Etter noen måneder på alles lepper, står nasjonen Egypt og vår forståelse av den inne i en ny vår. I tillegg til å være en sentral politisk aktør i Midtøsten, er Egypt også den førende filmnasjonen i den arabiske verden. I en serie artikler utover våren vil vi her på Montages introdusere filmer, trender og filmskapere som viser vei inn i egyptisk og arabisk filmkultur. Vi begynner med en introduksjon til egyptisk film i to deler. Første del kommer her – del to blir publisert senere denne uken.
I skrivende stund går Egypt gjennom den største forandringen i landets historie siden 1952, 1919 eller kanskje til og med 1881-82? Forskere, journalister og de fleste av oss andre forsøker å finne ut av hvordan et regime som alle anså som et av verdens mest stabile kunne falle etter kun et par uker med protester og demonstrasjoner. Dette diskuteres i aviser og på TV, og kommer til å bli debattert videre i vitenskapelige tidsskrifter i flere tiår fremover. Denne interessen rundt Egypt har foreløpig ikke blitt reflektert i norske kinosaler og videobutikker, hvor film fra Egypt er sjelden vare. Dette til tross for at film på sitt beste gir et mye bedre innblikk i et lands politiske og sosiale situasjon enn selv den beste nyhetssending eller artikkel. Det er med andre ord på høy tid å sette seg inn i egyptisk film! Både for å forstå mer av Egypt generelt, men ikke minst fordi egyptisk film er en uoppdaget gullgruve vel verdt å undersøke nærmere.
Målet med denne artikkelen er å presentere fire filmer man burde (eller skal vi si må) se, som en innføring i egyptisk film. Dette er ikke nødvendigvis de kunstnerisk beste filmene landet har å by på, men de er plukket ut fordi de alle presenterer sin egen versjon av Egypt på en strålende måte. I disse filmene får vi fire svar på hva som kjennetegner landet, hva som er galt og hva som er løsningen. Spørsmålet om hvilken film som gir den mest korrekte representasjonen av landet kan vi spare til slutt, men la oss begynne med det som ligger nærmest nyhetsbildet for øyeblikket, den regimekritiske filmen.
Terrorism and Barbeque («Al-irhab wal-kebab», Sherif Arafa, 1993)
Den kritiske politiske filmen i Egypt har et utfordrende farvann å operere i. Myndighetene tillater kun en liten mengde av en viss type kritikk og alle manus må gjennom en relativt streng sensur før de får tillatelse til å gå i produksjon. Til tross for dette er filmer med mer eller mindre kritisk innhold en av de viktigste kategoriene i moderne egyptisk film. Dynamikken mellom kritiske filmskapere og sensurmyndighetene har definert sjangeren, og resultatet er en rekke kreative forsøk på å snike seg rundt tabu-områdene sensuren forbyr, men samtidig få frem den kritiske brodden. Vi har blant annet filmen Zaza som omhandler forfalskningen av presidentvalget i 2005 og The Fall of Baghdad, en hysterisk komedie som harselerer med Egypts utenrikspolitikk. Men for å finne filmen som har mestret denne sjangeren aller best må vi nesten to tiår tilbake, til klassikeren Terrorism and Barbeque («Al-irhab wal-kebab») fra 1993 med Adel Imam i hovedrollen.
Vi følger Ahmed (Adel Imam), en egypter fra den lavere middelklassen som er utslitt av et relativt ulykkelig ekteskap og de to jobbene han drar til hver dag for å fø sin familie. På sin eneste etterlengtede fridag må han dra til den fryktede Mogamma-bygningen, navet i det egyptiske byråkratiet, for å få byttet skolen sønnen går på til en skole nærmere huset. Ahmed er frustrert nok over tanken på å dra til Mogamma, men frustrasjonen blir uhåndterlig når han drar hjem med uforrettet sak og må ta en ny fridag for å dra dit igjen. Når dette skjer igjen og han også ved det tredje forsøket, etter mye leting frem og tilbake i de tilsynelatende evigvarende gangene, fortsatt ikke finner Ustaz Methat, den ansvarlige for ”elevers skoleplassering”, koker det over. Ekstrem irritasjon og litt tilfeldigheter gjør at Ahmed finner seg selv med våpen i hånd og setter igang en okkupasjon av hele bygningen. Med seg på laget får han en håndfull andre fortapte sjeler som ikke ser noe annen løsning for å få sine saker hørt. Gisseldramaet er satt. På mange måter er dette en heistfilm Cairo-style, rent bortsett fra at gjengen som utfører heistet ikke hadde noen plan om å utføre det og at de på langt nær er enige om hva som egentlig er målet med operasjonen.
