Signaturtrekket til den verdenskjente brasilianske kunstneren Vik Muniz er fotografier som kunstneren gjenskaper i andre materialer, før han igjen avfotograferer dem. Et tidligere prosjekt, «Sugar Children», er portretter av barn og barnebarn av sukkerplantasjearbeidere på den karibiske øya Saint Kitts, som han har gjenskapt med sukker, og så avfotografert. På denne måten knytter han historie og kunst opp mot spesifikke materialer og produkter som på ulike måter definerer og skaper grunnlaget for ulike menneskers livssituasjon.
Lucy Walkers kinoaktuelle dokumentarfilm Waste Land (som var nominert til en Oscar tidligere i vinter) handler om et kjempemessig kunstprosjekt, hvor Muniz involverer mennesker som jobber på verdens største søppelfylling, Jardim Gramacho, utenfor Rio de Janeiro. Her setter kunstneren seg fore å lage portretter av arbeiderne på fyllinga, og gjenskape disse med søppel. Disse kolossale portrettene skapt av søppel fyller gulvet i en hel lagerhall og avfotograferes, før de til slutt selges på en auksjon hvor inntektene skal gå tilbake til arbeidene. For Muniz handler dette prosjektet i stor grad om å ”gi noe tilbake” til det samfunnet han selv kommer fra, og filmen gir innblikk i kunstnerens oppvekst i et fattig hjem, til suksessen han nyter i dag. Allikevel er regissøren Walker i mindre grad opptatt av personen Vik Muniz, og velger lurt i å fokusere på hans store kunstprosjekt, og arbeiderne fra søppelfyllinga som han rekrutterer til prosjektet.
For de fleste av arbeiderne, som kaller seg catadores, handler livet på søppelfyllinga mest om å ha takket nei til et liv basert på kjøp og salg av narkotika eller sex. Takket være de mange ressurssterke personene som ender opp med å jobbe på søppelfyllinga, har dette blitt en meningsfull arbeidsplass for mange. Her er det særlig resirkuleringsarbeidet som gir mening for arbeiderne, som de både kan tjene penger på, og se nytteverdien av. På resirkuleringsstasjonen på fyllinga har det derfor vokst opp opplæringssentre, tjenestemannslag og improviserte hjemmebibliotek, bestående av bøker plukkerne samler opp blant søppelet.

Walker følger Muniz i sine møter med arbeiderne, og gjennom intervjuer med disse foran kameraet blir vi kjent med en rekke sterke personligheter, slik som den eldre kvinnen Irma som er kokken på søppelfyllinga, og fyller de store jerngrytene sine med matavfall hun finner, den 18 år gamle tobarnsmoren Suelem og Tiaõ, en av initiativtakerne bak resirkuleringssenteret. Etter hvert som Muniz blir kjent med arbeiderne, får han også lov til å avfotografere dem, og rekrutterer dem til prosjektet, som også i aller høyeste grad formes av arbeiderne selv. Scenene hvor Muniz intervjuer arbeiderne, og iscenesetter fotografiene utgjør noen av de fineste øyeblikkene i filmen. På søppeldynga diskuterer catadorene både litteratur de har plukket ut av søpla og lest – deriblant Machiavellis «Prinsen», og foreslår motiver, slik som Marats død. Når bildene skal gjenskapes av søppel legges det også føringer fra arbeidernes side, her brukes det resirkulerbare materialet de sorterer ut av søppelmassene.
På mange måter blir filmen både en hyllest til Muniz sitt arbeide, samtidig som man kan ane en viss kritikk av prosjektet. Ved å delta i prosjektet får arbeiderne en mulighet til å komme seg vekk fra fyllinga, og inn i kunsterstudioet. Men samtidig støter Muniz og teamet hans på nokså uunngåelige problemer, når de innser at de færreste ønsker å returnere til søppelfyllinga etter å ha jobbet med hans kunstprosjekt. Og selv om filmen prøver å tegne opp et bilde av søppelfyllinga som et meningsfullt sted, blir vi også minnet på at det i realiteten fortsatt er en søppelfylling hvor arbeiderne dag etter dag graver rundt i stinkende møkk som rekker dem til livet. I en scene forteller Suelem om en episode hvor hun kom over liket av en liten baby i sorteringsarbeidet sitt, og nesten besvimte da hun skjønte hva det var.
Muniz på sin side argumenterer for at kunstarbeidet er konstruktivt for arbeiderne, og at man ikke må tillate seg å tro at catadorene får det verre av å bli gjort oppmerksom på hvilke andre muligheter livet har. Filmen unngår såfremt det er mulig å ta standpunkt til denne problematikken, samtidig som det ulmer en svak kritikk av Muniz og kunstprosjektet, i den forstand at man forstår at det nok først og fremst er Muniz og hans kunstnerpersona som profitterer mest på dette prosjektet. I rulleteksten på slutten av filmen får vi også vite at prosjektet som munnet ut i utstillingen «Pictures of Garbage» tiltrakk over en million besøkende.
På tross av at menneskene som portretteres i Waste Land støter borti store og vanskelige problemstillinger, er dette først og fremst en respektfull og velbalansert film, som gir publikum anledning til selv å trekke slutninger om hva man skal tenke om Muniz’ kunstprosjekt, og konsekvensene det har for alle arbeiderne som involveres i arbeidet – et viktig bidrag til den pågående vestlige selvkritikken vi i dag ser i mange dokumentarfilmer.
Se for øvrig også Kari Petronella Finstad sin artikkel om Waste Land, publisert på Montages under Film fra sør 2010.