Se7en (1995)

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Montages i forbindelse med premieren på The Social Network høsten 2010, men er nå igjen aktuell i forbindelse med premieren på The Girl with the Dragon Tattoo.

*

Høyaktuell med kritikerfavoritten The Social Network, blir David Fincher med rette hyllet for å ta pulsen på samtidens ungdomsgenerasjon og dets falmende vindu mot verden. En narsissistisk og verdiløs generasjon som mangler begrep om et større bilde som går utenfor dem selv – hinsides gutterommets fanplakater, blendende dataskjermer og performative intimitet gjennom sosiale medier. På tampen av nittitallet tok Fincher et oppgjør med den reduserte, avmaskuliniserte mannsrollen i Fight Club, hvor han billedliggjorde det moderne samfunnets søken og behov for det opprinnelige; det som ikke er definert gjennom kultur og tro. Altså naturens ansikt av jord, kjøtt og blod. Kanskje har ingen annen film formidlet mellomleddskulturens elendige tristesse med samme kraft og virilitet som Fight Club. Den var et opprop, ja nesten en krigsvarsling, til alle emosjonelt forlammede menn som vil gråte og slåss på en og samme gang.

I dag anses Fight Club som et generasjonssamlende epos – en tempen i rompa på tampen av forrige årtusen. Jeg har lagt merke til at også Se7en trekkes frem i den nylig oppblussede evalueringen av Finchers evne til å lage definerende samtidsavtrykk. Til dels er også Se7en en generasjonsklassiker, fordi den dro innvollene ut av alle som i sin tid så den på kino, og oss som akkurat var gamle nok til å snik-se den på videokassett et par år etterpå. Den har vært gjenstand for utallige samtaler om selve filmopplevelsen – derfor en såkalt moderne klassiker. Et gjensyn med Se7en (som i disse dager lanseres på Blu-ray) er blendende. Ikke bare fordi den så utvilsomt markerer det kunstneriske høydepunktet i en samfunnskritisk åre av Finchers filmskapende karriere, men fordi den mest av alt fremstår som uhyggelig tidløs.

Det finnes ett øyeblikk i Se7en som virkelig strekker seg mot strupen og konfronterer tilskueren, som på dette tidspunktet er så oppslukt i filmens mordgåte at ethvert krav om refleksjon vil være å be om for mye. Likevel, John Doe i Kevin Spaceys skremmende lakoniske Buddha-skikkelse sier på et tidspunkt, før filmens berømte klimaks, at man ikke lenger kan prikke noen på skulderen og forvente vedkommendes oppmerksomhet. I dag må man slå med slegge for å bli hørt. På samme måte som Doe etterstreber og lykkes med å få samfunnets og medienes oppmerksomhet ved å kline bibelske grusomheter opp i et ansikt som forsøker å ha en kjølig, rasjonell distanse til «hverdagskriminaliteten», gjør filmen akkurat det samme med oss tilskuere. Riktignok er kriminalplotet i Se7en både originalt og fascinerende med sin eksplisitt mystiske klangbunn, og fortsatt sjokkerende i sin grafiske og barokke fremstilling av brutalitet, men manusforfatter Andrew Kevin Walker og regissør Fincher bruker denne retorikken til å konstruere et langt mer sammensatt univers. På samme måte som i Does bestialske prosjekt, finnes en skarpt samfunnskritisk klangbunn filmskaperne ikke på et eneste tidspunkt akter at vi skal overse.

Gjennom historien har de fleste som virkelig har ønsket å fortelle noe – på godt og vondt – tydd til det enkle og forbilledlige. Og Se7en er mer enn noe annet en film som forteller med bilder,  som forsøker å ramme tilskueren i mellomgulvet med en forståelse for visualitet som speiles i de gamle kobberstikkene betjent William Sommerset (Morgan Freeman) studerer i Dantes gudommelige komedie. Som filmskapning er Se7en så omhyggelig skulpturert, så stringent og taktfast at man aldri klarer å vende blikket bort fra bilderammen. Hvert eneste tablå har et yrende, uhyggelig liv. Man kan formelig høre at insektene grafser og motbydeliggjør seg bak de sorte trepanelene. Denne utstuderte estetikken underbygger til enhver tid filmens tankemessige jordsmonn: Har samfunnet gått for langt i dets toleranse av hverdagens passive nedbrytning av moralske prinsipper man en gang konstruerte for at menneskene skulle fungere sammen?

