Årets jubileumsutgave av World Soundtrack Awards ble avholdt 23. oktober i år, med mye pomp og prakt. De største vinnerne ble Abel Korzeniowski og Alexandre Desplat, mens et konsertprogram bestående av musikk fra en lang rekke filmmusikkstjerner ble fremført av maestro Dirk Brossé og Brussell Filharmoniske Orkester.
Sykkelvelodromen Kuipke i Ghents pittoreske Citadel-park har for anledningen blitt gjort om til konsertsal, og det er tydelig lagt ned mye arbeide i scenografi – lys, lyd, gigantisk baklerrett og kameradekning skal bidra til et profesjonelt produkt som senere vil vises på belgisk tv. Konferansier Thomas Vanderveken introduserer første pris, Sabam Award for Best Young European Composer som deles ut til nye, lovende talenter. Årets vinner er den 29 år gamle, kazakstanske komponisten Karzan Mahmood, delvis utdannet ved Kunglige Musikaliska Akademien i Stockholm, og hilser da også sine kolleger på klingende svensk. Deretter får han fremført sin musikk til den kazakstanske animasjonsfilmen Administrators (2006) av Roman Klochkov live til bilde, en artig liten satiresak om tungtrådd østeuropeisk byråkrati.
Discovery of the Year-prisen deles ut til en komponist som har gjort seg spesielt bemerket det siste året. Alle i Montages-redaksjonen var skjønt enige om at en av de største skandalene under forrige Oscar-utdeling var den totale overseelsen av Abel Korzeniowksis nydelig melankolske og minimalistiske musikk til Tom Fords A Single Man (2009). Vel, det kan se ut som WSA-komitéen har tatt dette inn over seg, for det var liten tvil om at prisen ville gå til ham denne gangen, i konkurranse med Hélène Muddimans Skin (2008), Atticus Ross’ The Book of Eli (2010), Clinton Shorters District 9 (2009) og Sergey Yevthushenkos The Last Station (2009). En tydelig rørt Korzeniowski tar i mot prisen, men det stopper ikke der for polakken. Kun få minutter senere må han opp og motta Public Choice Award for samme film, publikumsprisen for årets beste soundtrack.
Den andre store dobbeltvinneren denne kvelden er Alexandre Desplat. Han er for tiden kanskje den mest produktive komponisten av dem alle, og får da også prisen for Film Composer of the Year, i konkurranse med Hans Zimmer, Danny Elfman, John Powell og Carter Burwell. Personlig synes jeg Desplat er noe variabel i kvalitet, men at han har Fantastic Mr. Fox (2009), New Moon (2009), Julie & Julia (2009) og The Ghost Writer (2010) på CV’en innen ett år er imponerende nok i seg selv. Førstnevnte får også prisen for Best Original Film Score of the Year, i konkurranse med James Horners Avatar (2009) – min personlige favoritt, Carter Burwell og Karen Orzoleks Where the Wild Things Are (2009), Korzeniowksis A Single Man (2009) og Hans Zimmers Sherlock Holmes (2009). Desplat, iført et kledelig svart skjerf, er betydelig mer reservert enn Korzeniowski og mumler et par takkestrofer til sine inspirasjonskilder på scenen.
Siste pris for kvelden er den noe merkelig titulerte Best Original Song Written Directly for a Film. De nominerte er Randy Newmans Almost There fra The Princess and the Frog (2009), James Horners I See You fra Avatar (2009), Paul McCartneys I Want to Come Home fra Everybody’s Fine (2009), John Powells Sticks & Stones fra How to Train You Dragon (2010) og Ryan Bingham/T-Bone Burnetts The Weary Kind fra Crazy Heart (2009). Ikke overraskende er det sistnevnte som tar hjem prisen, etter min mening en kjedelig sang fra en forutsigbar kjedelig film. Nei, her ville jeg belønnet I See You fra Avatar, for selv om det er en klassisk fløteballade, er den definitivt en av de mest engasjerende og harmonisk interessante sangene som har blitt komponert i denne sjangeren.
En James Bond-suite til ære for årets hedersgjest John Barry (som dessverre ikke kunne være tilstede selv) avslutter første del. For undertegnede og de fleste i publikum er det konsertbiten etter pausen som er den mest interessante, spesielt siden komponistene er tilstede selv for å introdusere stykkene fra noen av deres mest kjente filmer.
Først ut er Nico Mulhy, den ungen komponisten som vant fjorårets Discovery of the Year-pris, i en suite fra The Reader (2009). Muhly entrer scenen i noe som ser ut som et halvt opprevet skjørt, og spiller selv pianosoloen. Det er tydelig at han er nervøs, spesielt når kameraet velger nærbilder av hendene hans, men fremførelsen er upåklagelig. Musikalsk kanskje ikke det mest spennende jeg har hørt, med små harmoniskifter og lite fremdrift både i piano og orkester.
Da er det befriende at det første gåsehudøyeblikket kommer allerede under neste opptreden, en Twin Peaks-suite arrangert for orkester med Angelo Badalamenti selv på piano. Vel var musikken en av mine store inspirasjonskilder på 90-tallet i den mer intime, synth/jazz-baserte originalversjonen, men nå vokser den plutselig til mytiske proporsjoner; som om den aldri hadde vært skrevet på noen annen måte. Herregud, så nydelig. Laura Palmers tema svever inn og ut på piano og bygger seg opp til himmelske høyder. Badalamentis påfølgende suite fra Ted Danson-komedien Cousins (1989) er ikke helt i samme liga, men har en melodisk eleganse som bare han kan.
