^[1]

Michael Haneke ^[2] var, ved siden av Lars von Trier og Pedro Almodóvar, kanskje den mest betydelige europeiske auteuren på 00-tallet. Mon tro om han beholder sin autoritet i det kommende tiåret? Selv om østerrikeren begynner å dra på årene er det ingen grunn til å tvile på dét, ettersom Haneke allerede er i full gang med å planlegge sin neste film, These Two ^[3]. Innspillingen starter i februar og hvis alt går etter planen vil den vare i førti dager.

Filmen skal fortelle historien om et aldrende musikerektepar, Georges og Anne, som opplever at livene deres snus på hodet når Anne rammes av slag og lammes i den ene halvsiden av kroppen. Kjærligheten settes på prøve og datteren deres, som også er musiker og bor utenlands, blir involvert i situasjonen. Mer vet vi ikke foreløpig, bortsett fra at ekteparet skal gestaltes av henholdsvis Jean-Louis Trintignant ^[4] (som jeg personlig forbinder mest med Il Conformista, Ma nuit chez Maud og Rød) og Emmanuelle Riva ^[5], mens Isabelle Huppert ^[6] har fått rollen som deres datter.

Dette får meg øyeblikkelig til å fantasere om hvordan man kommer til å oppsummere Hanekes karriere når den en dag er slutt: «Med Det hvite båndet tok Haneke steget inn i det som er mest kjent som hans bergmanske periode…» For når Haneke endelig vant Gullpalmen i Cannes for sitt mesterverk om gryende fascisme var det mang en røst som trakk paralleller til Bergman;  fotograf Christian Bergers var opplagt inspirert av Sven Nykvist ^[7]s arbeider og Hanekes skildring av religion som en destruktiv og angstfremkallende institusjon – et helvete på jord – hadde flere likheter med den avdøde mesterens filmer. Som Bergman-entusiast var det med stor glede jeg også trakk disse forbindelseslinjene selv, og i tilfellet These Two klarer jeg ikke se bort ifra at utgangspunktet høres ut som et klassisk bergmansk familiedrama a la Høstsonaten ^[8]. En annen referanse er at Haneke har valgt å gi hovedkarakterene samme navn som ekteparet i Caché ^[9]– på samme måte som Bergman selv brukte navn som Vergerus og Vogel l i film etter film.

^[10]

Isabelle Huppert i Hanekes Pianolærerinnen

Haneke begynte karrieren som en problematisk enfant terrible og utfordret både formspråk og publikums utholdenhetsgrenser i filmer som Det syvende kontinentet, Benny’s Video og Funny Games. Med Pianolærerinnen ^[11] ble han, om ikke mindre emosjonelt utfordrende, mer allment tilgjengelig og begynte sitt samarbeid med den alltid fremragende Isabelle Huppert. Dessverre fikk dette en nitrist fortsettelse i regissørens eneste virkelig svake film, Ulvetid, men forhåpentligvis vil These Two være i en helt annen klasse. Jeg merker jeg liker veien Hanekes karriere er i ferd med å ta. Etter å ha nådd et kunstnerisk høydepunkt med Caché er det fint å se at han fortsetter å utforske det klassiske dramaet, slik han gjorde i Pianolærerinnen og til dels i Det hvite båndet. Haneke har ingenting å bevise nå; han er en bastion av fenomenalt håndverk og en intellektuell høyborg.

Tematisk sett driver ikke Haneke med nybrottsarbeid denne gangen, og Sarah Polley ^[12]skildret en lignende situasjon i Away From Her ^[13]for bare få år siden. Likevel skal det bli særdeles spennende å se en så potensielt sentimental intrige bli løst av frysediskens yppersteprest. Med fare for å virke altfor bråkjekk tror jeg vi kan forvente oss en gjennomvond film som får oss til å frykte alderdommen. Med andre ord: jeg gleder og gruer meg.