Montages så «Michael» ved filmfestivalen i Cannes i mai 2011, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert da i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen får norsk kinopremiere fredag 3. februar 2012.
*
Cannes 2011: Michael er østerrikske Michael Schleizners debutfilm og deltar i hovedkonkurransen.
Hva er det med Østerrike? Det er en av Europas mest velfungerende, velstående samfunn. Som turist blir man nesten slått i bakken over hvor ordentlig alt er. Skjortene ser nystrøkne ut, dukene ligger som klistret til bordplatene, all form for service er basert på effektivitet og profesjonalitet.
Vender man blikket mot østerriksk film og litteratur, er det åpenbart at denne kulturen skaper en bitende frost. Det syvende kontinentet, Bennys Video Funny Games, Lovely Rita eller Import/Export – disse filmene har for meg blitt innbegrepet på jævelige opplevelser foran skjermen. I all sin iskalde gyselighet tenderer disse filmene mot det parodiske, men de tipper aldri over. Det gjør derimot Michael Schleizners Michael. Filmen forteller om trettifem år gamle, pedofile Michael, som har kidnappet ti år gamle Wolfgang. Mens Michael desperat forsøker å skape en forestilling som litt resignert kontorarbeider, lever Wolfgang under jorden i Michaels gjennomisolerte festning av et bolighus. Her slurves det ikke med rutinene – mannen tar alle forhåndsregler i frykt for å bli avslørt. Filmen bare antyder de seksuelle overgrepene som utvilsomt finner sted, og fokuserer istedet på Wolfgangs forsøk på å forholde seg til situasjonen, på å skape en slags hverdag. Et evigvarende mareritt i våken tilstand.
Ved siden av Julia Leigh (Sleeping Beauty) er Schleizner den eneste debutanten som deltar i årets hovedprogram. Det er selvfølgelig en bragd i seg selv, men Schleizner har bred erfaring gjennom sitt mangeårige arbeid som castingansvarlig for både Ulrich Seidl, Jessica Hausner og Michael Haneke. Selv forteller han at erfaringen med Det hvite båndet var essensiell for å kunne gjennomføre dette prosjektet, ettersom barnerollen av naturlige årsaker ville bli spesielt krevende. I alle tilfeller må instruksjonen ha vært skråsikker, for unge David Rauchenberger gjør en bemerkelsesverdig prestasjon; hver minste bevegelse eller blikk oppleves som både troverdig og ekspressivt. Det samme kan dessverre ikke sies om Michael Fuith i hovedrollen. Utseendemessig er han åpenbart typecastet for å oppfylle enhver forventning om hvordan farlige menn med godteposer skal se ut på film, men Fuith blir altfor endimensjonal til at filmens forsøksvise identifikasjonsprosess tiltreder. Selv om vi får stor tilgang til Michael, blir det umulig å føle noen som helst empati for ham. Måten han forholder seg til Wolfgang på oppleves som umenneskelig kjølig. Et grep som åpenbart er til for å gjøre filmen «tyngre og mørkere», men i sum reduserer den til å bli poserende.
Her skal gjørma graves opp og presenteres akkurat så asketisk som man har blitt vant til i østerriksk film. For femten år siden ville dette vært rigorøst og forfriskende, men nå er det mest kjedelig. Uten den mediefilosofiske tilnærmingen vi kjenner fra Hanekes filmer, blir dette bare en blek kopi, som aldri sjokkerer fordi den oppleves som beklemmende konseptuell. Det høres kanskje paradoksalt ut å kritisere en film om fangenskap for å være «innelåst», men det er akkurat dét Michael er. Fortellingen åpner seg aldri. Den er verken innsiktsfull eller analytisk, bare deskriptiv.
Helt mislykket er filmen likevel ikke. Enkeltscener kan sammenlignes med å spise stein – de tynger og river. Man vrenger seg i setet av ubehag. Dessuten er Michael i rimelighetens navn godt fortalt innenfor de begrensende rammene den setter – ingenting overlates til tilfeldighetene, det er ikke rom for slurv.
Man må spørre seg om hva som er formålet med en slik film. Skal den skape forståelse eller vekke avsky? I siste tilfelle: til hvilken nytte? Schleizner bruker den snart forslitte «Haneke-metoden» uten å ha den nødvendige ekstra dimensjonen. Han kommenterer aldri kameraets blikk, konfronterer aldri tilskuerens posisjon. Michael blir verken et knyttneveslag eller et mageplask. Den er i grunnen bare unødvendig.