Det geniale i Terrorism and Barbeque ligger ikke i skuespillerprestasjonene, regien, det estetiske eller komikken, men diagnosen den gir av det egyptiske samfunnet. Gruppen av ”terrorister” som ender opp med å okkupere bygningen, og særlig Adel Imams karakter, representerer alt som ifølge regissør Arafa er galt med Egypt. Lønningene er for lave til å overleve med kun èn jobb, arbeidsledigheten og den dårlige behandlingen av de som faktisk har en jobb gjør folk til kriminelle, korrupsjonen gjennomsyrer systemet og ineffektiviteten gjør at selv en enkel sak som å få byttet skole viser seg plent umulig. Når okkupantene blir spurt om hva de krever for å løslate gislene og forlate bygningen er svaret «Kebab, og litt respekt». Dette virker kanskje flåsete, men klinger faktisk godt overens med kravene vi hørte fra Tahrir-plassen i vinter. Folk var ikke bare lei av de høye prisene og arbeidsledigheten, men også av mangelen på respekt de følte Mubarak viste dem. Farsen av et parlamentsvalg i 2010 var i følge mange dråpen som fikk det hele til å renne over. I det hele tatt er det påfallende hvor likt hendelsesforløpet i Terrorism and Barbeque er den siste tids demonstrasjoner. Vi kan kanskje trekke den slutning at Sherif Arafa med denne filmen traff nerven av 2011-revolusjonen 18 år før den fant sted?
Eller? Det er ikke alle som deler det syn at filmen representerer regimekritikk. Mubaraks navn blir aldri nevnt i filmen. Andre politikere blir latterliggjort, men på en komisk måte som tar vekk litt av brodden. Jan Juchelka gjorde i sin Master-oppgave «With Both People and Government» (2009) en analyse av alle filmene med Adel Imam i hovedrollen, og hevder at Terrorism and Barbeque heller enn regimekritikk fungerer som en stor støtteerklæing til regjeringens neo-liberale politikk. I 1991, kun to år før denne filmen kom ut, skrev nemlig Egypt under en strukturtilpasningsavtale med IMF, som tok sikte på å åpne markedene og slanke staten. I Terrorism and Barbeque okkuperes Mogamma, selve episenteret for det ineffektive byråkratiet, og gjøres til hovedelementet i filmens kritikk. Juchelka ser dermed filmen som et kall om å fjerne det store byråkratiet og en klar støtte til Mubaraks politiske linje. Han mener videre at hovedbudskapet i filmen ikke er at egyptere må gjøre revolusjon, men at Egypts problemer kan løses om alle står sammen, jobber litt hardere og tenker på det beste for landet. Denne konklusjonen bygger hovedsaklig på filmens slutt som jeg ikke har tenkt å avsløre her, så du får se selv å gjøre opp din egen mening.
Men uansett hva man konkluderer med, er nettopp denne ambivalensen og usikkerheten filmens sterkeste side. Det at vi ikke kan si med sikkerhet om filmen er en krass indirekte regimekritikk, eller en subtil, men kraftfull støtte av regimet, gjør den ekstremt interessant. Uavhengig av spørsmålet om regimekritikk, er det liten tvil om at Terrorism and Barbeque gir oss et bilde av Egypt på randen av kollaps. Egypterne er misfornøyde og noe må gjøres. Arafas budskap er at om ikke noe blir gjort, vil Kairo eksplodere og filmens hendelser bli til virkelighet. Dette er naturligvis et bilde egyptiske myndigheter ikke er så lystne på å fremme, og de lar det heller ikke stå uimotsagt. I deres versjon finner vi en helt annen beskrivelse av hva som feiler landet og hva som trengs for å ordne opp, som vi ser i neste film:
The Terrorist («Al-irhabi», Galal Nader, 1994)
Ikke overraskende har myndighetene stor kontroll over filmindustrien i Egypt. Både gjennom sensuren, men også ved at de legger penger i filmer som hyller dem selv. Vi finner blant annet flere propagandalignende filmer som Nasser 56, en episk hyllest til president Gamal Abdel Nasser og Days of Sadat, en episk hyllest til president Anwar Sadat. (Det var også planlagt en lignende film om Mubarak i anledning hans 30 år ved makten (2011), men mye tyder på at det prosjektet er lagt på is.) Disse filmene er åpenbare selvhyllestprosjekter, så det er en annen gren av regimevennlig film vi ikke skal ta for oss her. Vi skal heller se på en noe mer subtil, men ikke mindre effektiv støtte til regimets politikk. The Terrorist er et av de fremste eksemplene på hvordan Mubarak har brukt filmindustrien til å konstruere et bilde av Egypt som tjener hans egne interesser og forsvarer at han sitter ved makten.
