- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Cameron Mitchell på nye veier i Rabbit Hole

Av Eirik Smidesang Slåen , 8. mars 2011 i Artikler

Jeg er ikke spesielt glad i det pompøse og overtydelige, ei heller det sentimentale og melodramatiske. Folk som kjenner meg vil vel påstå at jeg er allergisk mot den slags. I kontrast er jeg veldig begeistret for det røffe og møkkete, og spesielt om det iscenesetter det såre og vemodige.

Sett i lys av dette, er det kanskje ikke så rart at jeg anser John Cameron Mitchell [1]som en av mine favorittregissører. Riktignok har han bare laget to filmer, men både Shortbus [2] og ikke minst Hedwig and the Angry Inch [3] tilhører mine absolutte yndlingsfilmer. Dels fordi de er skandaløst direkte i stilen og slenger det meste midt i fleisen på meg som publikummer, dels er det mye på grunn av den underliggende tonen av noe ensomt og hjerteskjærende melankolsk som omslutter begge disse filmenes persongalleri. Da nyheten om at Mitchell skulle sitte i registolen for Nicole Kidman [4]s store drømmeprosjekt Rabbit Hole [5], var det derfor et av disse prosjektene jeg umiddelbart tente på. Kidman er og blir en av klodens beste skuespillerinner, og rollen som Becca i David Lindsay-Abaire [6]s nydelige skuespill [7] er som skapt for henne. At adaptasjonen til lerretet også ville kreve en atskillig mer behersket Mitchell, gjorde det hele bare enda mer besnærende. I hvilken retning ville Mitchell og produsent/hovedrolleinnehaver Kidman ta historien?

Gudskjelov akkurat der den hører hjemme – som et subtilt, nyansert og akkurat passe temperert kammerspill. For loslitt staffasje og glorete sexklubber er det lite av i Rabbit Hole. Isteden rendyrkes det amerikanske forstadsdramaet som den subsjangeren det er, komplett med dempet belysning, duse farger og en nesten meditativ fremdrift. Der Sam Mendes‘ undervurderte Revolutionary Road [8] lot sisteakten være en utblåsning av det demoniske slaget mellom sine to hovedkarakterer, Ang Lee iscenesatte det iskalde i The Ice Storm [9] i både skuespill og visualitet og Tim Burton mytifiserte det i sin fabel om Edward Saksehånd [10], har Mitchell valgt å ta det fullstendig ned. Jeg har rett og slett sjelden sett en amerikansk produksjon med et så totalt fravær av noen form for ekstravaganse. Ja, selv Kidman, som i sin dobbeltrolle som produsent og superstjerne fint kunne tvunget frem både det ene og andre, forsaker muligheten til demonstrative skuespillerscener for den overordnede visjonen – å lage et humant relasjonsdrama med begge beina solid plantet i forstadsblomsterbedet. Resultatet er en hypnotiserende film, men som dessverre også lett vil bli forbigått av det store publikum. Det er trist, for Rabbit Hole byr på både nyanserte perspektiver og mye varme – samt en Kidman som sjelden har vært bedre.

Aaron Eckhart og Nicole Kidman i «Rabbit Hole»

Aaron Eckhart og Nicole Kidman i «Rabbit Hole»

La oss derfor starte der, for Kidman er og blir filmens store ankerfeste. Det nevnte fraværet av det meste blottstiller henne på en måte hun sjelden har hatt anledning til i de senere år. Riktignok bygde Noah Baumbach Margot at the Wedding [11] rundt henne, men filmens beksvarte og rosa hatt-kledde hovedperson var så original og tidvis så krevende å like, at det nesten overdøvet Kidmans tolkning. I Jonathan Glazers Birth [12] var også det hele sentrert rundt henne, men der var estetikken så frapperende at skuespillerinnsatsen også her ble litt lett å overse. Selv om jeg den dag i dag anser disse to filmene blant nyere amerikansk films mest skandaløst oversette verk og Kidmans fravær på et hvilket som helst prispodie som en ren provokasjon, forstår jeg altså hvorfor.

