Berlinale’11: «Hadde Shakespeare levd i dag, ville han skrevet for film.» Neida, dette er ikke et flashback tilbake til Baz Luhrmans Berlinale-pressekonferanse om Romeo + Julie på midten av 90-tallet, da moderniserte versjoner av William Shakespeares verker var både friskt og freidig. Isteden er det Ralph Fiennes utsagn fra pressekonferansen her i Berlin denne uken etter visningen av hans regidebut Coriolanus. Fiennes må ha levd langt inne i en hule de siste 15 årene, for spesielt originalt eller grensesprengende er dette ikke i 2011. Snarere er det virkelig det motsatte, og mye derfor var det med stor skepsis jeg benket meg til i Berlinale Palast for visning av hans modernisering av Shakespeares tragedie.
Det starter da også helt feil, helt feil. Filmens første fem minutter demonstrerer et fullstendig fravær av alt som gjør film til film, og en uggen følelse begynner tidlig å spre seg i mageregionen. Den første journalisten går etter 7 minutter, de tre neste etter 9. Deretter blir de fleste sittende, og selv holder jeg ut i hele 64 minutter før jeg må ut av salen. Denne artikkelen er altså basert på en halvsett film. Noen vil da sikkert mene jeg ikke bør uttale meg om filmen, men det får så være. Det skal også være sagt at co-redaktør Karsten så den helt ferdig, og kunne bekrefte at den siste timen ikke akkurat hevet seg fra den første.
Coriolanus har et stort fravær av kompetanse i de fleste ledd. Manuset er skrevet av John Logan, mannen som puslet Gladiator sammen for Ridley Scott og rotet bort The Aviator for Martin Scorsese. En erfaren mann, med andre ord. Men her er han fullstendig på villspor i forsøket på å overføre Shakespeares komplekse intrige til lerretet. Basert på den romerske krigføreren med samme navn, inneholder opphavsmaterialet mer enn nok relevans til dagens verdensbilde for at en moderne setting burde burde kunne føles både aktuell og interessant. Når den ikke gjør det, er det først og fremst fordi Logan mislykkes i etableringen av setting og karakterer.
Her er et fullstendig fravær av motivasjon og erkjennelse av publikums behov for å forstå bakgrunnen for intrigene, og de enkelte scenene er flettet sammen i et kaos uten et snev av sans for sammenbindende dramaturgi. Det merkes aller best i sjongleringen mellom scener som i utgangspunktet er voldelig nok til å skape en viss reaksjon hos oss i kinosalen, direkte til saktmodige og atskilig mer avdempede sekvenser mellom Coriolanus’ mor og kone. Som publikummer blir disse temperaturskiftene så drastiske at det er umulig å la seg affisere av det ene eller andre, med det resultat at ihvertfall jeg ga opp filmen veldig tidlig.
Det er allikevel Fiennes selv som ødelegger det som kanskje i utgangspunktet er et ok manus. Visualiseringen er så full av klisjéer og så utdatert at jeg ikke kunne unngå å smile. Her er tv-reportasjer flettet inn i handlingen slik både thrilleren og action-sjangeren i atskillig mer kompetente hender forlengst har slitt ut. Scenografien spesielt ser ut som tv-filmversjonen av Menneskenes barn, og selv ikke The Hurt Locker-fotograf Barry Ackroyd greier å tilføre noe som helst til de banale og klisjébefengte tablåene. Som debutregissør på det visuelle plan markerer altså ikke Fiennes seg som hverken spennende eller spesielt artikulert. Men hva med skuespillerne? Regissører med erfaring fra foran kameraet pleier å ha spesielt godt håndlag med dem, og her burde jo Fiennes således være virkelig utrustet.
Utrolig nok er det kanskje her filmen allikevel fremstår som verst. En ting er castingen av Gerard Butler som Coriolanus’ nemesis, han har rett og slett hverken evnene eller kjeften til artikulasjon av komplekse Shakespeare-replikker. Latteren satt således løst i salen hver gang han ytret et ord, ytterligere understreket av at han visuelt fremstår som en påkledd versjon av sin karikerte hovedrolle i 300. Men Brian Cox, da? Vanessa Redgrave? Joda, de er atskillig bedre, men langt fra den ligaen de vanligvis opererer i. Fiennes later til å ha regissert sine skuespillere til å artikulere hver eneste lille nyanse i ordene, noe som gjør at hver replikk føles unaturlig høylytt og tidvis direkte bråkete. I sekvenser der karakterene diskuterer, noe som skjer omtrent i hver eneste én, er det fristende å holde seg for ørene. Selv ofte subtile, såre Redgrave er militaristisk i stilen og blir derfor raskt lite annet enn en karikatur. Jada, det ligger kanskje i karakteren hun spiller, men det fjerner en hver antydning til troverdighet.
Og Fiennes selv? Jeg har aldri sett han verre, aldri sett han mer selvhøytidelig og oppblåst. Til syvende og sist var det også det som fikk begeret til å renne over for meg, til å forlate setet i Berlinale Palast og rømme ut i den kalde Potsdamer Platz-lufta.