Sunshine ^[1] er noe så unikt som en hard science fiction-film for mainstreampublikummet. Det velskrevne manuset støttes opp av et blendende vakkert foto, og akkompagneres av et strålende soundtrack. Regissør Danny Boyle holder det hele sammen med stålkontroll, og gjør at de tunge metafysiske tankesprangene som blir presentert i løpet av filmens gang ikke blir presset ned i halsen på tilskueren, men blir framvist på en tilgjengelig måte. Hvis du skal se én eneste sci-fi-film fra 2000-tallets første tiår, så la det være Sunshine.

Jeg så Sunshine første gang da den gikk på norske kinoer, og gikk ut lettere skuffet. Noe som ved første inntrykk virket meget lovende degenererte i siste akt til en upassende slasher i verdensrommet med religiøse overtoner. Karakteren Pinbacker virket fullstendig malplassert, og da filmen radig skiftet sitt tempo mot slutten virket hele det intense karakterdramaet i første akt nytteløst. Likevel — ved videre gjensyn av filmen begynte jeg å varme mer og mer opp til Danny Boyle ^[2]s introspektive rom-drama. Selv om jeg fortsatt ikke er så fabelaktig glad i den sinnsyke astronauten Pinbacker, så blekner denne svakheten i lyset fra alle de andre briljante elementene i filmen. Jeg la merke til hvordan de hadde fjernet alle gule og røde fargetoner inne i romskipet (mer om det senere). Jeg hørte tydeligere hvor godt skrevet di ^[3] alogene var, og hvor bevisst filmskaperne har brukt lyd til å formidle solens kraft. I dette eminente lydsporet sporet jeg inspirasjon fra Stanley Kubrick ^[4]s 2001: En romodyssé, og litt etter litt har filmen glidd inn under huden min, og jeg har sett den med nye øyne. Teknisk sett er det en av de flotteste science fiction-filmene jeg vet om, og muligens en av de visuelt sett mest selvsikre kinofilmene på mange år.

Begrepsparet hard sci-fi og soft sci-fi peker på hvorvidt en science fiction-film forholder seg til plausible teknologiske utviklinger og fysiske begrensninger (se 2001: En Romodyssé og Moon ^[5]) eller om den tar en mer fantasy-aktig tolkning av settingen (se Star Wars ^[6] og den nye Star Trek-filmen ^[7]). Sunshine tar kildematerialet sitt relativt seriøst, og prøver å forklare de fleste av hendelsene i filmen fra et vitenskapelig forsvarlig perspektiv. Partikkelfysikeren Brian Cox ^[8] var vitenskapelig veileder på filmen og klarer å holde den relativt jordnær. Dermed faller Sunshine etter mitt syn innenfor hard sci-fi, selv om den tar seg friheter når det kommer til gravitasjon, solens forventede levetid og et par andre detaljer.

Premisset for historien blir raskt og effektivt presentert i løpet av de første minuttene av filmen: Solen holder på å slukne, og et samlet verdenssamfunn velger seg ut et siste håp om frelse. Åtte austronauter sendes med en gigantisk atombombe i retning mot solen for å gjenantenne den livgivende stjernen vår. Manuset bruker ikke mer tid enn nødvendig på premisset, da filmskaperne trenger mer tid til å male det indre sjelslivet hos de utsendte og relasjonene dem i mellom om bord på romskipet Icarus. Alle de åtte astronautene representerer jordens ypperste vitenskapsmenn på hvert sitt felt, og dekker alt fra fysikeren Capa (Cillian Murphy ^[9]), kapteinen Kaneda (Hiroyuki Sanada ^[10]) til ingeniøren Mace (Chris Evans ^[11]). Filmen tar for seg mange av temaene vi kan forvente av en hard sci-fi; isolasjonen ved romfart (og hvordan dette påvirker mannskapet), spørsmålet om det er no e større enn mennesket der ute, og vanskelige etiske valg som må veies opp mot logiske, objektive sannheter. Noen av temaene reflekteres over mer elegant enn andre, men Sunshine er absolutt en film som ikke er redd for å stille store spørsmål. Dog det må sies at den strekker seg litt langt mot slutten, og virker nesten litt schizofren der den prøver å balansere vitenskap på den ene siden, og guddommelig naturkraft på den andre.

