Landsbyen på toppen av fjellet føyer seg inn blant en rekke hybridfilmer som utfordrer dokumentar- og fiksjonbegrep hos kinopublikummere, og på samme måte som Alamar, 24 City og Agrarian Utopia visker den ut disse grensene. Filmen ble nylig vist under Eurodokfestivalen på Cinemateket i Oslo, hvor Tine Fischer, direktør for dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX, fortalte at hun hadde fått filmen til København på ett premiss: ved å love og ikke bruke ordet ”dokumentar” om filmen i festivalprogrammet. Fordi distributøren fryktet at filmen skulle tiltrekke seg færre publikummere som dokumentar, enn som en spillefilm. Riktignok tenkte ikke regissøren Michelangelo Frammartino at han med Landsbyen på toppen av fjellet laget en dokumentarfilm heller. Om filmen er det ene eller det andre – eller det tredje – er mindre viktig, men at filmen ligger og vipper i grenseland mellom dokumentar og fiksjon gjør dette til en spennende opplevelse.

At filmen kan karakteriseres som spennende er i seg selv overraskende, når ”persongalleriet” består av en geiteflokk, gjeterhunden, og en gammel gjeter, som tidlig i filmens forløp er hensovet. Mens dialog er erstattet med kling-klang fra geitenes bjeller, består handlingen i episoder fra landsbylivet og gjetingen i fjellandskapet i Calabriaregionen. Dette høres kanskje dønn kjedelig ut, men den gang ei! Filmen har flere overraskelser på lager, og ikke minst humoristiske opptrinn som har fått mange kritikere til å trekke linjer til Buster Keaton og Charlie Chaplin.

For norske publikummere vil neppe det største hinderet for å se filmen være om den er dokumentaristisk eller ei, men den alminnelige, P1-koselige tittelen den har fått her til lands. Den italienske tittelen, Le quattro volte kan oversettes til ”fire ganger”. Og filmen følger geiteflokken og landsbylivet gjennom det som tilsynelatende er fire årstider. Her står livets sykluser sentralt. Mens landskapet skifter farge og karakter gjennom årstidene, bedriver landsbybefolkningen sesongbetonte aktiviteter, og liv og død er begge integrerte deler av hverdagen. Den gamle gjeteren plages tydelig av sviktende helse. På sengekanten ser vi ham blande sort pulver i et vannglass, som viser seg å stamme fra et kostebrett i kirken (!). Noe tid senere ligger han ikke overraskende død i sengen. Slik slipper regissøren litt luft ut av det som i verste fall kunne blitt kvasispirituell film, da naturens gang lett kan invitere til litt platte betraktninger, med religiøse overtoner. I stedet transporterer filmen tilskuerne inn i landsbylivet og landskapet, med kameraet plassert på god avstand, hvor det først og fremst registrerer bevegelsene i landskapet.

At livet fortsetter markeres tydelig med scenen etter gjeterens død, hvor en liten geitekilling blir født. En av filmens fineste og tristeste scener følger når geitekillingen kommer bort fra flokken, og vi kan bare anta at den dør idet den legger seg til å sove under et tre i den bekmørke natta.

Filmens absolutte høydepunkt er en lang tagning hvor gjeterhunden terroriserer landsbybefolkningen som er i ferd med å iscenesette en religiøs parade gjennom byen – nok et stikk i siden til de pussige, religiøse påfunnene som menneskene i landsbyen finner på. Hunden, som for øvrig er filmens eneste profesjonelle skuespiller, ender med å sette en bil utfor en liten bakke og kræsje innhengninga til geitene, som så strømmer ut i byens gater, og videre inn i gjeterens hus.

Landsbyen på toppen av fjellet klarer å kombinerer passende doser spiritualitet (som en film om livets gang nødvendigvis må ha) med nøkternhet. Dette ispedd humoristiske komponenter, gjør Frammartinos film til en av vårens absolutte høydepunkter på kino.