En av de norske filmene jeg gleder meg mest til i høst, er kinodokumentaren Pushwagner av Even Benestad og August B. Hanssen. Jeg har veldig sansen for Benestads to kinodokumentarfilmer Alt om min far og Natural Born Star, som begge er portretter av særegne mannsfigurer – som enten i seg selv eller gjennom sine liv, har valgt et liv på kanten av det normale.
Denne tiltrekningen hos Benestad mot personligheter utenom det vanlige ser ut til å ligge like sterkt til grunn også for Pushwagner, som har kinopremiere 2. september. Paradokset med egenartede norske filmprosjekter som dette, og særlig innen kinodokumentar, er at de byr på lanseringsutfordringer utenom det vanlige. Utover at selve filmen opplagt er det mest interessante, har jeg med Pushwagner spesifikt vært spent på hvordan den grafiske profileringen ville bli. Hovedpersonen selv har de siste årene returnert til den norske kunstscenen, vært profilert med utstillinger, NRK-programmer og nå altså i en helaftens kinofilm. Skulle Pushwagner selv lage filmplakaten? Og hvordan formidler man et kunstnerportrett som kinounderholdning?
Noen svar ligger nå for dagen, når vi i dag kan presentere premieren på den første teaserplakaten til Pushwagner. Før jeg mottok eposten med bildefilen fra distributør Euforia Film, satt jeg og tenkte: Hvordan kan ideene og den formmessige utforskningen i Pushwagners kunst ha blitt omformet til promomateriale? Hvordan gjøre filmen identifiserbar som noe eget, samtidig som publikum raskt kan gjenkjenne Pushwagners uttrykk slik at vi forstår at det kommer en film om ham? Jeg tenkte også på den enestående plakaten til Jens Liens gjennombruddsfilm Den brysomme mannen (2006, designet av Lars Tothammer), som tok utgangspunkt i Pushwagners bilde «Selvportrett» – og ble en av de mest gjenkjennelige grafiske motivene for en norsk film på flere år.
Så, jeg gledet meg ganske enkelt til å se hvordan teaserplakaten til Pushwagner skulle se ut. Som vanlig hos Euforia Film er det deres faste designer, Alen Grujic, som står bak plakaten. Nedenfor tar vi en prat med ham om arbeidet på Benestads film, men først – her er teaserplakaten:
For meg er dette noe så sjeldent som en filmplakat som overskrider skillet mellom markedsføringsmateriale og et reelt kunstuttrykk. Plakatens karakter er omskiftelig, enten man ser den nært innpå eller fra lengre unnna (ikke fjernt fra opplevelsen av den ikoniske plakaten til The Truman Show). Bruken av bokstavene i navnet Pushwagner, som flyter inn og ut av teksturen, gjenspeiler kunstnerens mytiske dimensjon – han forsvant fra offentligheten, for så å returnere. Og ikke minst liker jeg enkelheten – filmen skal være et portrett, og teaserplakaten er også dette. For å finne ut mer om arbeidet med å lage plakaten, tok vi altså en prat med designeren Alen Grujic.
Montages: Et kunstnerportrett som Pushwagner, hvor hovedpersonen selv har vært inspirasjonskilde for mye annen grafisk kunst, må være ekstra utfordrende å lage en filmplakat til. Hvordan var den kreative prosessen med å finne et eget uttrykk samtidig som dere kanskje også ønsket å få frem noe av Pushwagners stil? Var Pushwagner selv involvert i ideene bak plakaten?
