Går du på kino? I Oslo? Synes du at det i den senere tid har vært en plagsom trend med ekstra mørke filmer, der det er vanskelig å se detaljene i skuespillernes ansikt? Du har rett. Men du tar også feil. Mørket som brer seg over kinolerretene er ikke en ny trend blant filmskapere, det er et resultat av Oslo Kinos investeringer i utstyr for visning av 3D-film. Og kanskje satt du feil plassert i salen.
Rett før jul hadde jeg en unik anledning til å studere kinosaler i detalj. Kongen av Bastøy skulle ha première, og skulle vises i alle fire saler på Colosseum Kino samtidig. Før en filmpremiere holdes det alltid en såkalt teknisk kjøring, der min jobb som filmens fotograf er å sjekke at alt er som det skal være med visningsforhold. Ved en premiere er alles nerver i høyspenn, slik at det siste du ønsker er å gi regissør og filmskapere ytterligere ustabil hjerterytme med en filmvisning som er opp/ned, feil format, ute av fokus, uten lyd osv. Verket skal vises fra sin aller, aller beste side, slik filmen er ment og sees og høres. Alt må stemme: Den subtile blånyansen kostymedesigneren brukte 14 omganger av ulovlig tøyfargevask i sameiets fellesvaskeri på å finne, tapeten som scenografen oppdaget på et marked i Sørreisa, den lille skjelven i leppene til skuespillerinnen (som egentlig var i total ubalanse grunnet en ond kommentar fra sin grandtante). En haug detaljer, som hver for seg ikke betyr noe for den jevne publikummer, men som sammen skaper en meningsbærende helhet. Oslo Kino er enormt viktig for filmen i Norge. Jeg tror vi trygt kan si at uten Oslo Kino ville vi ikke hatt en norsk filmbransje slik vi kjenner den idag. Oslo Kino er da også sitt ansvar bevisst, og støtter virkelig godt opp om alle norske filmer. De som jobber med det tekniske opplever jeg også som genuint interesserte, serviceinnstilte, og opptatt av å gi både publikum og filmskapere en visningsopplevelse som yter filmen rettferdighet. Men denne saken handler da altså ikke kun om norsk film. Den handler om visning av film i Norge.
[/caption]
Oslo – to måneder tidligere
Her holdt vi da en testvisning av samme film, samtidig, i fire saler. Det i seg selv er jo noe av en drøm for en filmnerd: Hele Colosseum, Nordens Film-Tempel, vårt mekka – alene, kun for meg! Ikke noe du opplever hver dag. Jeg kunne altså gå inn og ut av hver sal og kose meg med å teste hvert enkelt sete. Men drømmen ble fort til hard, bekymret, virkelighet. Dette var ikke min debut på teknisk kjøring, heller ikke min første på “Colo”. Og jeg mener å være en rimelig pragmatisk fyr: Enhver kinosal, konsertsal eller operahus, for den sak innebærer kompromisser. Noen seter er bedre enn andre. Slik er det. Men vi betaler alle samme pris for kinobilletten, og forventer en kinoopplevelse. Den skal være bedre og den skal være større enn 50-tommers-TV-High-Definition-Blu-Ray-opplevelsen barnevakten får betalt for å sitte med hjemme. Men, Colosseum, alene! Etter å ha småløpt fra sal til sal, ytterkant til ytterkant, foran, bak, kunne jeg, subjektivt naturligvis, konkludere følgende: Barnevakten ville rent teknisk få en bedre filmopplevelse enn 20-30% av de publikummerne som skulle fylle setene på Majorstua. Bildet i hovedsalen (978 seter) var fra en del seter på sidefeltene så mørkt at det var vanskelig å se detaljer i skuespillernes ansikter. I midtfeltet var det fint. I sal 2 var det bare generelt mørkt og grøtete, sal 3 litt bedre. Kun sal 4, den minste med sine 113 plasser, var perfekt. Temmelig trist konkulsjon å komme til, stående i det som skulle være det ypperste sted for store filmopplevelser.
Oslo – nåtid
Hva har så dette med 3D-film å gjøre? Hvordan kan 3D-film ha skylden for dårlige bilder ved visning av vanlig “2D” film? Svaret heter Sølvlerret. Det har seg slik at når kinoene skal vise 3D-film, finnes det flere systemer å velge mellom. Oslo Kino har valgt et 3D-system (RealD) som krever at lerretet i kinoen skiftes ut fra et hvitt reflekterende til et sølvlerret med sterkere refleksjon, eller “gain” som det kalles på fagspråket. Noe som i utgangspunktet høres fint ut, men sølvlerretet gir desverre mye trangere dekningsvinkel. Enkelt sagt; det blir fort et veldig mørkt bilde om du sitter ut mot kantene av salen. Sitter du i en vinkel av 25 grader på lerretet, noe som ikke er uvanlig på sidene i litt brede saler får du faktisk under halvparten av lyset. Dobbelt så mørkt, der altså. Om man skrur opp lysstyrken på projektoren (noe kinoene helst ikke gjør; pærene er svinedyre og levetiden forkortes) vil altså den relative forskjellen mellom midten og sidene av salen være like problematisk.