I Se7en er menneskene per definisjon ulykkelige. De lever i gjennommoderniserte mikrounivers omkranset av og isolert fra en virkelighet der regnet spyler byen og eksosen spys ut av fabrikkpipene; der helt vanlige mennesker ikke lenger kan gå trygt på gata i frykt for å bli maltraktert av ransmenn som ikke lenger ser sammenhengen mellom handling og konsekvens. Der bestialiteten syder fritt fordi sekulariseringen har bidratt til en så sterk reduksjon av et felles verdigrunnlag at folk ikke lenger vet hvem de skal snakke med og hva de skal ta seg til for å føle trygghet og kjærlighet.

Jeg sier ikke at Se7en har et pro-religiøst budskap; snarere tenker jeg at filmen forsøker å skildre hva som skjer når samfunnet mister begrepet om sine egne moralske holdepunkter. Der dét å føde et avkom faktisk blir et etisk spørsmål. For hvem vil bringe et liv til en verden innhyllet i hat og mørke? Å tematisere dette kan sikkert gjøres på et utall forskjellige måter, men skal man få allmennhetens oppmerksomhet må man ty til store bokstaver – altså bilder. I sitt grufulle filosofiske prosjekt er det akkurat dette Doe gjør når han gjennomfører det han anser som sitt mesterverk: en serie ikonmalerier med døde advokater, horer, fotomodeller og overvektige. Et tvers igjennom gruoppvekkende prosjekt – det er vel alle enige om.

Men bak all jævelskapen skjuler det seg et uhyggelig spøkelse som har skapt frysninger på ryggen til de aller fleste som har sittet fastspent til stolen når Doe med stolthet presenterer tanken bak drapene. Han har sett seg mett på et samfunn der syndene vandrer gatelangs som en hjemløs kjøter. På et overflatisk plan anerkjennes de som et problem, men samtidig later ingen til å bry seg nok til å faktisk gjøre noe. I depresjonens tåke trer handlingslammelsen inn og gjør at menneskene dysses inn i en erkjennelse om at verden nok er på vei mot undergangen, men at enkeltmennesket ikke kan gjøre stort annet enn å skåle med vinglassene og håpe på det beste. -Vel vitende om at den forestående apokalypsen først vil inntreffe når samtidens generasjon ligger seks fot under jorda.

Se7en er med sin maleriske, Edward Hopper-lignende estetikk en oppdatering av Ridley Scotts mesterverk Blade Runner, der menneskene utfordres av at de har skapt roboter med følelser, og som til syvende og sist viser seg å ha større overlevelsesvilje enn dem selv. Fincher adapterte med hell science fiction-klassikerens banebrytende cyberpunk-look, med barokke trappeoppganger, dunkel belysning og kronisk regnskur. I Se7en finner vi en reversert androide, som i likhet med Roy Batty tar andres liv, men som stedet for å forlenge sitt eget ønsker å ofre seg for å fortelle skaperverket noe om dets selvbilde. Doe ønsker å bli noe større enn enkeltmennesket. Et symbol som, for å parafrasere ham selv, skal eksistere i all evighet. I et forlammet samfunn på randen av dets egen undergang, representerer Doe med all sin perversitet den siste idealist.

Does idealisme og metode speiles etter min mening i selve filmskapingen, og det er her jeg finner den spesielt interessant. Ved å klamre til seg publikums oppmerksomhet gjennom kløktig suspense og voldsomme virkemidler meisler en på mange måter ytterst kommersiell film ut et tvilsomt, ja, i alle fall diskuterbart budskap. Se7en er i alt sitt filmatiske mesterskap en refsende samfunnskritikk som evner å nå publikum helt inn til intimsfæren. Når vi sjokkeres og fascineres av seriemorderens ambisiøse og på alle måter ekstreme «kunstprosjekt» er dette analogt med hvordan vi forholder oss til selve filmen og hva den forsøker å si oss. Men i motsetning til både Fight Club og The Social Network begrenser ikke Se7ens samfunnskommentar seg til sin egen samtid. Ikke bare ser filmen fortsatt ut som om den var laget i går, den problematiserer aspekter ved menneskesamfunnet som har vært til stede helt siden tidenes morgen. Den oppdaterer eldgamle myter til noe som er gjeldende for et hvert moderne samfunn; den tematiserer vår pågående selvutslettelse og en grunnleggende frykt for å se tragedien i vårt eget speilbilde: Døden.

I så måte er Se7en fortsatt den av Finchers filmer som vil vare lengst, ettersom den aldri vil kunne absorberes av en anerkjent aktualitetsdiskurs. Den er ikke samfunnskritisk i sedvanlig forstand; den kan ikke inndras i medias diskusjoner om en konkret tilstand. Snarere er den evigvarende, konstant, ja nesten bibelsk med sin fabel om menneskehetensk totale kollaps.

Om hundre år vil sannsynligvis Se7en være akkurat like relevant som den var i 1995. Eller retter sagt: beklageligvis. Derfor er den også, muligens, nittitallets aller beste film.