Historien har vi sett så mange ganger før. Punktum.
Bare så det er sagt først som sist – jeg er sci fi-junkie på min hals og spiser opp de fleste varianter av sjangeren, så også invasjonsfilmen. Jeg storkoste meg med Independence Day (1996) på gigantlerrett i Oslo Spektrum sommeren-1996 og synes TV-serien Invasion (2005-2006) ble kansellert så altfor, altfor tidlig. Men jeg har også sett frykelige tolkninger en masse. Det er en subsjanger som krever stålkontroll på tone og uttrykksform for ikke å falle gjennom. Det er for eksempel umulig å forestille seg at tyskeren Roland Emmerich ikke skulle ha en stor dose selvironi og satire innabords når han kaster ut den ene patriotiske USA-klisjéen etter den andre, og det er selvsagt det som gjør filmene hans så utrolig underholdende og morsomme. Som Umberto Eco en gang har sagt i forbindelse med Casablanca (1942): «Two clichés make us laugh, but a hundred clichés move us because we sense dimly that the clichés are talking among themselves, celebrating a reunion».
I Jonathan Liebesmans World Invasion: Battle Los Angeles er det imidlertid lite som minner om dette. Her faller klisjébombene oftere enn de faktiske bombene, men det er så halvhjertet og lite gjennomført – uten verken fnugg av uhøytidelig selvironi eller forsøk på å konfrontere problemstillingen et invasjonsdrama har boende i seg. Du har den slitne stabssersjanten Nantz (Aaron Eckhart) som etter hvert har blitt eldre og mer erfaren enn sine egne overordnede, og som ønsker å legge vinklene på hylla. Du har den ferske troppsføreren rett ut av krigsskolen som blir tatt på senga av krigens brutale realitet. Du har de invaderende romvesenene som bare er onde og monomane. Du har den sentrale kommandoenheten – Independence Day-style – som kan velte overende hele invasjonsstyrken på en gang. Du har de selvoppofrende heltene som gjør alt for Gud og fedreland uten et øyeblikks kvaler. Som de gode soldatene og borgerne de tross alt er.
Og akkurat der ligger det største irritasjonsmomentet for min del – den amerikanske selvgodheten som kommer til uttrykk gjennom floskete moralmonologer og flaggveivende heroisme som ville fått selveste Braveheart til å falle av hesten i skam. Det er ikke altfor langt til propagandafilmens estetikk, eller latterliggjøringen i parodier som Team America (2004). Nå skal jeg ikke spekulere for mye i realpolitiske paralleller, men det er tydelig at den amerikanske soldatens omdømme irettesettes etter ulike skandaler i pressen de siste årene. Det er også interessant at romvesenene egentlig bare er kvapsete, udefinerbare organsupper med våpner integrert i kroppsstrukturen. «We have to know how to kill them first!» sier Nantz på et tidspunkt mens han febrilsk prøver å dissekere en halvdød alien. Det er mye som sender assosiasjoner til abstrakte, udefinerte fiender i fjellhuler og blant folkemasser i våre virkelige krigssoner i Afghanistan og Irak.
Nå har jeg selvsagt forståelse for å fokusere på én enkeltgruppe mennesker på et bestemt sted til en bestemt tid i det som er en verdensomspennende krise. Det er den eneste måten å bevare den narrative integriteten og karakteridentifikasjonen på, som i Redd menig Ryan (1998). Små drypp av krisens globale omfang fanges uansett i nyhetssendinger og rapporter. Jeg bare irriterer meg litt over det jeg kaller etnosentrisk handlingsklimaks, det vil si at hele jordens endelige skjebne egentlig defineres ut fra en viss gruppe holdninger i en viss type kultur. Hvis du ikke gjør det med operatisk overlegg (som hos Emmerich) eller forsøksvis problematisering (som i District 9 [2009]), blir det bare for dumt, sorry.
Nok om det. Hadde den enda vært håndverksmessig interessant, kunne den fått en anbefaling ene og alene for det. Men her er håndholdte kameraer som vi har sett i en endeløs rekke av actionfilmer de siste årene – enten for å gi inntrykk av en form for realisme eller for å imitere videospillets mekanismer. Og her er en vegg av eksplosjoner, skudd og drønn som tvang meg til å sitte med ørepropper store deler av visningen. Brian Tylers musikk befant seg helt sikkert et sted der nede i lydruinene; jeg hørte den bare som melankolsk kontrapunkt når ting roet seg ned. Aaron Eckhart gjør en bra figur, men har fryktelig materiale å jobbe med. Michelle Rodriguez er typisk badass; på et tidspunkt kjører hun støvelen inn i trynet på en alien og skyter huet i småbiter med en håndpistol – det minner mistenkelig mye om Vasquez’ (Jenette Goldstein) opptreden i Aliens (1986), som filmen for øvrig henter mye inspirasjon fra. Jeg skulle bare ønske hun ble brukt mer.
Litt gøy hadde jeg det selvfølgelig, men irriterte meg dessverre mer over klisjeene, etnosentrismen og mangelen på selvironi. Jeg ser mye heller frem til neste sesong av V (2009-2011), nytolkningen av kultserien fra 80-tallet som nå har fullført sin andre sesong i USA.