Filmen kan ved første øyekast minne mistenkelig om Terrorism and Barbeque. Den kom ut året etter, har terrorisme i tittelen og Adel Imam i hovedrollen. Enkelte vil kanskje reagere på at to av fire filmer jeg har plukket ut har Imam i hovedrollen, men han er Egypts største skuespiller og til tross for at han ikke akkurat er noen Brad Pitt rent utseendemessig, finner vi ham på filmplakatene til en skremmende mengde titler. Og som nevnt, selv om Imam er med, er denne filmens representasjon av Egypt en ganske annen enn Terrorism and Barbeque.
Regissøren Galal Nader er opplært på statlige filmskoler i Egypt og hadde før The Terrorist laget en rekke filmer kjent for det egyptiske publikum som Jazeerat al-shaytan («Djeveløya») og Batal min waraq («En helt av papir»). På begynnelsen av 1990-tallet bestemte han seg for å lage en nyinnspilling av klassikeren Fi baytina rajul («A Man in Our House») fra 1961, som ble til The Terrorist. Orginalen viser Omar Sharif som opposisjonell i væpnet kamp mot de britiske okkupasjonsstyrker. Han må legge på flukt etter å drept en egyptisk kollobratør og finner til slutt en familie som er villig til å ta han inn. Sharifs vertsfamilie er i utgangspunktet apolitiske, men i løpet av filmen overbeviser han dem om at kamp mot britene er nødvendig for å redde landet.. I en nyinnspilling ville vi kanskje tenke at britene er byttet ut med Mubarak og at Omar Sharif-karakteren er en opposisjonell demokratiforkjemper. Men nei. I en elegant narrativ vri er Sharifs karakter blitt til en nådeløs islamistisk terrorist i Adel Imams skikkelse som må legge på flukt fra myndighetene etter å brutalt ha drept en politimann, tilsynelatende uten god grunn. Han havner som i originalen hos en familie som tar ham inn, men uten å vite hvem han er eller hva han står for. Istedenfor at Ali overbeviser familien om å bli islamister, som ville vært en direkte parallell til originalen, er det Ali selv som blir overbevist av vertsfamilien om at terrorisme ikke er veien å gå, og han velger å forlate terrornettverket. Handlingsforløpet er altså snudd på hodet.
The Terrorist er ikke interessant fordi den gir ny innsikt i militant islamisme eller fordi vi gjennom Adel Imams karakter forstår mer av den politiske og sosiale bakgrunnen til terrorister, men nettop fordi vi ikke gjør det. Filmen begynner med at Ali og hans terroristvenner knuser en videobutikk og dreper politifolk. Hans bakgrunn blir ikke nevnt. Resten av filmen bruker regissør Nader på å skildre Alis overgang fra dumhet og ekstremisme, til klokskap og moderasjon. Fra misforstått tradisjonalisme til opplyst modernitet. Hvor uvitende Ali faktisk er blir vi gang på gang vitne til i løpet av filmen. Ali vet ikke hva en grapefukt er, han kan ikke spille kort fordi det er ”haram” (forbudt). Når han blir spurt om han vil ha Nescafe svarer han «hva er neksafe?». Som islamist har vår protagonist blitt opplært til å ikke tenke selv, ikke diskutere. Men etterhvert som vertsfamiliens fornuft skyller over ham, klarer han ikke å motstå opplysningens kraft og innser sakte men sikkert selvmotsigelsene hos sine terroristvenner. Det konstrueres en binær opposisjon, en motsetning, der islamistene representerer alt ondt; det umoderne, det irrasjonelle, det kunnskapsløse, det voldelige. Vertsfamilien er motpolen og representerer alt godt; det opplyste, det fremgangsrettede. For å gjøre poenget om mulig enda tydeligere er den opplyste familien bosatt i et opplyst hus med fravær av mørke farger, mens islamistene bor i en slags kjeller hvor man knapt kan se noen ting. At vertsfamilien omfavner Nescafe er interessant i den grad at forbruk av vestlige varer og en vestlig livsstil blir tatt inn under paraplyen til det gode. Og når Ali blir tilbudt aviser fra sin opplyste vertsfamilie er det Al-Ahram, Al-Gomhoriyya og Al-Akhbar han har å velge mellom – de tre avisene som var desidert mest lojale til Mubarak.
