Det hviler en helt egen type tilfredsstillelse over det å sitte i en kinosal og oppleve et godt gammeldags, engasjerende filmdrama utspille seg. Det er som en god vin i godt selskap; det kommer egentlig langt sjeldnere enn vi tror.
Kongens tale er et slikt eksepsjonelt godt filmdrama; som forteller en historie med velkjent struktur og få narrative overraskelser, i dyktig rekonstruerte periodeomgivelser, men likevel med en dirrende originalitet og finesse som ga meg følelsen av å se klisjeene for første gang. Kanskje er det nettopp på grunn av det velkjente at Kongens tale er så helstøpt, for regissør Tom Hooper (John Adams, The Damned United) ser virkelig ut til å ha funnet trygghet til å berette denne historien med både visuell egenart og et grundig blikk for detaljer som hever filmen til de større høyder. Men mer om dette etter hvert.
Denne filmen er fortalt med en beundringsverdig balanse mellom den store og den lille historien, og for å kikke nærmere på dette må jeg gå litt inn på handlingen (forsøksvis uten spoilere). I Kongens tale reiser vi til et England i mellomkrigstiden hvor befolkningen så vel som kongehuset forsøker å summe seg etter en uthulende verdenskrig som har etterlatt det vaklende britiske imperium i identitetskrise. Filmen starter i 1925, og utvikler seg frem mot Kong George Vs død og opprusting til krig 14 år senere. En av kongens sønner, hertugen av York (Colin Firth) – eller Bertie, som de kaller ham i familien, har så lenge han kan huske slitt med et alvorlig stammeproblem, som nå gjør ham inkapabel til å holde offentlige taler slik en kongelig bør kunne. Hans kone Elizabeth (Helena Bonham Carter) gjør alt hun kan for å hjelpe, og da hun en dag tar med seg sin mann til den uortodokse australske taleterapeuten Lionel Logue (Geoffrey Rush) settes et drama i gang som skal endre Berties liv for alltid.
Det kan høres ut som et storslått, episk periodedrama, men Kongens tale er ikke en slik film. Selv om fortellingen foregår i en historisk ramme som nærmest ber på sine knær om å bli gjengitt med brede strøk, har heldigvis Tom Hooper valgt å bevare denne egentlig ganske nære, enkle fortellingen i dertilhørende intime omgivelser og situasjoner. Dette ble for meg en av de bærende styrkene i Kongens tale. Kjernen i historien er de mellommenneskelige relasjonene som oppstår mellom Bertie; den blivende kongen av England, som helt siden barndommen har blitt kuet av sin stammende stemme, og taleterapeuten Lionel; en vanlig mann med enestående ekspertise på sitt felt og en ublu personlighet. Utviklingen av deres vennskap er noe som gradvis utbroderes gjennom hele filmen, nydelig balansert av manusforfatter David Seidlers tålmodige vilje til å vise oss hvordan de mange sidene av Berties kompliserte liv må forholde seg til hverandre. Hovedpersonens utfordringer er både uvanlige (en konge som stammer) og allmenne (alle trenger en venn), og Hooper treffer den tonen mellom disse som må til for at dette ikke bare blir en melodramatisk film om en stor nasjonal helt, men også et rørende og tidvis veldig morsomt mellommenneskelig portrett om å åpne seg og la andre mennesker komme nært det som er sårt.
I sentrum for at dette står Colin Firths nydelige rolleprestasjon, som ganske enkelt er et stykke stor skuespillerkunst. Den er en innertier til årets Oscar-pris, men det blir nesten kjedelig på det nåværende tidspunkt. Det interessante er at Firth i Kongens tale på mange måter kommer frem til sitt ypperstepunkt som filmkunstner; Bertie er et menneske hvori alle hans kvaliteter som skuespiller får møtes. Jeg husker Firth gestikulere seg gjennom talløse sorgmuntre figurer på 90- og 00-tallet, i den kommersielle skyggen av Hugh Grant, men alltid med det kunstneriske overtaket. For meg og mange andre var det nok først gjennom de hjerteskjærende, finslepne emosjonelle nyansene i Firths rolletolkning fra fjorårets A Single Man at han virkelig stod frem som en av de store skuespillerne i sin generasjon. Kvalitetene han fremviste i Tom Fords film smelter her sammen med en motorisk perfekt og narrativt dynamisk rolle som Bertie, hvor figurens transformasjon både i holdning, stemmeprakt og rojalitet fungerer sømløst side om side med hans gradvise åpning av karakterens følelsesmønstre.
For det er til slutt særlig i de grunnleggende følelsene at Firth briljerer. Menneskeansiktet er filmkunstens største spesialeffekt, og i Kongens tale ser vi Firth fylle lerretet til fulle. Men jeg tviler på at Hoopers regi av Firth ville ledet til samme nivå uten de uvurderlige motspillerne i Geoffrey Rush og Helena Bonham Carter, som legger sine roller i minst mulig karikert opposisjon til Firth. Samtidig krever historien at de bryter opp skallet rundt Bertie, og det er vanskelig å hjelpe en kongelig mann med noe så lite majestetisk som stamming uten at det blir både konfliktfylt, ærlig og brutalt. I de sentrale scenene gjennom hele filmen hvor Lionel jobber både kreativt og modig med å identifisere og behandle den kommende kongens taleproblem, både psykologisk og fysisk, er filmen på sitt aller beste.
Kongens tale er altså heldigvis blitt en intim og personlig film, som Tom Hooper ser ut til å ha fått lage i fred og med tillit. Foruten skuespillerprestasjonene, som virkelig er gnistrende, står filmen litt overraskende frem som et utsøkt og distinkt regiverk. I et lanseringsperspektiv har denne lille britiskproduserte filmen vokst frem gjennom det siste halvåret som en festivalvinner, publikumsyndling og nå Oscar-favoritt av det største slaget. Ut av dette vokser det frem kanskje litt urettferdige sammenligninger og forventninger, så da jeg nå endelig fikk sett Kongens tale var nok Hoopers visuelle stempel og selvsikre orkestrering den store positive overraskelsen. Særlig i samarbeid med fotograf Danny Cohen og produksjonsdesigner Eve Stewart gjør Hooper noen utforskende visuelle valg som i kameraet involverer både kreativ anvendelse av optikk og uttrykksfull mise-en-cadre, samt at dekorasjonen og perspektivbruken i de mange rommene gir nyanserte narrative lag i fortellingens miljøer og karakterskildringer. I tillegg ligger Alexandre Desplats stemningsfulle musikk bak det hele som et siste strøk maling på et allerede ferdigbygget hus.
Alt i alt hever den utsøkte gjennomføringen av en ellers ganske klassisk historie opp til større filmkunstneriske høyder, og oppdagelsen i Kongens tale er i så måte Tom Hoopers stemme som filmskaper, som bryter gjennom skylaget med full styrke.