Men i Rabbit Hole ryddes altså alt dette av veien, og attpåtil får skuespillerinnen vist hva hun kan i en karakter som både er engasjerende og lett å like. Det er lenge siden sist. Ja, meget mulig må vi helt tilbake til Sydney Pollacks Tolken [13] for å finne en så publikumsvennlig karakter. At det krones med hennes tredje Oscar-nominasjon, men den første på nesten et tiår, demonstrerer hvor lite villig både Akademiet og Hollywood forøvrig er til å verdsette den typen vågalhet som Kidmans karriere er preget av. Men den atskillig mer safe karakteren til siden, det er utvilsomt fortjent: Små rykninger i kroppen avslører hva som egentlig foregår på innsiden; – som et gufs av den indre avgrunnen hun har sett ned i etter sønnens bortgang. Replikkleveringene rommer et vell av følelser; – fra det beksvarte og nesten selvutslettende, til det sardoniske og fandenivoldske. Og sjelden har vel Kidman vært mer sensuell enn i scenen der hun sitter på sofaen og lar sin ektemann ihvertfall forsøksvis lete seg frem til tidligere tiders intimitet.

Nicole Kidman i «Rabbit Hole»

Nicole Kidman i «Rabbit Hole»

Og som sagt er det altså mye på grunn av regissør Mitchells vilje til å legge alt annet til siden. Foto, produksjonsdesign, selv Ann Roth [14]s kostymer (joda, de er like sekkete som alltid), spiller andrefiolin i hans stødige og nyanserte regi. Lindsay-Abaires adaptasjon av eget drama er også vellykket, med vilje til å beholde det hele i en intim og realistisk innpakning. Skuespillets humane og verdiladede perspektiver er også godt overført til lerretet, uten at det hverken blir for tydelig eller sentimentalt. Faktisk figurerer tragedien mer som et bakteppe, og omtales først langt ut i filmen rent eksplisitt. Som relasjonsdrama beholder derfor Mitchell hele veien fokuset, uten å falle for fristelsen til å eksponere selve dødsfallet for ekstra publikumseffekt.

Kidmans empatiske hovedrolle, Aaron Eckhart [15] som troverdig og bevegende ektemann, Dianne Wiest [16] med stålkontroll i en rolle hun kan gjøre i blinde og en aldri så liten gjennombruddsprestasjon av Miles Teller [17] som Jason – Rabbit Hole er en skuespillerfilm av det sjeldne slaget, og et relasjonsdrama som filmhistorien godt kan finne på å kategoriere som en aldri så liten klassiker. Glemt fortjener den ihvertfall ikke å bli, til det har den altfor mye på hjertet.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/03/john-cameron-mitchell-pa-nye-veier-i-rabbit-hole/

Lenker i denne artikkelen:

[1] John Cameron Mitchell : http://www.imdb.com/name/nm0593463/

[2] Shortbus: http://www.imdb.com/title/tt0367027/

[3] Hedwig and the Angry Inch: http://www.imdb.com/title/tt0248845/

[4] Nicole Kidman: http://montages.no/filmfolk/nicole-kidman

[5] Rabbit Hole: http://montages.no/film/rabbit-hole/

[6] David Lindsay-Abaire: http://en.wikipedia.org/wiki/David_Lindsay-Abaire

[7] skuespill: http://en.wikipedia.org/wiki/Rabbit_Hole

[8] Revolutionary Road: http://montages.no/film/revolutionary-road/

[9] The Ice Storm: http://montages.no/film/the-ice-storm/

[10] Edward Saksehånd: http://montages.no/film/edward-saksehand/

[11] Margot at the Wedding: http://www.imdb.com/title/tt0757361/

[12] Birth: http://www.imdb.com/title/tt0337876/

[13] Tolken: http://www.imdb.com/title/tt0373926/

[14] Ann Roth: http://montages.no/filmfolk/ann-roth

[15] Aaron Eckhart: http://montages.no/filmfolk/aaron-eckhart

[16] Dianne Wiest: http://montages.no/filmfolk/dianne-wiest

[17] Miles Teller: http://montages.no/filmfolk/miles-teller

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.