Regissør Darren Aronofsky forvirrer kritikere og deler publikum i to. Siden den skolefilmaktige, men interessante debuten Pi (1998) har Aronofsky gradvis posisjonert seg som en av de viktigste stemmene i dagens Hollywood fordi han aldri har henfalt til drømmefabrikkens kveldende rammeverk. Han har valgt å arbeide med magre budsjett og fullstendig kunstnerisk kontroll, og hans integritet har vekket større oppmerksomhet for hver film. Etter fiaskoen The Fountain (2006), som Aronofsky brukte mange år på å realisere, kunne man ha fryktet at kunstneren hadde skapt et ego som ble for stort til å kommunisere med et større publikum. Men tvilerne ble gjort til skamme da The Wrestler (2008) vant Gulløven i Venezia og Mickey Rourke fikk et etterlengtet comeback med gullkantede kritikker. Nå er Darren Aronofsky straks kinoaktuell med sin sålangt største suksess, den psykologiske thrilleren Black Swan. I USA har publikum strømmet til kinosalene og filmen er aktuell for flere Oscar-priser – ikke minst ventes det at Natalie Portman tar med seg statuetten hjem for hovedrollen som den forstyrrede ballettdanseren Nina.
Men hva er det som gjør Aronofsky så interessant? I karrierens startfase kunne man avslå ham som en dyktig formalist uten noe dyptloddende på hjertet. Komponist Clint Mansells suggererende musikk og den MTV-inspirerte klipperytmen i Pi og Requiem for a Dream (2000) antydet en visuelt betagende, men også distansert filmskaper som aldri turte å la karakterene bli mer enn figurer. Men The Wrestler viste en annen side; uttrykket ble sobrere, preget av nøktern skittenrealisme, og omsorgen for hovedkarakteren føltes genuin. Kameraet hang over Randy ‘The Ram’ som en skytsengel og fulgte den seigpinede dødsdansen inn i wrestlingringen med et bankende hjerte. Med Black Swan vender Aronofsky tilbake til et mer maksimalistisk formspråk, men ispedd et realistisk tilsnitt og den samme menneskeligheten som fantes i hans forrige film. På mange måter er er Black Swan en oppsummering av Aronofskys karriere og den hjelper oss med å se alle verkene i sammenheng. For et tematisk slektskap begynner å tre frem fra skyggene; interessen for sinnets skjørhet, hvor enkelt det forstyrres når ambisjonene og drømmene blir for store og hvordan dette gir utslag på selve menneskekroppen. Sinnet som straffer kroppen – det indre som tukter det ytre.
Nina er danser ved New York Citys ballettkompani og til sin overraskelse tildeles hun dobbeltrollen som den hvite og sorte svanen i en oppsetning av Tsjajkovskijs berømte hovedverk. Den ene yndig, den andre truende, sensuell. Men Ninas psyke håndterer ikke forventningspresset, og angsten tar groteske former når hun sakte men sikkert beveger seg inn i en schizofren virkelighetsforestilling der hun skaper en dobbeltgjenger i konkurrenten Lily (Mila Kunis) som utfordrer henne til å svømme i den aller svarteste delen av Svanesjøen.
Det umiddelbart påfallende i Black Swan er interessen for Ninas kropp. Kameraet smyger seg rundt Natalie Portman som en slange; hver eneste bevegelse og reaksjon fanges i påtrengende nærbilder. Kameraet er like glupsk som Vincent Cassels demoniske mentor Thomas; når han omfavner Nina og flytter henne rundt på dansegulvet, tar stramme grep om livet og lårene hennes, er kameraet nærmest en forlengelse av de muskuløse armene hans. Men kameraets øye fetisjerer aldri; som Thomas kjeler det ikke med Ninas kropp – det griper hardt, slik at vi som tilskuere også opplever at det gjør riktig så vondt. Aronofsky skildrer ballerinaen som en bunt av smerte; han går grafisk til verks for å vise oss hva som skjuler seg på innsiden av tåspisskoene. Negler som sprekker, blod som renner, uhyggelige blåmerker og blodutredelser.
I The Wrestler ble Rourkes ‘The Ram’ konstruert som en falmende borgmur av muskler og halvråttent kjøtt, og i så måte er Nina hans fysiske motsetning – en vever og skjør porselensdukke, som riktignok slår sprekker fra første bilde. Ifølge Aronofsky selv danner de to filmene en slags diptyk. Begge handler om kunstnere som uttrykker seg gjennom kroppen og skader seg selv for å oppnå anerkjennelse. De lever av å bli iaktatt og blir paranoide når de ikke makter å leve opp til kravene som stilles for å overleve på scenen. De er selvskadere som overfører sin indre smerte til noe fysisk og håndgripelig. For wrestleren Randy er dette selve kunsten som stilles til skue. For Nina foregår handlingene i skjul bak låste dodører; hun kaster opp maten for å bli tilstrekkelig tynn, klør seg til blods, drar av fingernegler og skreller av strimer med hud når angsten blir for påtrengende.
Og i denne mentale kjelleretasjen opplever hun en transformasjon like destruktiv som Ellen Burstyns pilleknaskende slankedemon i Requiem for a Dream, som kjemper seg inn i en gammel selskapskjole for å kunne bli møtt med applaus i fjernsynet. Også Nina opplever behovet for å gjennomgå en fysisk forandring i bytte mot aksept; hun må bli den sorte svanen. Men ballerinaens prosess er omkalfatrende på et dypere kroppslig og derfor fascinerende nivå. Black Swans overtydelige, men effektive scenografi- og kostymearbeide rammer inn Nina som en pastellfarget, nesten infantil uskyld som må barrikadere sin seksuelle oppvåkning på et bamsete pikerom under en ødipal mors intense overvåkning (treffende spilt av åttitallsstjernen Barbara Hershey). Når jomfrudommen brytes som en del av forvandlingsprosessen mot den sorte svanen, straffes Nina med fysisk dødelighet. Som majoriteten av Aronofskys karakterer reflekterer hun da Svanesjøens tragiske myte.
Om Aronofsky var tilbakeholden og kontrollert i The Wrestler, vekker han frem et helt annet beist med Black Swan. Han graver seg ned til et mørkt og ikke så rent lite snuskete jordsmonn med grove spadetak – her settes alle spaker i høygir og resulterer i en forgiftende film som infiserer tilskuerens motstandsløse kropp. Og om regissørens karakterer er et speilbilde på hans egen ambisjonslyst og påfølgende angst er det liten tvil om at han omsider har oppdaget sin sorte svane – til glede for et større publikum enn noensinne.
Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 4, 2011. En mer omfattende artikkel om Black Swan vil publiseres på Montages i forbindelse med kinopremieren 4. februar.