Skotske Craig Armstrong er svært beskjeden i offentlige sammenhenger, men introduserer allikevel sine to suiter fra henholdsvis The Quiet American (2002) og Love, Actually (2003) kort og konsist. Sistnevnte er en standard, klissete strykerperse, men The Quiet American har faktisk en kraftfull tilstedeværelse, en slags melankolsk, requiem-aktig adagio som blir ytterligere forsterket når den spilles mot den brutale terrorscenen på lerrettet bak.
Bruno Coulais er spesielt kjent for sin dedikerte, åpne, livsbekreftende musikk til ulike naturdokumentarer, og sporene fra Océans (2009) (La Cavalerie sous la Mer og Le Temps des Découvertes) er kanskje det tydeligste. Dels leken, dels alvorstynget i sin musikalske beskrivelse av havdyrenes dramatiske liv og bevegelser. Høydepunktet er uten tvil den grasiøse valsen for solo treblåser og pizzicato strykere.
Den største skuffelsen for min del er suiten fra Alberto Iglesias’ Volver (2006). Ikke bare fordi komponisten manglet, men fordi den virker merkelig uinspirert. Almodovars fargegalleri gjenspeiles ikke i musikken, som bare droner avgårde med intetsigende spennings-tenuti og kun små tematiske redningsbøyer med ujevne mellomrom.
Kanskje den merkeligste filmmusikalske opplevelsen dukker opp i de aggressive storbandjazz-møter-klassisk-suitene fra den belgiske komponisten Frédéric Devreese, hentet fra henholdsvis filmene Benvenuta (1983) og Un Soir Un Train (1968) med Yves Montand. Sistnevnte er en vill, repetitiv dans som bygger seg opp til en scene med to mennesker som danser bestemt, men rytmisk fra side til side, og etterhvert får følge av hele lokalet. Definitivt et nytt bekjentskap for meg, men interessant bruk av musikk som slår deg litt i trynet med rare tidssignaturer.
Gabriel Yared var ikke tilstede på pressekonferansen tidligere på dagen, men dukker opp som pianist her. Han dirigerer vanligvis sine egne verker, men har som han selv sier; ingen problemer med å overlate den delen til den eminente dirigenten Brossé i dette tilfellet. Han spiller to utdrag fra The Talented Mr. Ripley (1999) (Lullaby og Crazy Town), typisk melankolske og litt reaksjonære temaer med en halvhjertet kvinnelig vokal som overdriver vibratoen.
Så var det tid for gåsehudøyeblikk nummer to, kveldens mest intense. En av mine største komponist-favoritter gjennom alle tider, Elliot Goldenthal, presenterer sin suite fra Julie Taymours Titus (1999), et eklektisk partitur som beveger seg innom alt fra syrlig storbandjazz til koral epikk. Første del inneholder de typiske, raske tonegruppene for messingblåser som Goldenthal elsker (Arrows of the Gods). Jeg fryser ikke bare nedover ryggen, men sitrer i hele kroppen. Deretter beveger han seg inn i filmens avslutnings-adagio, med noen delikate harmoniseringer som bare John Corigliano på sitt beste kan matche. Jeg skulle bare ønske den varte lenger enn sine 6-7 minutter!
Det blir et brått sprang i stilart når Gustavo Santaolalla først presenterer temaet fra The Motorcycle Diaries (2004), men dette er også et av kveldens musikalske høydepunkt. Santaolalla er ofte sparsom i instrumentering, og spiller selv strengeinstrumentet charango her, men det symfoniske arrangementet gir den en hypnotiserende, suggerende kvalitet som etter min mening overgår originalen. Det samme gjelder det velkjente (og ofte parodierte) temaet fra Brokeback Mountain (2005), samt filmsangen A Love That Will Never Grow Old, hvor Santaolalla både spiller gitar og synger på sitt karakteristiske vis.
Howard Shores Lord of the Rings-suite er sannsynligvis det mest populære innslaget på programmet, og er i hovedsak hentet fra den første filmen The Fellowship of the Ring (2001) med de største høydepunktene – Concerning Hobbits, The Prophecy, The Bridge of Khazad-dûm og det vakre guttesopranpartiet fra The Breaking of the Fellowship. Det er helt klart en av de bedre fremførte versjonene jeg har hørt (både live og på CD), selv om lyden kunne vært enda mer kraftfull i de perkusjonsdrevne partiene.
Endelig avsluttes konserten med et utdrag fra Stephen Warbecks Oscar-mastodont Shakespeare in Love (1998), som etter min mening er litt for søtladen og grunn, men det tar ingenting vekk fra det faktum at dette må være en av de største filmmusikkarrangementene i nyere historie. Gjestelisten med komponister fra øverste hylle, en ekstremt tight og engasjert fremførelse av Dirk Brossé og Brussell-filharmonien, et spektakulært show, hele rammen og byen rundt festivalen. Ikke bare er det en forbilledlig oppvisning i kulturekstravaganse; the World Soundtrack Awards har også blitt en meget viktig institusjon for en kunstform som blir så altfor, altfor sjelden verdsatt i det offentlige rom. Personlig har jeg ikke landet mentalt ennå.