Animasjonsfilm er ofte knyttet opp til juletiden. Man setter seg ned i godstolen og ser på Donald Ducks Julaften eller liknende klassiske og tradisjonsrike Disney-animasjoner. Muligens velger man heller Flåklypa Grand Prix som et lokalt alternativ til drømmefabrikken. Selv har jeg et bestemt stykke Disney-animasjon som jeg knytter opp til denne høytiden, en film som står mitt hjerte temmelig nært; det musikalske og visuelle mesterverket Fantasia fra 1940.
Første gang jeg så Fantasia var på en søvnig første juledag, hvor man satt innendørs foran peisen og kunne skotte ut på snøfnuggene som dalte ned i det endeløse mørket utenfor. Lite av dette fikk jeg med meg, da jeg satt fortryllet mens jeg bivånet abstrakte former som svanset over himmelen, dansende blomster som fartet nedover en brusende elv og demoner som hoppet frenetisk i takt med Musorgskijs En natt på Bloksberg. Jeg ble fullstendig trollbundet av denne blandingen av musikk og visuell harmoni som gled over skjermen. Selv hadde jeg ikke noe forhold til de klassiske musikkstykkene som akkompagnerer animasjonssekvensene, men ble med ett vár for hvordan musikk og bilde sammen kan gå opp i en høyere enhet.
Fantasia kom ut i etterkant av Pinocchio, og beviser hvor selvsikker og eksperimentelle Disney var villige til være på denne tiden. Prosjektet startet ut som en liten kortfilm med Mikke Mus i hovedrollen, men det ballet på seg i løpet av arbeidet, og ble til den over 2 timer lange filmen vi kjenner til i dag. De utviklet ett nytt system for å ta opp og lagre lyden av distinkte seksjoner av orkesteret på hvert sitt spor, samt muligheten til å avspille dem fra flere kanaler, hvilket gjør Fantasia til den første stereofoniske filmen i filmhistorien. De benyttet seg av så forskjellige visuelle modi som de kunne. Alt fra rent abstrake former som beveger seg i takt med musikken, hvor avstand denoterer relativt volum, tykkelse representerer toneleie, og bevegelse visualiserer musikkens dynamiske forandringer. Fra den veldefinerte og enormt ekspresjonistiske demonen Chernabog i En natt på Bloksberg, og den vel så utrykksfulle musen vi alle kjenner igjen i Trollmannens Læregutt. De sprikende stilvalgene kunne lett gjorty filmen fragmentert, som en serie med enkeltstående segmenter, men dette har de klart å unngå og alt oppleves som en del av et helhetlig univers. Fantasia er en sprudlende fontene av fortellerglede og humor, og en hyllest til musikk som en enestående utrykksfull kunstform.
Og hvilken musikk!
Alle de syv segmentene i Fantasia er knyttet opp til hvert sitt musikkstykke, og her finner man noe for enhver smak. Beethovens Pastoralesymfoni, med sine fuglekvitter, tordenskyer og virvlende vind, er klart inspirert av naturen og blir visualisert ved hjelp av et sammensurium av greske mytologiske vesener. Amilcare Ponchiellis Timenes dans, som representerer dagens utvikling fra morgen til kveld, blir framvist av dansende strutser, elefanter, krokodiller og flodhester. Den tidligere nevnte Natt på Bloksberg av Modest Mussorgsky er et fabelaktig bevis på hvor mye man kan fortelle med rent visuelle og auditive virkemidler.
Animatøren Bill Tytla gir demonen Chernabog en intensitet og tilstedeværelse som man skjelden ser i en Disneyfilm. Denne manifestasjonen av all ondskap har ett følelseregister som vises med hele kroppen, og dertil et kroppspråk så mektig at man nesten mister pusten. Det kaotiske stykket får en feberhet stemning idet hodeskaller, skrømt, demoner og harpyer danser om kapp på toppen av fjellet, til demonens store fornøyelse. Heldigvis blir ondskapens fremmarsj stoppet i filmens avsluttende kapittel, hvor godheten og fromheten igjen inntar høysete, akkompagnert med Franz Shuberts Ave Maria. Dette stykket gir en behagelig og myk avslutning på filmen, hvor man følger en lysbærende folkemasse igjennom en skog med klassiske gotiske trekk.
Fantasia er noe så sjeldent som en 2 timer lang musikkvideo, som dekker et bredt spekter av visuelle stiler, musikalske tradisjoner og narrative grep. Den blander Disneys øye for fortellerkunst med klassiske stykker som på sin side også kan fortolkes i narrativt lys. Dette kombineres på mesterlig vis i en film som formidler samhørighet, livsglede og tverrkulturell forståelse uten å trykke det ned i halsen på tilskueren. Det er en tilgjengelig film, som kan nytes for det den er og det er nettopp denne kvaliteten som får meg til å sette den på i juletida. For ved å grave meg ned i sofaen for å se Fantasia, blir jeg påminnet hvor flott og viktig musikk og dans har vært i menneskets kultur. Det er utrykksformer som skaper samhørighet og glede, utrykker følelser og minner oss på at det er så mye å sette pris på i livet.
Og for meg er dét en stor del av juletidens verdi og glede.