La det bare være helt klart med en gang: Rødhette og varulven er ræva som filmfortelling. Dramaturgien er helt på bærtur, karakterene er like dype som papirdukker og kjærlighetshistorien fremstår som en klisjékavalkade uten ende. Desto mer forlystelig er det da å meske seg i elendigheten! Det handler litt om på hvilken måte en film er dårlig, hvilke underholdningsaspekter som tross alt ligger i den og ikke minst om hvordan man forholder seg til den.
Men aller først noen smakebiter. Spoilere gjør strengt tatt ikke noe fra eller til: Idyllisk landsby som sliter med et aldri så lite varulvproblem. Klinings i skogen, cornflakesreklame-lys mellom trærne, blonde Valerie (Amanda Seyfried) i lyseblå kjole og den kjekke, men fattige og foreldreløse Peter (Shiloh Fernandez), som fra noen vinkler tilfeldigvis ligner litt på Robert Pattinson. Grandiose kjærlighetserklæringer. Skummel ulv som dreper barn, skumle menn som vil drepe ulven, skummel prest (Gary Oldman) som forsåvidt ikke har noe mot å drepe hvem det skulle være. Generelt skummel bestemor (Julie Christie). Skummelt mye nyfrisert hår. Blond jente blir lovet bort til velstående gutt, som tilfeldigvis ligner ganske mye på Robert Pattinson (Max Irons). Blond jente får rød kappe av bestemor. Masse om og men. Prest med personlig vendetta mot varulver lager enda mer mayhem. Mistenkeliggjøring av alle. Vår heltinne utropes til heks (hun har jo rød kappe, må vite). Enda mer om og men. En dose rotete action. Noen misforståelser. En del logiske brister. Heltemodige handlinger. Oppklaring. De to elskende kan selvsagt ikke gi opp kjærligheten, men får de noen gang være sammen? Frankly, my dear, I don’t give a damn.
Twilight-regissør Catherine Hardwicke sikter seg nok en gang inn mot ungpikesegmentet, men drar på med eventyrelementer og en del mer blod. Og det er her det blir morsomt. For hva slags film er det egentlig Hardwicke har laget? Vi tar på brillene med innebygd innfalsvinkel for en nærmere titt.
Man kan velge å se hele filmen som et uttrykk for vår tids kitsch eller eventuelt camp, alt etter hvilket brilleglass man ser gjennom. Sammenblandingen av det pittoresk bondske, det eventyraktige og en lett åttitallsestetikk er slående. Nystriglede, evig brekende geiter, forlengst tørre høystål med en dash blå blomster, pastellfargede bomullskjoler uten en flekk og pent danderte permanentkrøller står i kontrast til den mørke skogen hvor trærne har gigantiske pigger istedet for ujevn kvist, de røffe mannfolka som gjerne har kappe på skrå eller noen velplasserte, men ikke spesielt funksjonelle lærreimer her og der, og ikke minst den fløyelskledde gærning-presten som ankommer i en fengselsaktig jernvogn (som hans gråtende barn sperres inne i – symboltungt og frampekende). Han har også med seg en jernelefant til torturformål og en gruppe mørkhudede riddere med monumentale hjelmer. Disse ser ut til å være inspirert av Eiko Ishiokas stiliserte kostymer i The Fall, men er akkurat tacky nok til å passe utmerket inn på en malplassert måte.
Valerie (rødhette selv, altså) er jo den rake motsetning. Få skuespillere har et så engleaktig utseende Seyfried med sine lyse lokker, runde, rosa kinn, store, oppspilte øyne og fyldige trutmunn. Hun er på en måte en forvokst, slank cherub. Det uskyldsrene sammen med det mørke danner en estetisk ramme for filmen som jeg av en eller annen grunn innbiller meg at Odd Nerdrum kunne satt pris på. Det er i alle fall en morsom tanke å ha i bakhodet idet kjærlighetshistoriens patos imploderer eller de logiske bristene blir påtrengende. Som for eksempel hvorfor de ikke greier luke ut hvem ulven er ved å simpelthen be alle landsbybeboerne gå inn i kirken, og sjekke hvem som brenner opp på veien, i og med at de stadig vekk maser om at varulver ikke er spesielt glade i hellig grunn.
Man kan også se på filmen som en slags operette. Gjerne med prefikset såpe. Hardwick har tatt en rekke trekk fra såpeoperaen og dameromanen ,og iscenesatt det hele på en ukamuflert teatralsk måte. Karakterdramaet baserer seg på ulykkelig kjærlighet og problemer innad i familien. At Valerie ikke kan få sin Peter, men må gifte seg med Henry fordi familien hennes vil det av økonomiske årsaker, er en tradisjonell klisjé. Her er det rom for sjalusi, galanteri og misforståelser. Og en del tafsing i høyet. Store ord sitter løst, skuespillet er ikke akkurat subtilt og jeg hadde slett ikke blitt overrasket om noen hadde brutt ut i sang.
Amanda Seyfried, kjent fra Mamma Mia, hadde sikkert takket ja til en musikalversjon, men Hardwick har valgt å bruke musikk på en helt annerledes, og tidvis overraskende måte. Innimellom skummelt-i-skogen-byggende musikkpartier, dukker det opp en og annen synthsekvens. Veldig tidsriktig, veldig merkelig. Og ikke minst har Fever Ray, som ikke er redd for det teatrale, itonesatt en hedonistisk ulven-er-død-feiring på torget. Kanskje skyldes den eklektiske bruken av musikk at Brian Reitzell, som har hatt fingre med i blant annet Marie Antoinette og Lost in Translation, har gjort deler av musikkvalgene, mens Alex Heffes (The Rite, State of Play) har komponert. Det hele bidrar i alle tilfeller til et oppsiktsvekkende lydbilde som stikker seg frem, og derfor er med på å understreke det konstruerte ved filmen – noe man altså kan velge å se på som … interessant.
Det er heller ingen tvil om at det visuelle plasserer filmen godt innenfor det teatrale. Landsbyen og skogen er åpenbare kulisser med en slags gammeldags scenefølelse over seg. Lyskildene er ofte så nærme at du kan se for deg lysriggen. Og kostymene er altså helt på sin egen planet. Jeg får noen løse, men likevel treffende assosiasjoner både til Med Grimm og Gru (forresten, er det tilfeldig at det er geiter overalt?) og sceneoppsetninger av Prokofievs Peter og ulven (som du må se den fantastiske kortfilmvarianten av hvis du ikke allered har gjort det).
Til sist kan man jo kose seg med å være en liten geek. At Gary Oldman går amok som ensporet varulvdreper/prest er åpenbart til å dra på smilebåndet av. Og mindre moro blir det ikke av at selveste Michael Hogan, bedre kjent som Colonel Saul Tigh i Battlestar Galactica, dukker opp. Stas.
Sånn, da burde det vel være mulig å gromkose seg med Rødhette og varulven uten å føle a både synsnerve og hjerne forvitrer?