Fra videohylla – Perfect Blue

I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Denne gangen blir det en slags egen Black Swan-utgave av spalten. Ukens plukk i videohylla kommer nemlig i kjølvannet av Lars Oles glitrende sak om referanser i Black Swan, med sprudlende aktivitet i kommentarfeltet. Et av de viktigste poengene som kom frem i kommentarene, var parallellen til den japanske Manga-filmen Perfect Blue av nylig avdøde Satoshi Kon. Så det føles ekstra på sin plass å tørke støvet av denne akkurat nå!

Det anbefales å gi Perfect Blue et gjensyn etter å ha sett Black Swan. En del av likhetene er slående, både tematisk, i den konkrete handlingen og i den übernusselige estetikken som etterhvert blir mer og mer fryktinngytende. For å ta et kjapt handlingsreferat uten de helt store spoilerne: I Perfect Blue dreier handlingen seg rundt popidolet Mima som blir rådet til å gi opp sangkarrieren for å bli skuespiller. Rollen hun har i en TV-krim blir mer og mer drøy, blant annet med en voldtekstsscene, og samtidig revampes imaget hennes til å bli voksnere og mer utfordrende. Dét er det ikke alle hennes fans som er like glade for, og hun sliter med sin egen identitet i det hele. Filmen har et suggererende crescendo hvor drøm og virkelighet blandes sammen, og det er like vanskelig for tilskueren som for Mima selv å forså hva som faktisk foregår. Akkurat dét er jo selvsagt poenget her.

Roger Corman uttalte at Perfect Blue er filmen man ville fått hvis Walt Disney og Alfred Hitchcock hadde gått sammen om å lage film. Forsåvidt en treffende uttalelse, selv om jeg nok synes selve den japanske kulturen er så essensiell her at Disney og Hitchcock bare blir tamme referanser. For selv om dette er en psykologisk thriller med Hitchcock-undertoner, er det noe eget ved ekstremiteten man finner både i uskyldsren japansk tyggispop og i den langt skitnere voldserotikken. I krysningspunktet mellom dem finner man lolitaen, som er like sentral for dem begge. Britney Spears, eat your heart out. Få steder er vel det søte like sukkermarinert med ekstra glasur, og det skitne like snuskete som i japansk anime.

Mima har, i likhet med Nina i Black Swan et jenterom overdrysset med kosebamser, hjerteputer og generelt dill, og hun opptrer i tutu-lignende outfits med rosa sløyfe (som skapt for å skjendes, med andre ord). Hun ser også sitt andre selv i refleksjoner og på t-banen, men i motsetning til i Black Swan er det alltid den sukkersøte popidol-Mima som er den andre, doppelgängeren som forsøker å ta over. Pastellene og de nusselige rommene føles like innestengte og kvelende i begge filmene, og jeg synes det er på tide å slå fast at jentepusete estetikk kan være minst like skrekkinngytende som andre, klassiske horrorelementer. Kanskje det er på tide å lansere en ny subsjanger? Broderihorror er et forslag. Plysjgrøss er at annet. Bare kaster det ut her, altså. Hør filmfrelst om Black Swan, så skjønner du hva jeg mener.

Mimas rom forandrer seg i takt med hennes indre tilstand. Det pyntelige og jentete blir et eneste kaos. Hun har et akvarium med fisker som dør på et punkt, men senere er alt slik det skal igjen. Mimas Rom er også en helt annen arena, nemlig en blogg skrevet av en psykotisk fan som forfølger henne. Der tar filmen en klassisk stalker-dreining, og er i tillegg kilde til litt (utilsiktet) knising. Filmen ble laget i 1998. Eller pre-facebook, om du vil. Når Mima skaffer seg en Mac og sliter med å forstå hvordan det hele fungerer, må man bare dra på smilebåndet. Har ting virkelig forandret seg så fort? Fanbloggen er like virkningsfull som enhver mystisk telefonoppringning (som forøvrig også er på plass), og den krypende følelsen av at noen ser enhver bevegelse er tidlig tilstede. Japan har en fan-kultur som er minst like ekstrem som lolita-fetisjen, og det er enkelt å etablere et skrekkfilmpremiss kun tuftet på dette. Det er kanskje nettopp derfor det er så befriende at Perfect Blue tar en narrativ kuvending og smeller til med kaotiske bruddstykker og en virkelighetsoppfatning man ikke kan stole på.

Aronofsky ikke bare antyder at han har sett Perfect Blue, han har sågar kjøpt rettighetene til den for lenge siden. Dette gjorde han for å kunne replisere badekarscenen hvor Mima skriker ut med hodet under vann, og bruke den i Requiem For a Dream. Han har derimot benektet at Perfect Blue er den direkte inspirasjonen til Black Swan. Og filmene er jo heller slett ikke identiske, alle sine likhetstrekk til tross.

Anbefaler absolutt å grave frem Perfect Blue i en eller annen videosjappe eller nettbutikk. Psykologiske thrillere er ikke hverdagskost i anime-kategorien, og Satoshi Kon greier kunsten å kombinere de to på mesterlig vis. Han trer langt ut over grensene for klassisk suspense, og tar tak i det schizofrene i japansk kulturs dyrkelse av lolitaen.