Leksen filmen gir er at terrorister er nettop det, terrorister. Det er ingen bakgrunnsvariabler som dytter dem inn i livet som terrorist, de er bare uvitende. Det eneste som slås fast fra første til siste scene er den klare og ubrytelige forbindelsen mellom dyp religiøsitet og terrorisme. De kan opplyses, men det er vanskelig. Der Egypt i Terrorism and Barbeque er truet og på vei mot kollaps grunnet sosiale problemer regjeringen var skyldige i, er Egypt i The Terrorist truet av voldelige terrorister mens regjeringen blir sett på som den eneste redningen. Uten Mubarak vil landet havne i hendene på disse galningene. For å hamre inn dette budskapet ytterligere overhører vi mot slutten av filmen en diskusjon mellom en egyptisk intellektuell og sjefen for sikkerhetstjenesten om hvordan best å hanskes med den islamistiske trusselen. De blir skjønt enige om at en kombinasjon av strenge sikkerhetstiltak, arrestasjoner og opplysningskampanjer for å få dem ut av sin uvitenhet er veien å gå. Dette er tilfeldigvis identisk med den faktiske regjeringens politikk på 90-tallet.
Disse to første filmene tegner altså ulike bilder av Egypt, for ikke å si direkte motstridende. Hvem som har fått mest gjennomslag er vanskelig å si, men i kampen om å definere hva som kjennetegnet det egyptiske samfunnet, kan vi kalle filmen The Terrorist inten mindre enn en diskursiv kanon. Filmen ble skutt inn i filmmarkedet med myndighetenes fulle støtte samt en lanseringskampanje uten like, og knuste i sin tid seertallene til alle andre filmer. Filmen ble nemlig lansert på første dag av Eid al-fitr, festen etter ramadan, kjent i Egypt som den beste kinodagen i året. Etter en måned med fasting og familieselskaper er dette første dagen folk treffer igjen sine venner og drar på byen og på kino. The Terrorist var med denne preimeredatoen garantert fulle hus. I månedene før ramadan samme år hadde regjeringen drevet en storslått informasjonskampanje som informerte om faren med islamisme. Under ramadan gikk det også en TV-serie med samme tema på den statlige TV-kanalen (TV-serier er svært populært under ramadan, og mange familier sitter hjemme hver dag og følger med). Begrepet ‘slem islamistisk terrorist’ var blitt allment, publikum var modne for en film med dette som tema, og å sette Adel Imam i hovedrollen var det siste støtet som garanterte publikumssuksess.
Det snakkes ofte om at det i Vesten, og kanskje særlig USA, lenge har blitt skapt frykt for muslimer med en overvekt av terrorister blant de muslimske karakterene i filmer og TV-serier. Dette er det mye riktig i, men om USA tegner et skremmebilde av islamistene er ikke Egypt det spor dårligere, som vi ser i The Terrorist. Denne filmen er heller ikke enestående. Den kan snarere sies å være begynnelsen på en bølge. Det er slående hvor ofte vi finner en islamist i egyptisk film etter dette, uansett sjanger. Og det er slående at islamisten alltid kommer dårlig ut av det, enten det er som skurk eller klovn. Vi kan si mye om Det muslimske brorskapet, men kontroll over filmindustrien har de i alle fall ikke. Jeg vet ikke om én egyptisk film som er pro-islamistisk på noen måte. Hovedsakelig av den enkle grunn at sensuren ikke ville tillatt det.
Til tross for sine ulikheter er Terrorism and Barbeque og The Terrorist bundet sammen av et viktig faktum: de er begge kommersielle filmer. De er produsert av de største studioene i Egypt og har kjente skuespillere i hovedrollene. Som nesten alltid når det er stjerner og (relativt sett) store budsjetter, blir det mindre kunstnerisk frihet. Og selv om kommersielle filmer kan være tematisk ulike, er de overraskende like estetisk. Det er få kreative krumspring hva gjelder iscenesettelse og visualitet. Musikken er ofte plump og skuespillerprestasjonene ikke alltid de beste. Denne typen film har den nye generasjonen unge, urbane egyptiske filmskapere gått lei av. De ser ned på det som i deres øyne er enkel og primitiv filmproduksjon. Som en reaksjon på dette har derfor en gruppe unge regissører startet det som ofte kalles «den nye bølgen» i egyptisk film, inspirert av det som i deres øyne er mer raffinerte europeiske og amerikanske filmproduksjoner.
Og det er nettopp det uavhengige egyptiske filmmiljøet vi skal se nærmere på i del 2 av denne artikkelen, som vil dykke videre inn i hvilket bilde av nasjonen Egypt som tegnes gjennom filmene.