Alen Grujic: Tidlig i prosessen bestemte vi at plakatene skulle dreie seg om Push. Det er en film som går tett på Pushwagner som fenomen, person og kunstner. Produsentene ønsket å ta utgangspunkt i et fotografi av Push, tatt av Carsten Aniksdal. Vi fikk frie tøyler til å komme opp med et utrykk vi mente var riktig for filmen. Da dette er en teaserplakat, har man større spillerom (enn ved kinoplakaten) og kan tillate seg å ikke si så mye om filmen, men heller forsøke å vekke publikums nysgjerrighet på en annerledes og kreativ måte. Idéen er ganske enkel: når du står tett på den store plakaten, ser du ikke at det er Push sånn umiddelbart (men du leser tittelen). På avstand ser du Pushwagner (men ikke tittelen like tydelig). Det er det som er det morsome med teaserplakter -- man kan eksperimentere og gå litt «på utsiden». Jeg spurte Pushwagner om han ønsket at logoen skulle være svart eller rød og han svarte: «Rød så klart!»
M: Det har utviklet seg mange tradisjoner for filmplakater opp gjennom filmhistorien, og veldig ofte i vår tid ser vi at filmplakater skal henvise til og referere tidligere filmplakater, noe som igjen betyr at mange kontemporære plakater blir uoriginale og uten visjoner. Hvordan jobber du som plakatddesigner med å finne rom for ditt eget originale uttrykk, samtidig som du sannsynligvis må forholde deg mange normer som ligger i plakatens funksjon?
AG: Filmbransjen og kanskje spesielt regissørene er opptatt av referanser fra tidligere filmer/plakater og henviser stadig til disse. Kinoplakaten, i motsetning til teaserplakaten må være mye mer tydelig i budskapet og rett på sak. Du skal med én gang se hva slags film dette er. I tillegg er det som nevnt en del hensyn å ta, der både kommersielle og ikke minst produsenters ønsker må tilfredstilles. (Mange kokker osv.) Det er spesielt i teaserplakatene man får spillerom og kan bryte normene og utfolde seg kreativt – da disse ikke blir prioritert like sterkt som kinoplaktaten av bransjen. Teasere er noe man lager «for gøy».
M: Hvordan er planen videre med det grafiske uttrykket – vil denne plakaten være en retning som også tittelsekvens og annet grafisk materiale vil følge? Planlegger dere å legge plakaten ut for salg? Trykke den i eksklusivt opplag?
AG: En del av denne er med videre bl.a. logoen, men mer vil jeg ikke si nå. Vi har også planer om en eksklusiv spesialversjon av kinoplakaten i begrenset opplag, og det kommer nok til å dukke opp andre muligheter også.
Vi spurte også Euforia Film, ved daglig leder Tore Fredrik Dreyer, hvordan selskapet forholder seg til dilemmaet mellom at en filmplakat skal selge, samtidig som man ønsker at den skal være estetisk tilfredsstillende og kanskje også et lite verk i seg selv? «Euforia ønsker å ha plakater som er litt annerledes enn det man finner ellers i markedet, og vi går gjerne ut av det man kan kalle «standard oppsett» for å oppnå dette,» svarte Dreyer. «Alen er dyktig på å skape en egenart og ivareta filmens budskap, samtidig som han har kommersiell teft. Dette gjør at plakatene er både stemningsskapende, fortellende og selgende.»
Det blir oppriktig spennende å se hvordan dette uttrykket utvikler seg videre, men ikke minst stiger jo nå forventningene til selve filmen. Nysgjerrige lesere har i bloggsamfunnet på Montages kunnet følge produksjonsprosessene bak Pushwagner på Even Benestads personlige blogg, men for dere andre kan jeg anbefale særlig tre av innleggene: En fin beskrivelse av klippeprosessen, noen tanker om hva filmens uttrykk blir – fra dagen da opptakene ble avsluttet og til slutt den ferskeste bloggposten – hvor Benestad kommenterer ideen bak den første teasertraileren.
Filmen skal skape assosiasjoner fremfor dokumentariske observasjoner. Derfor har vi bevist valgt bort «eksperten» som forteller om kunsten og betydningen av den. For å bruke Pushwagners egne ord har vi rensket historien for forpinte intellekter. […] Historien handler ikke om en kunstner, men om en mann som også er kunstner.