Gåsehudfremkallende trailer for The Tree of Life

Terrence Malick har kun regissert fire spillefilmer før The Tree of Life. Fra to av 70-tallets store mesterverk med Badlands og Days of Heaven (min personlige favoritt), tok det hele 20 år før han slapp sin neste film: The Thin Red Line. Den lange, poetiske skildringen fra 2. verdenskrig lignet ikke på noe annet vi tidligere hadde sett, og står utvilsomt igjen som en av 90-tallets massive kunstverk som traff kinolerretet. Deretter tok det sju lange år før vi fikk besøke The New World -- en film som nok ble mottatt med mer vekslende begeistring, men som tydelig er i ferd med å vokse i anseelse med hjelp av tiden.

Nå er traileren til The Tree of Life lansert. Og det er kanskje en veldig banal ting å skrive, men jeg tror faktisk aldri jeg har sett en mer perfekt trailer enn dette:

Få filmelskere kommer foruten Terrence Malick når det snakkes om favorittregissører, og det til tross for at filmografien hans altså fremstår som irriterende slank for en filmskaper som startet karrieren sent på 60-tallet. Men kanskje kan vår hengivenhet for Malick også forklares med nettopp dét -- følelsen av å vente på noe så eksklusivt som en ny film fra Terrence Malick. Men aller helst liker jeg å tro at det genuint filminteresserte publikum omfavner Malicks filmer fordi de har sett en sjelden storhet i hans tidligere verk. Malick har uten unntak laget filmer som bærer både på en kunstnerisk eiendommelighet og en slags substansiell betydelighet som flytter ham opp i en divisjon over de fleste nålevende filmskapere. Malick lager rett og slett filmer med et ambisjonsnivå få andre våger å sikte mot, og da lever vi veldig fint med at han bruker all den tid han trenger på å perfeksjonere det.

Det er også den visjonære Terrence Malick som uttrykker seg i The Tree of Life, både som regissør og manusforfatter. Det åpner med begynnelsen: barnet som blir født inn i familien, og vokser seg stor før treet i hagen. Brad Pitt er familiefaren som ønsker å gjøre mann av sin sønn, og første del av traileren forløper som en nydelig coming-of-age-skildring av et poetisk, følsomt filmspråk. Men dette er også traileren som for alvor illustrerer Malicks fremragende evne til å binde sammen det nære med det storslagne. Mens første del viser hans følsomme presisjon rundt nærhet og menneskelige relasjoner, endres takt og tone idet vi møter gutten som har vokst opp til å bli en desillusjonert mann bak Sean Penns slitne ansikt. Herfra og ut antyder traileren et ambisjonsnivå som strekker seg langt utover jordnære forhold -- mot det kosmiske. Malick strekker seg mot filosofiens eksistensielle spørsmål, og filmatisk maler han uredd ut med bred pensel som gjør at dette faktisk smaker av Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey.

De avsindige forventningene, som for min del har tatt helt overhånd med denne traileren, skaper naturligvis en umenneskelig fallhøyde for Malick. Jeg har aldri sett to minutter av en film bli presentert for meg på denne måten tidligere. Det er hinsides vakkert og rørende, mystifiserende over flere plan, og blandingen av det intime og episke gir filmen en dimensjon langt utover det vanlige. Hadde jeg vært i fysisk stand til å gråte over en trailer, så ville det vært over denne.

Vi avslutter med en bildeserie hentet fra traileren: