Med Varg Veum-filmene har man for alvor fått en ny type krim i norsk film: telefonkrim. Sjangeren går ut på at telefonen ringer, hvorpå hovedkarakteren løper/kjører veldig fort til et åsted, der viser det seg å være et lik (døren er beleilig nok alltid åpen). Omtrent samtidig er det noen (gjerne en hettekledd mannsperson) som løper vekk. Heldigvis finnes det en telefon med en avslørende lydfil eller filmsekvens.

Varg Veum-filmene er neppe den eneste som benytter seg av dette grepet, men du verden så påtrengende det blir når det gjentas flerfoldige ganger. I Dødens drabanter baserer opprullingen av saken seg nesten utelukkende på hvem som ringte til hvem. Det lyder sikkert fiffig, men mest av alt fremstår det som fantasiløst og monotont. Er det virkelig ikke andre måter å skape fremdrift i handlingen på? I det hele tatt snakkes det ustanselig i telefonen i denne serien, og i Dødens drabanter har man virkelig ikke lagt bånd på seg. ”Du hørte ikke på meg”, roper fosterbarnet Jan Egil (Sturla Alvsvåg) mens han vifter fortvilet med pistolen. Nei, kanskje ikke så rart. Dialogene i Dødens drabanter er, som telefonsamtalene, korte og avbrutt før de er riktig avsluttet. Sant å si har ikke Jan Egil vært særlig meddelsom han heller. Muligens ligger det forskningsprosjekt gjemt her, om teknologiens nærvær og kommunikasjonens sammenbrudd, men om dette vil bidra til å gjøre filmen mer interessant er heller tvilsomt.

Det finnes en sekvens her som kunne båret bud om noe interessant. Varg Veum (Trond Espen Seim, som vanlig) befinner seg på en hytte sammen med Cecilie (Line Verndal), en tidligere kjæreste og kollega fra barnevernet. Mens Jan Egil hviler på sofaen finner de en flaske på kjøkkenet som vekker minner om forrige hyttebesøk, for 12 år siden, da alt var harmonisk og greit. Tenker du aldri på å komme tilbake til barnevernet, lurer Cecilie på? Nei, svarer Varg, jobben jeg har nå er så meningsfull. Alle forsikringssakene, all svindelen og utroskapen. Jo verre folk har det, jo bedre betaler de. Utroskap, spør Cecilie, liksom undrende, men mest forventningsfullt. Ja, utroskap, svarer Varg med et slags smil om munnen. Så kysser de og går rett på sak, med Cecilie plassert på kjøkkenbenken og Varg mellom beina hennes, i ferd med å trekke ned buksene. Telefonen ringer (selvfølgelig gjør den det). Varg svarer (Selvfølgelig. Dette er for øvrig det tredje ufullførte samleiet i de to Varg Veum-filmene til Stephan Apelgren. Alle gangene har telefonen ringt – aner vi her en regisignatur?). Det er Vargs kjæreste Karin (Lene Nystrøm) som ringer (selvfølgelig er det henne). Hun sitter på avslørende informasjon om Jan Egils advokat (kan NAV-ansatte virkelig logge seg inn på lukkede nettverk hjemmefra? Åpenbart, men pytt-pytt, denne typen detaljer er uansett ikke så vesentlige.) Varg hiver seg i bilen og kjører i full fart til advokaten, trenger seg inn i huset og banker ham opp. Han ser ut til å nyte hvert slag, og gir seg ikke før politiet ankommer.

Som sagt, dette kunne vært interessant. Der Varg Veum i de seks første filmene så det som sitt kall å snoke i andre folks mørke hemmeligheter og fant mening i å hjelpe de som trengte det, aner vi her konturene av en detektiv som først og fremst er ute etter å finansiere en eksklusiv livsstil (den nyoppussede raffe leiligheten til Varg og Karin har minst tre og halv meter under taket, designerkjøkken og lekre møbler). Det forgjengelige i den nye livsstilen til Varg ser vi også i hans uforpliktende omgang med kvinner, og den sadistiske gleden han finner i egen voldsutøvelse er et uttrykk for oppsamlet selvforakt. Vi kan ane en detektiv som ikke bare handler i det godes tjeneste, men som blir ledet inn i fristelser, som tar for seg når sjansen byr seg. I det hele tatt en detektiv som preges av den verden han vandrer i.

