At Kenneth Branaghs faste komponist Patrick Doyle skulle komponere musikken til Thor var ingen overraskelse. Men at han skulle lene seg så mye på Hans Zimmers patenterte lydbilde tok flere enn meg på senga, særlig med tanke på at han først og fremst regnes som en tradisjonell, symfonisk komponist.
Kenneth Branagh og Marvel-filmatisering. Det hørtes veldig rart ut på papiret. Ikke så mye på grunn av de estetiserte kostymegevantene og de mytiske aspektene av handlingen, som det allerede finnes nok av i et gjennomsnittlig Shakespeare-stykke, men på grunn av den lett tilgjengelige actiondynamikken som kreves for å fange målgruppen. Så er filmen også en merkelig hybridsak. Scenene som utspiller seg i Åsgard er nesten selvironisk pompøse med masse store ord og lite innhold. Scenene på jorden er på den andre siden usannsynlig flate og emosjonelt livløse, selv med Natalie Portman og Stellan Skarsgård som midtpunkt. Det kan virke som om Branagh virkelig har slitt med å finne den riktige tonen, i tillegg til å ha filmselskapet hengende over seg med ønsker og korreksjoner. Sluttresultatet er derfor en svært forvirret, campy affære som vel kanskje ikke yter min norrønne superhelt-navnebror rettferdighet.
Doyles musikk inneholder mye av den samme dualiteten. Skotten har nærmest gjort det til sitt varemerke å ivareta den klassiske, symfoniske tradisjonen helt siden han slo gjennom med Branaghs Henry V i 1989, deriblant Harry Potter og Ildbegeret (2005) og vår egen Håkon Håkonsen (1990). Ja, i så stor grad at flere av soundtrack-utgivelsene hans har funnet veien inn i klassisk-seksjonen i platebutikkene. Det dreier seg ofte om livsglade, vidåpne temaer (gjerne litt bittersøte i natur), sprudlende orkestrering og en lett gjenkjennelig bruk av akkorder og måter å ende dem på. Han bygger gjerne opp en akkord, ender den plutselig, kort stillhet, deretter ny oppbygning i en annen toneart. Dette gir den dramatiske musikken en intens, nesten minimalistisk kvalitet ikke ulikt det Bernard Herrmann var så kjent for i sin tid.
Noe av dette er også å finne i Thor. Den bittersøte melankolien kles etter handlingsvalør, og dukker opp i scener relatert til Thor og gudenes verden. Her snakker vi store invervallsprang i beste Wagner-stil, som når de rir ut på regnbuebroen i full mundur eller når en slagen Thor innser at han ikke er verdig Mjølner som har falt til jorden. Sistnevnte er kanskje filmens beste scene, musikalsk sett. Regnet sildrer, gjørmen klistrer seg til kroppen, helten bøyer hodet mot jorden mens Doyle spiller en nedadgående melodifigur i majestetisk toneart. Det kunne likesågodt vært en hamartia-skildring hentet fra Shakespeare-tragediene Macbeth eller Othello.
Mesteparten av filmens musikk er imidlertid ikke fullt så typisk for komponisten. I et lydlandskap som tidvis sprenger skalaen, og sannsynligvis etter ønsker fra dresskledde menn, benytter han seg tvert i mot av en stil som på mange måter er det motsatte av det han selv har vært kjent for. Vi snakker om Hans Zimmers velkjente ’krafthymne’-lydbilde som ble etablert på slutten av 80-tallet, og som har vært med å prege actionfilm i over 20 år. Hvis det ikke høres kjent ut, kan du lese denne artikkelen jeg skrev i januar-2010. Det er kraftfulle, regelmessige ostinati hvor perkusjon nærmest fungerer både som puls og utropstegn på en gang, det er en mollbasert melodilinje ovenpå, det er samtidige akkordskifter som er mer inspirert av prog rock enn av klassisk musikk.
Det er en artig hybrid. Du hører så tydelig Doyles fanfariske, sprudlende melodilinjer (særlig når messingblåserne er markante), men plutselig dukker det opp en kampscene, og ”Remote Control” tar over i det konkurransen med lydeffektene blir for stor. Nå er Hans Zimmer en av mine aller største favorittkomponister og jeg digger mye av det Remote Control-gutta har gjort, men jeg synes det er en svært interessant observasjon uavhengig av verdidom. Når selv komponister som Patrick Doyle kanaliserer Zimmer, vitner det om ekstrem innflytelse. Men det viser også at Branaghs faste komponist har mye større tilpasningskraft og musikalsk bredde enn det man skulle tro. Dette var årets foreløpig største filmmusikk-overraskelse for min del.
Soundtracket er tilgjengelig på Spotify her.