Pervers hyllest til livet i Enter the Void

Denne teksten er basert på en tidligere artikkel fra spalten Distribuer denne!, publisert 2. november 2010.

Mørket senker seg, projektorlampen justeres, og med andpusten intensitet skyter en blinkende, hamrende åpningssekvens ut mot oss i et sett lyd og farger uten sidestykke. ENTER. THE. VOID. Trekk pusten.

Filmhistorien er ennå ung, men slik vår sivilisasjon er nå ser det ut til at de fleste filmer som lages får et svært langt liv – og noen blir udødelige. I første omgang bevares de fleste rent fysisk gjennom arkivering hos nasjonale institutter, deretter gis mange filmer også evig liv i vår kollektive hukommelse. Filmene konserveres på celluloid eller som piksler på en harddisk, men hva som gir dem det levende er ikke kjøtt og blod, det er bestanddelene som oppstår når de vises – lys og mørke, drømmer og følelser, lyd og bevegelser – det åndelige. Filmer er naturligvis sårbåre de også, som når vi velger dem vekk, sensurerer eller ignorerer dem. Vi har makten til å gi eller nekte dem liv, men de er langt mer evige enn oss. Det har jeg stor respekt for.

Men hva om vi også kunne leve videre, i nye fysiske rom? Overskride døden og tre inn i nytt kjøtt med samme bevissthet. Ideen om reinkarnasjon tiltaler meg, men jeg er altfor mye en realist til å tro at vi skal gjenfødes som nye skapninger etter at vi dør. Som oftest, når jeg påminnes dødens ugjenkallelighet, befinner jeg meg i aksept overfor det kalde faktum om at vi skal dø. Vi skal dø. Jeg lager meg en kopp kaffe. Griper tak i en oppgave. Skriver en ubetydelig tekstmelding. Puster uten å tenke over at jeg puster. Drikker et glass vann. Sykler med hjelm. Fyller dagen som den kommer. Samtidig skrider spørsmålet uinvitert frem fra mørket, og om jeg er i en mer refleksiv modus, eksempelvis fremprovosert av en sterk kunstopplevelse, skjemmes jeg over denne umiddelbare resignasjonen overfor døden. Kan ikke erkjennelsen av vår uunngåelige avskjed med livet også følges av optimistisk undring? Det skader vel ikke å spørre… hva om?

Det gryende liv i «Enter the Void».

Dette spørsmålet har den franske filmskaperen Gaspar Noé også stoppet opp ved. Etter de to avskyelige (men enestående) filmene Alene mot alt (1998) og Irreversibel (2002), som beretter om en annen type resignasjon: at de aller grusomste trekk ved mennesket besittes av oss alle, har Noé i sin ferskeste film Enter the Void vendt blikket mot noe vakkert. Tro det eller ei, men Noé har begått en film som handler om håp. Er man kjent med hans filmografi, vil kanskje nettopp håpløshet være det man sitter igjen med – og hvordan håpløsheten manifesteres som en fysisk opplevelse i kinosalen. Da lyset gikk opp i kinorommet der jeg så Enter the Void, måtte jeg bare slå fast at Noé hadde fortalt en historie (eller: skildret en opplevelse) som presenterte et innstendig håpefullt blikk på det menneskelige. Jeg er ennå i sjokk.

Men: Gaspar Noé finner ikke helt ut av sin nye retning. (Ja, for regissøren går opp radikalt nytt terreng for seg selv med Enter the Void.) Det som er radikalt er altså at Noé mener å ha noe viktig å si om det vakre ved mennesket. Gjennom hovedpersonene, søskenparet Oscar og Linda (Nathaniel Brown og Paz de la Huerta), skildrer han vår medmenneskelige evne til dyp blodskjærlighet og lojalitet, og vår vilje til å bane seg vei gjennom dødsøyeblikket, sorgen og motløsheten – over i gjenfødelse. Oscar mister livet i en mislykket dopdeal, men har lovet sin søster aldri å forlate henne. Et løfte han har til hensikt å holde.

Noés skitne visuelle egenart er i behold på tross av at filmen i bunn og grunn er en hyllest til livet. Det eksplisitte denne gang er i det minste et uttrykk både for våre følelser og våre drifter. Det beste eksempelet på dette kommer til syne gjennom innehaveren av en strippklubb, en mannlig karakter som ikke er en badguy, i narrativ forstand. Han har et forhold til Linda, som jobber der, og når de har sex er det ut av en slags kjærlighet – ikke ondskap. Men problemet med opprettelsen av en empatisk balanse i det eksplisitte er at dette krever at Noé klarer å hente ut flere nyanser i skuespillerne. Dessverre kløner han til mange av disse kompliserte scenene, særlig fordi han rett og slett lider av dårlig håndlag med engelskspråklig dialog. Dette resulterer i et par skuespillerprestasjoner under pari, men likevel – heldigvis – kommer aldri svakhetene i veien for filmens udiskutable styrker.

Tokyos lysende neonfasader styrker Noés drømmeaktige visjon.

Enter the Void er i ordets rette forstand en blendende visuell kinoopplevelse, hvor kameraet klarer å fullstendig subjektivisere et dødsøyeblikk og gjøre det vakkert. Filmen omfavner oss med tidvis dvelende, tidvis eksplosive sekvenser, hvor vi kan flyte over Tokyo eller strekke ut tiden og gjenoppleve Oscars minner og drømmer. Alt mens vi har retning mot nytt liv. Fotograf Benoît Debie, som også jobbet med Noé på Irreversibel, har her klart å skape et distinkt uttrykk for Noés visjoner. Bruken av virkemidler som tilt-shift fokus, lav dybdeskarphet og disse svevende bevegelsene jeg ikke kan forstå hvordan de har utført, gir alle den til enhver tid riktige emosjonelle effekten av å være i hovedpersonens indre. Som essensielt supplement til kameraets subjektivitet er lyddesignet av Ken Yasumoto m. fl. og Thomas Bangalters innvevde musikk dypt inntrykksfulle soniske elementer i denne opplevelsen.

Men det er Noés nesten prikkfrie orkestrering av sin visjon som er Enter the Void. Det er et svært dristig prosjekt, og om ikke ideene var dratt så langt tror jeg ikke det ville vært like lett å la seg omslutte av selve filmopplevelsen. Når alt kommer til alt klarte Noé å holde meg engasjert i de tematiske refleksjonene rundt reinkarnasjon og lojalitet i like stor grad som han fascinerte meg med de virtouse filmatiske eksperimentene. Enter the Void er et voldsomt pust av energi inn i kinofilmfeltet; den kommersielle del av kunstformen film som kontinuerlig står i fare for å forstenes – om ikke det jevnlig kommer tilførsel av filmer og filmskapere som kan gi nytt liv.

Filmen har premiere torsdag 27. januar kl. 18 via Cinematekene, og vises i et utvalg ekstravisninger i de største norske byene i ukene som kommer. Mer info her.