Men dét er en annen film. Dødens drabanter er ikke i nærheten av å bevege seg i en slik retning, ut over hva denne spesifikke sekvensen måtte antyde. I stedet føyer den seg inn i det trygge universet som de tidligere Varg Veum-filmene representerer. Et univers der Varg Veum – Fantomets fjerne slektning – ordner opp når slemme mennesker er på farten. Alltid på pletten og aldri hvilende. Det er noe bunnløst trygt og godt med Varg Veum, selv når han er så gretten og aggressiv som i Dødens drabanter.

Så hva er det som gjør at disse filmene fungerer, i den forstand at mange ser dem på kino og legger igjen begeistrede kommentarer på nettet? En nærliggende forklaring er selvsagt at de aller fleste kinogjengere gir blaffen i komplekse karakterer og utforskende tematikk. Man forventer at en sjangerfilm skal underholde, og vil helst slippe å bli brydd med vektige problemstillinger. Dette er film for pokker, ikke en jævla kronikk. Eller for å sitere den legendariske Hollywoodprodusenten Samuel Goldwyn: ”If you’ve got a message, send a telegram.” Og rett skal være rett, Dødens drabanter har et rimelig drivende plot som utvikler seg med maskinmessig effektivitet – i alle fall hvis man unngår å stille alt for mange spørsmål til storyen. Eller bry seg for mye om at Trond Espen Seim er elendig sminket når han skal se mer enn 15 år yngre ut. Ting skjer fordi plotet trenger det –  ikke fordi det skal være realistisk motivert.

Dødens drabanter tar utgangspunkt i en gammel barnevernsak som etter hvert blir koplet sammen med salg av partydopet GBH og en serie drap. Men der Gunnar Staalesens bøker tar opp alvorlige temaer, handler filmene egentlig om ingenting. Dødens drabanter handler like lite om svikt i barnevernet som Skriften på veggen handler om pedofili, Begravde hunder om politiske intriger eller Bitre blomster om dumping av industriavfall. Vi får aldri innsikt i hvordan problemene oppstår eller hvilke betingelser de får virke under. De forskjellige sakene er lite annet enn anledninger for Varg Veum til å snakke i telefonen, oppsøke leiligheter, hoppe ut av vinduer, løpe etter hettekledde menn, bli meid ned og selv gi juling fra tid til annen. Barske menn, innbydende damer og en og annen action set-piece. Og selvsagt den karslige tonen mellom Varg og politietterforsker Hamre (Bjørn Floberg). Det virker for øvrig som om de to har et far-sønn-forhold – vi venter spent på avsløringen i film nummer tolv.

Varg Veum-filmene byr på sjangerpositurer; en collage av elementer vi har sett mange ganger før, uten snev av pretensjoner om å gjøre noe originalt. Substansen, det underliggende premisset for handlingen, er dyrkingen av moralsk indignasjon. Vi lengter alle etter å be noen dra til helvete, og på rituelt vis inviterer Varg Veum-filmene til å leve ut denne fantasien. Når Varg banker opp advokaten er det fordi han fortjener det så inderlig vel, den jævelen. Dette er ikke noe spesielt for Varg Veum-filmene, snarere tvert i mot. Ukentlig kan vi følge tv-serier som viser frem en strøm av perverterte personer, som alle får passet sitt påskrevet. Ingenting er så godt som en skikkelig moralpreken eller en god gammeldags omgang med juling. I Varg Veum-filmene går den moralske brøken alltid opp. Dødens drabanter er intet unntak. De som har handlet galt får svi, og de med godt hjerte får sin fortjente oppreisning – ingen skal lide ufortjent. Har Varg befunnet seg i en gråsone underveis, fremstår han som renvasket og tilnærmet lytefri ved filmens slutt.

Innenfor sitt format – actionbasert krim – er Dødens drabanter på mange måter helt kurant. I alle tilfeller er den bedre enn Apelgrens forrige forsøk, Sorte får, som hadde et altfor konstruert plot og mange daffe partier underveis. Problemet med Dødens drabanter er at den faller gjennom på kino; den mangler adrenalin og ser heller ikke spesielt lekker ut. Derimot er den bedre egnet for fjernsynet, som gjerne innebærer en annen type oppmerksomhet fra tilskueren.

Innenfor TV2s sendeflate vil også den moralske indignasjonen komme til sin rett.