Kurven for et vanlig hvitt lerret er betraktelig flatere. Grunnen til dette valget, går jeg ut fra, må blant annet være at Oslo Kino også har valgt å bruke Sony-projektorer (riktignok ikke i Colosseum 1, der det står en Christie projektor, men allikevel med RealD-systemet). RealD fungerer på flere forskjellige projektor-teknologier, men velger man prosjekter fra Sony er det ingen bønn. Da må man også velge et system for 3D som krever skifte til sølvlerret, et polariseringssystem; som RealD eller MasterImage. Kanskje ikke uten grunn at RealD’s konkurrenter bruker nettopp argumentet om å slippe skift til sølvlerret som et av sine hovedinnsalg. Fra Dolby 3D’s hjemmesider:
“Delivers vivid color and a sharper, clearer image from every seat in the house”
“Dolby 3D Digital Cinema retains compatibility with 2D presentations, so there’s no need for a dedicated 3D auditorium. In fact, alternating between 3D and 2D presentations is easy.”
Harkness Screen er ledende på lerret til kino, og du kan lese mer – også om 2D vs. 3D her. Et annet problem verdt å nevne er at kinoene ofte ikke gidder å fjerne 3D-linsa (forsatsen) når de senere bruker samme projektor til visning av vanlig 2D film. Dette gjelder igjen kun Sony-systemene. 3D-forsatsen veier rundt 20kg, koster en del å miste i gulvet, og sees vel derfor på som trøblete å skulle ta av og på. Sonys projektorer er basert på SXRD-paneler, deres variant av LCoS. Disse panelene er tregere enn DLP-projektorer, og er ikke i stand til å vise 144 bilder pr. sekund – i motsetning til hva OK hevder på sine websider om 3D, såkalt tripleflash, noe flere 3D-systemer krever. Dette viste seg å være noe av årsaken til det dårlige bildet i sal 2 på nevnte test-visning, men ble ordnet opp i av Oslo Kino når problemet ble påpekt. Denne omstillingen, som jo absolutt burde være en streng rutine, tar visstnok 10-15 minutter. En visning av 2D-film med 3D-forsatsen på gir et betraktelig dårligere bilde. I sal 4, som opplevdes som helt perfekt på min testvisning var det da fremdeles hvitt lerret. Denne salen brukes ikke til 3D-visning.
John Andreas Andersen på settet til «Kongen av Bastøy» Foto: Agnethe BrunHva er så løsningen?
La oss først bare konstatere at for enkelte – naturlig nok spesielt de som har økonomiske interesser i den ene eller andre leir, eksisterer ikke dette som et problem. «…Det er ingen som klager!», vil kanskje noen kinomennesker si. Og jeg vil da si; Fy Skam! Publikum kan ikke tillegges ansvaret for kinoens tekniske standard. Publikum sier gjerne fra dersom filmen stopper, og de sitter i mørke noen minutter, men tror ellers ofte at feilen ligger hos dem selv. Filmen skal vel være så mørk? Dessuten vil publikum kanskje snakke med sine venner, som satt mer midt i salen, som syntes bildet var helt strålende. Tilbakemeldingen fra publikum kommer indirekte; den dårligere filmopplevelsen – som de ikke aner hva skyldes, som ikke ble så engasjerende som den burde – fører til at de kanskje ikke anbefaler akkurat denne filmen til de andre på jobben. Og heller holder seg hjemme foran hd-tv’en neste gang. Tillat meg så å etablere et videre premiss på vegne av de som har laget filmen: Et hvitt lerret er absolutt best for visning av 2D-film på kino.
1) La oss starte med noe enkelt; kreve at kinoene som bruker 3D-forsats alltid fjerner denne ved 2D visning. Har man først valgt sølvduk, så ta i det minste konsekvensen av valget, og sett av de 10-15 minuttene det tar å stille projektoren om til 2D.
2) Skal du bygge om en eksisterende kino til 3D, tenk virkelig nøye gjennom hvilket 3D-system du velger. Gjelder det en bred sal, som skal brukes til visning av både 2D og 3D, mener jeg det er galskap å satse på sølvlerret/polarisasjonssystem.
3) I en sal med sølvlerret; halv billettpris – eller enda bedre; ikke salg – på seter der bildekvaliteten ligger under en minimumsstandard satt av f.eks. Foreningen norske filmfotografer sammen med Film & Kino.
4) Konvertering av spesielt rammede-saler tilbake til hvitt lerret, og heller da evt. over til bruk av 3D-system som ikke krever sølvlerret.Og da kan det jo også være interessant å spørre dere som publikum: har dere opplevd spesielt mørke bilder i det siste? Og hvilken erfaring har dere med 3D på kino?
Saken har også vært publisert hos NRK Beta