Min kjærlighet til Et førjulsmareritt måtte komme for en dag en eller annen gang, så hvorfor ikke midt i jula?
Nå har jeg vel ikke akkurat sveipet under en stol at både Tim Burton, Henry Selick og Danny Elfman etter min klare oppfatning gjør verden til et bedre sted. Men jeg mener bestemt at det ikke kan nevnes for ofte. Nå på tampen av året kjenner jeg et lite savn etter en film som fjorårets Coraline og den hemmelige dør, for å krone toppen av min liste over årets beste filmer med et sort kirsebær. Burton’s Alice in Wonderland holdt bare ikke. Så derfor er det deilig å ha fått i oppgave å skrive en liten hyllest til filmen der Burton, Selick og Elfman opphøyer hverandre i en slags burlesk, lykkelig symbiose, omtrent som yogurt, nøtter og honning.
Det mest åpenbare og iøynefallende ved Et førjulsmareritt er den unike, visuelle stilen hvor det skumle, det koselige og det komiske utfyller hverandre perfekt. Vindskjeve tårn, sakrale kirkegårder, forkrøplede trær og horder av flaggermus sammen med fargerike leketøystog, skinnende sukkerstenger og en trinn julenisse har brent seg fast på netthinna. Detaljrikdommen og fantasien gjør meg varm om hjertet. For eksempel jubler jeg av fryd av noe så barnslig som en ringeklokke bestående av en edderkopp i en tråd som gir et lite hyl når man drar i den.
Halloween Town er full av skrømt, hekser, vampyrer og andre fornøyelige marerittskapninger, anført av den ikoniske Jack Skellington. Velnok har imaget hans lidd litt under den massive produksjonen av t-skjorter, krus, vesker og alskens annet hvor han figurerer. Men det er da heller ikke så rart at han er populær. Et mer galant skjelett skal man lete lenge etter. Hans stripete dress, benete fingre og ikke minst uttrykksfulle hodeskalle er så dashing at selv en vanlig dødelig kan bli mo i knærne.
Selv om Et førjulsmareritt bæres av sitt visuelle konsept og Danny Elfmans musikk, synes jeg ikke man skal glemme at karakterene er enestående. Jacks storhetsgalskap og patos er velnok karikert, men det skulle da bare mangle. Dette er tross alt et eventyr. Lengselen, drømmeriene og melankolien man finner både hos Jack og hans beundrerinne, den utbryterske og samtidig fornuftige Sally, er likevel lett å identifisere seg med, og virkelig den dramatiske drivkraften i filmen. Burton er hjernen bak historien og karakterene, og Selick, sammen med en haug animatører, har gjort en vidunderlig jobb med å videreføre dem til lerretet. Hver og en, også av de mindre viktige karakterene, har ansiktsuttrykk og særtrekk som er så unikt utformet og godt lyssatt at man får lyst til å se dem om og om igjen.
At Elfman står for musikken er nok likevel det som sementerer klassikerstatusen. Jeg har aldri vært glad i musikaler, snarere tvert om. Min forakt for musikalsjangeren har tidvis vært fortjent, men den har åpenbart fått seg en kraftig bulk. Faktisk en såpass stor bulk at jeg kan tekstene til alle sangene i filmen. Det som gjør at jeg elsker denne musikken fra en sjanger du altså ellers kan få billig av meg, er den enestående lekenheten i komposisjonene. Noen ganger lister tonene seg rundt med skumle hensikter, andre ganger er de sveipende og dramatiske før de vender på en femøring og spretter avgårde, skinnende som kuler på et overdådig juletre.
Montages’ musikkekspert Thor Joachim har allerede skrvet om sin begeistring for Danny Elfman i denne artikkelen, og vi er skjønt enige om at han er på sitt beste i Et førjulsmareritt. Han har også satt sitt bumerke på filmen ved å gi Jack Skellington hans dype, myke, uttrykksfulle og herlig melodramatiske sangrøst. Hele Jacks personlighet ligger i stemmen, og det er Elfmans lekne rollefortolkning som utgjør selve nerven i filmen.
Kanskje er det nettopp at Elfman, Burton og Selick har hatt mulighet til å virkelig leke seg som gjør at filmen har blitt så befriende original, morsom og vakker. Det er ikke mulig å lage en slik film uten å være leken og inspirert på samme tid, noe som tydeligvis har smittet over på den norske oversetteren. At Sandy Claws har blitt til Julenifsen er en genistrek som veier opp for de mange vonde albuene man støter på i teksting av film.
Noen ser Et førjulsmareritt på Halloween, noen ser den i jula. Jeg sier ja takk, begge deler, og nynner litt på Kidnap The Sandy Claws mens jeg lager flaggermuspepperkaker.