Iñárritu flyr for lavt med Biutiful

Denne artikkelen inneholder spoilere.

Alejandro González Iñárritu er kanskje den tydeligste stemmen fra en overraskende sterk bølge med mexikanske filmskapere som skylte over 00-tallsfilmen. Alfonso Cuarón (Og mora di også, Children of Men), Guillermo Del Toro (Pans labyrint) og Iñárritu blir omtalt som «The Three Amigos», da alle har samarbeidet ved flere anledninger og kjenner hverandre privat. Men der de to andre hovedakelig sverger til magisk realisme, endog renspikket fantasy, har Iñárritu sett verden gjennom skittenrealismens sotete linse i de kritikerroste og prisbelønte filmene Elskede kjøtere, 21 gram og Babel. Og nå i kinoaktuelle Biutiful, som av mange anses som favoritt til å ta med seg en Oscar for beste fremmedspråklige film.

Uxbal (Javier Bardem, som gjør en fenomenal innsats) får vite at han snart skal dø av kreft og må gjenforene barna med deres psykisk ustabile mor, samtidig som han forsøker å sikre deres velferd i form av å gi dem økonomisk sikkerhet. Uxbal jobber for veskemafiaen i Barcelona – du har kanskje sett afrikanerne som selger fake Prada-vesker på hvert gatehjørne i storbyen? Vår lidende helt er en av bakmennene for denne industrien og Biutiful forsøker å gi oss innblikk i et kriminelt undergrunnsmiljø de færreste av oss vet noe om.

Iñárritu rustne visualitet, med håndholdt kamera, skarpt motlys og kornete tekstur, har bidratt til å skyggelegge fortellinger om mennesker som tar skjebnesvangre valg med store konsekvenser for deres egne og andres liv. Rollefigurer og miljøskildringer blir ytterst blodfulle, preget av sydlandsk temperament. De liksom puster en i ansiktet og har en høy luftfuktighet som drar tilskueren helt inn i fiksjonsuniversene. Biutiful er ingen skuffelse på dette området. Produksjonsdesignet er eksepsjonelt og byr på et fascinerende portrett av Barcelonas B-side; slitne lysrør som blinker i frenetisk angst, glorete pyntegjenstander, gustne tapeter med skjolder som forteller om gammel fyll. I gatene skinner neonlysene konstant, som om de er ambulanser på vei for å hente de døde.

Her får vi et element av den symboltunge overjordiskheten som har brutt opp og utforsket realismens sidespor i mexikanerens tidligere filmer, som har sluppet inn en strime av poesi og skjønnhet i all elendigheten. I Elskede kjøtere og Babel påvirker parallellhistoriene hverandre på en måte som føles gudestyrt – man fornemmer en overhengende kraft menneskene ikke har kontroll over. Her slekter han på Krzysztof Kieslowski. Filmene er som miniversjoner av den polske mesterens klassiker Dekalogen – en serie timeslange filmer som behandler hvert av Bibelens ti bud med hverdagen i en boligblokk som utgangspunkt.

Med Biutiful forsøker Iñárritu å ta steget inn i en mer nøktern realisme, med til dels uheldige utslag. Han har alltid foretrukket og mestret overblikket som synsvinkel og blitt selve frontfiguren for flettverksstrukturen som også ble svært populær her til lands i det forrige tiåret via titler som Hawaii, Oslo og Upperdog, der separate historier speiler hverandre og knytes sammen i siste akt. Som en falk har Iñárritu fløyet mellom dramatiske klimaks og bundet disse sammen på en måte som har gjort at helheten har blitt større enn delene. Noen har også rynket på nesen over denne fortellerformen, og en berettiget kritikk har vært at det til dels har gått utover kompleksiteten i menneskeskildringene. Især Babel lider litt under det faktum at karakterene tenderer å fremstå som marionetter, hengende fra hendene på en kunstner som ufortrødent inntar rollen som en allmektig gud med pekefingermoral.

Likevel synes jeg filmen lykkes og vel så dét (jeg anser den som en av 00-tallets betydelige verker) fordi det overhengende prosjektet både er ambisiøst og spennende, med en synlig bevissthet om hva det ønsker å fortelle oss. I Babel forsøkte Iñárritu og medforfatter Guillermo Arriaga å diskutere mellomleddskulturen, hvor kommunikasjonsvansker får voldsomme ringvirkninger og tragiske utfall. Savnet etter autentisitet og menneskelig berøring ble kroppsliggjort i en døvstum, japansk tenåringsjente (Rinko Kikuchi) – et vakkert grep som utløste en sterk, nesten fysisk forståelse for filmens tema. Med Biutiful oppleves Iñárritu for første gang som retningsløs. Også her forsøker han å la de menneskelige konfliktene speile noe større, ved å antyde at vår instinktive omsorg for de nærmeste kan få moralske konsekvenser, at vi mister samvittighet og ansvar overfor større sammenhenger. Uxbals omsorg for de kinesiske arbeiderne på veskefabrikken kollapser fullstendig når han installerer noen gamle gassovner som tar livet av en hel sovesal med identitetsløse, ulovlige immigranter. De kastes i havet og skylles i land som døde dyr.

Dette er sterke bilder, men Iñárritu skummer bare overflaten i problematikken, som står i fare for å bli lite annet enn en digresjon til familiedramaet i sentrum av filmen. Bikarakterene er underutviklet og fremstår som sjablonger, men stjeler samtidig såpass mye tid fra kjernehistorien at også den blir lidende. Forholdet mellom Uxbal og hans to barn er det som umiddelbart engasjerer oss, men relasjonen utforskes aldri nok til at man opplever filmens emosjonelle klimaks som dyptloddende eller opprivende nok. Konstruksjonen av Uxbal som en gatas engel, inkludert noen forvirrende innslag der han fremstår som en slags åndelig leder, skaper usmak i munnen og gjør et enkelt utgangspunkt unødvendig pretensiøst – man får inntrykket av at filmen ønsker å være langt større enn rammene kan tillate.

Tidligere har Iñárritu ofret dypdykk i karakterene for å løfte frem voldsomme ideer med utvetydige budskap, som har rammet meg i mellomgulvet med overraskende stor kraft. Biutiful forsøker å tilnærme seg klassisk kjøkkenbenksrealisme, men faller for fristelsen å dra inn flere løse tråder som aldri går opp i en høyere enhet. Det er liten tvil om at Alejandro González Iñárritu har mye på hjertet og hans talent som bildeforteller er fortsatt altfor åpenbart til å avskrive filmen som ubetydelig, men skal han veksle mellom nærhet og avstand må balansen være langt mer elegant enn her. Skal man kombinere naturalisme og symbolisme må tunga holdes rett i munnen.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 7, 2011.