I møte med solen finner mannskapet noe som er så vanvittig mye større og mektigere enn dem selv, til det punkt hvor de begynner å lure på om det finnes noe mer der ute. Pinbacker representerer denne fundamentalistiske troen på noe større enn mennesket, og Capa representerer hans antitese, den objektive vitenskapsmannen. Capa er dog en usedvanlig hovedperson, som nesten ignoreres i begynnelsen for så å introduseres gradvis mer og mer utover i filmen. Alle karakterene er viktige i historien, og det at vi holdes i uvisshet om hvem som skal spille hvilken rolle i den dramatiske ferden mot målet, setter oss i en interessant posisjon overfor hva vi ser. Ingen i mannskapet er uten betydning, og de har alle sine indre kriser å bearbeide – som presenteres en etter en i løpet av historiens gang.

Fotoarbeidet og fargebruken i filmen er meget bevisst sammensatt og gir filmen et umiskjennelig estetisk utrykk. Innsiden av romskipet består som sagt bare av blasse grånyanser, med et industrielt design og viktorianske undertoner. Dette brytes bare opp av den enormt fargesterke oksygen-hagen som står ut med sine kraftige blå og grønne fargespektre, og det hvite inngangspartiet med sitt iøyenfallende sirkulære design. Mangelen på rødt og gult gjennom store deler av filmen gjør fargekontrasten desto mer betydningsfull når man kommer seg ut av romskipet og ut i sollyset. Her bades vi med sterke rødlige farger, noe som gjør at vi setter enda mer pris det når handlingen tar oss ut av det lettere klaustrofobiske romskipet. Men siden romvandringene er skildret fra austronautenes synspunkt, returnerer vi til det klaustrofobiske. Innsiden av hjelmen er et tett, klamt og trangt sted, og kameraet er satt rett imot ansiktet til skuespillerne. Her har Boyle vært ekstra avhengig av gode skuespillerprestasjoner, da det eneste man har å forholde seg til inne i hjelmen er ansiktsmimikk. Heldigvis leverer særlig Cillan Murphy og Hiroyuki Sanada en fantastisk innlevelse, både i sekvensen på fronten av panelet av romskipet, samt scenen hvor Capa separerer romskipet fra bomben – to scener som begge kommuniseres i stillhet. De enorme anstrengelsene formidles glimrende til seeren, ved hjelp av vekselvis subtile nyanser og intense utbrudd.

«Sunshine» (Danny Boyle, 2007)

I de to forutnevnte sekvensene viser også lydbildet og soundtracket seg fra sin sterkeste side. Det soniske i filmen gir hver eneste sekvens en stemning og en intensitet som er til å ta og føle på. Den klaustrofobiske lyden av åndedrettet til Cillian Murphy i romdrakten er som snytt ut av 2001: En romodyssé, og gjør hele opplevelsen av å være i romdrakten desto mer intim og skremmende. Kombinasjonen av Underworld ^[12]s nesten ambiente lydbilde kombinert med John Murphy ^[13]s klassiske utrykk gir både en ettertenksom tone og en episk tyngde til musikken. Hovedtemaet «Adagio In E Minor» bygges opp rundt strykere og et raskt gjentagende pianomotiv. Den bygger langsomt opp mot sitt klimaks i takt med klipperytmen, og fungerer som en enorm drivkraft opp mot dramaet vi bivåner på lerretet. Musikken står sterkt alene, men kombinert med klippingens drivende puls er det direkte pustberøvende å oppleve Sunshine på sitt sterkeste. Lyd og bilde går som hånd i hanske og gir filmen en stemningsfull infusjon av ambiente og klassiske spor.

Regissør Danny Boyle holder rett og slett et stålgrep om helhetsuttrykket i filmen; fra de visuelle disiplinene og til det utsøkte lydsporet jeg har beskrevet over. Filmens noe drastiske temposkifte gjør den bare mer eksentrisk, og det ville vært lite forsvarlig å forkaste hele filmen på basis av dette ene grepet. Alt i alt er Sunshine en usedvanlig finpusset science fiction-film som står i skulderhøyde med klassikere som Tarkovsky ^[14]s Solaris ^[15] og 2001: En romodyssé. For den skuffede førstegangsseer, kan jeg varmt anbefale et gjensyn med Capa og de andre ombord romskipet Icarus, da det er så uendelig mye å sette pris på i Sunshines univers.

Les forøvrig også artikkelen Danny Boyles musikalske univers ^[16] og vår karriereprofil om regissøren ^[17].