^[1]

Navn: David Arnold ^[2]
Født: 23. januar, 1962
Aktuell med: Legenden om Narnia: Reisen til det Ytterste Hav ^[3], Morning Glory ^[4]

Hvem?: British musiker og komponist. Fikk sin debut med studiekameraten Danny Cannon ^[5]s film Young Americans (1993), hvor han også skrev den kjente Björk-sangen Play Dead. Slo for alvor gjennom med Roland Emmerich ^[6]s to sci fi-opus Stargate (1994) og Independence Day (1996); den siste fikk han sågar en Grammy for. Etter å ha gitt ut konseptalbumet Shaken and Stirred (1997) med en rekke coverversjoner av de kjente James Bond-låtene, skal han angivelig ha imponert Bond-komponist John Barry ^[7] så mye at han ble anbefalt av legenden selv til Tomorrow Never Dies (1997). Han har siden skrevet musikken til de 5 siste filmene, og er også allerede hyret inn til neste.

Thor Joachims vurdering: Jeg ble først kjent med Arnold via Stargate (1994). Jeg ante ikke den gangen at det skulle bli en stor franchise, men filmen og musikken falt umiddelbart i smak. Det var storslått og ’spacey’, med masse musikalske gimmicker fra science fiction-sjangeren. Men det som først og fremst slo meg var den egyptiske/midtøsten-aktige harmonikken han benyttet seg av – dramatiske mollakkorder understøttet av diverse eksotiske innslag. Det var kanskje ikke så spesielt med tanke på at filmen i stor grad handler om en slags alternativ verdenshistorie som kombinerer romvesener med pyramider og faraoer, men det besynderlige er at Arnold har brukt – og bruker – det samme tonespråket i sine andre orkesterbaserte verker, også Independence Day og Bond-filmene. Det er på mange måter hans gjenkjennelige lydbilde, uavhengig av hva filmen handler om.

Tidvis synes jeg nok Arnold blir litt for bombastisk. I actionmusikken er det som regel en tett, kompakt vegg av frenetiske messingblåsere og perkusjon som rett og slett blir slitsom i lengden, særlig i filmer som Independence Day (1996), Godzilla (1998), The Musketeer (2001) og Bond-filmer som The World is Not Enough (1999) og Die Another Day (2002). Mye av dette kan riktignok kreditteres orkestrator Nicholas Dodd ^[8], som har en helt særegen, kraftfull måte å orkestrere på og som ofte nesten får en egen identitet i seg selv. Dette har også vært en kilde til kontrovers, ettersom Dodds bidrag ofte har blitt overvurdert til å utgjøre faktisk komposisjon. Men en av Arnolds store styrker er evnen til å lage minneverdige temaer og melodier, og å være i synk med ulike populærmusikalske uttrykksformer – som Isaac Hayes ^[9]-kanaliseringen i nyinnspillingen av Shaft (2000) eller bruken av elektronika-gruppen The Propellerheads ^[10] i Tomorrow Never Dies (1997). David Arnold er på mange en naturlig forlengelse av den ny-klassiske stilen, i tradisjon med folk som John Williams ^[11], John Barry og James Horner ^[12] – men med enda litt mer moderne tilsnitt, og dermed blir det vanskelig å ikke like ham.

For Legenden om Narnia: Reisen til det Ytterste Hav understreker han nok en gang denne posisjonen. Det er et klassisk fantasy-partitur som symfoniske filmmusikk-fans lett kan forelske seg i. Der Harry Gregson-Williams ^[13]’ musikk for de to foregående filmene i serien baserte seg mer på Hans Zimmers lydbilde, er dette mer tradisjonelt. Her er episke kor, magiske celester, mollstemte strykerharmonier og tydelige, vidåpne temaer. Den litt frenetiske action-musikken med midtøsten-harmonier er på plass, men i det store og det hele virker det mer muskuløst på en subtil måte, hvis det går an å si. Jeg synes til og med jeg hørte en adagio-versjon av Independence Day-temaet på et tidspunkt.

Tre soundtrack-anbefalinger:

Stargate ^[14] (1994), The Last of the Dogmen ^[15] (1993), Casino Royale ^[16] (2008)

Musikk-klipp: End Titles fra Independence Day (1996):

^[17]

Lytt til David Arnold hos Spotify (klikk for å åpne):

Play Dead fra Danny Cannons Young Americans ^[18] (1993) – med Björk
Roland Emmerichs Stargate ^[19] (1994)
Tab Murphys Last of the Dogmen ^[20] (1995)
Roland Emmerichs Independence Day ^[21] (1996)
Shaken and Stirred ^[22] (1997) – tribute-album
John Singletons Baby Boy ^[23](2001)
Michael Apteds Enough ^[24] (2002)
Martin Campbells Casino Royale ^[25] (2006)
Michael Apteds Amazing Grace ^[26] (2007)