Von Donnersmarck tar avskjed i The Tourist

Alle har godt av en ferie, og i romjulen spaserte jeg fredelig langs den myldrende hovedgaten i Istanbul nettopp med følelsen av å være avkoblet; være en turist. Etter et bedre måltid gikk jeg en tur på kino, og av mangel på bedre alternativer bestemte jeg meg for å se The Tourist – en film det etter mitt syn var én særlig grunn til å se:

Dette er den nye filmen til regissør Florian Henckel von Donnersmarck, som etter den forbløffende brakdebuten med mesterverket De andres liv i 2006 raskt skjøt opp i toppsjiktet av nye europeiske registemmer. Det har dermed forståelig nok vært knyttet store forventninger til hans videre karriere, og dette lå bak min nysgjerrighet for The Tourist. Etter at suksessen med De andres liv kulminerte i en Oscar-statuett ble von Donnersmarck et av Hollywood-bossenes mest ettertraktede bytter, og regissøren bet på og tilbragte flere år i navigasjon mellom tilbudene. Til slutt endte han altså opp med å regissere stjernespekkede The Tourist som sin andrefilm.

Sammenhengen mellom regissør og emne er lett å identifisere, for også her iscenesetter han karakterer som observerer og lister seg rundt hverandre – med von Donnersmarck som gudsblikket på utsiden av det hele. Men i dette stopper også likhetene. Til forskjell fra den dypt humane forståelsen han hadde for Stasi-overvåkeren Wiesler i De andres liv, er det i The Tourist knapt noe annet enn overflate å spore i stoffet. Den livløshet jeg opplevde i The Tourists retningsløse karakterer er så diametralt forskjellig fra det engasjerende nærværet i De andres liv som man kan komme.

Så det er fristende å spørre: Hvordan var det mulig? The Tourist er nemlig ikke bare et kunstnerisk feilsteg for von Donnersmarck, det er også et av de prosjektene hvor Hollywood-maskineriet så åpenbart har sviktet i alle ledd. Fra ideen om å gjøre en remake (franske Anthony Zimmer fra 2005 er utgangspunktet) til å la manuset kvernes gjennom flerfoldige omskrivninger og ned til castingen av Angelina Jolie og Johnny Depp i hovedrollene. Alt svikter. Det siste er tilsynelatende en vinnerformel, men fra første scene er det åpenbart at den eventuelle gnisten mellom Jolie og Depp er like død som et bål slukket av en bøtte vann. Det endelig manuset er ført i pennen av de tre Oscar-vinnerne Julian Fellowes, Christopher McQuarrie og von Donnersmarck selv, og i historien spiller Jolie og Depp to figurer i en polert katt og mus-intrige som foregår litt i Paris og mye i Venezia. Spørsmål om identitet og romantikk (i ordets verste betydning) styrer plottets fremdrift, men filmen er blottet for både fare og drama.

Tilnærmet alle bikarakterer og statister kaster lengselsfulle blikk etter Jolie når hun spaserer gjennom en scene.

Så hva konkret er galt? For det første har ikke filmen noen tone. Den blir aldri spennende eller truende, så som thriller fungerer den ikke. Innledningsvis overvåkes Jolies mystiske karakter av Interpol og fransk politi, og dette tynes for komikk basert på stereotyper og gags som ikke står i stil med filmens glamorøse setting og cast. Fortellingen i seg selv er treg som en snegle, hvor en etterforskning uten risiko og et mysterium uten forundring skaper meningsløst fyll. Og hele tiden beveger vi oss mellom grandiose hoteller og glamorøse kostymer, som er fotografert i et hav av lys som forfalsker selv de ekte, pustberøvende stedene i Venezia. Alt i en strøm av meningsløshet forsterket av et fraværende uttrykk i både Jolie og Depps masker (ok: ansikter). Spørsmålet «Hva gjør vi egentlig her?» lyser ut av scenen der de introduseres for hverandre på et tog mellom Paris og Venezia. Man skulle tro det var umulig for disse to vanligvis karismatiske personlighetene å bli kjedelige sammen, men von Donnersmarck klarer denne regibragden. Han instruerer dem vekk fra den egenart og gnist som kan ha gjort dem til filmstjerner i utgangspunktet. The Tourist har altså blitt et ergerlig tilfelle av en fjærlett film uten underholdningsverdi.

Det er fristende å se den titulære turisten som regissøren selv. Scene etter scene opplever jeg filmen som om det ikke er noen i den. Visstnok er Jolie, Depp og Venezia eksponert på film, men vi er der ikke, vi er utenfor det hele som om vi hverken følger med i guideboka eller går langs fortauene (eller kanalene) i byen som utgjør filmens utstillingsvindu. Jeg har ingenting imot filmmediets iboende overfladiskhet, men The Tourist forstyrret meg. Kan dette være den mest innholdsløse filmen noensinne? Eller i alle fall i nyere tid. Den er verdiløs, ment ikke bare som et utsagn, men ved at den hverken kulturelt, i tiden eller som underholdningskonsept er noe eller fremmer noe. Den tilfører rett og slett ingenting. En filmatisering av det store intet.