Norsk films mangel på visuell identitet

So I like to try to go back and develop pure visual storytelling. Because to me, it’s one of the most exciting aspects of making movies and almost a lost art at this point.
– Brian De Palma

Den pågående debatten om norsk films mangel på kunstneriske ambisjoner, dens trausthet og påfølgende fravær av oppmerksomhet og suksess utenlands har buktet seg i mange retninger. Men én oppfatning ser det ut til å herske nærmest unison enighet om; Norge mangler de virkelig vågale, særegne filmstemmene.

Dels handler dette hypotetisk sett vel så mye om at vi ikke har selskaper som danske Zentropa og eller svenske Memfis film, som viser så stor interesse og lojalitet overfor sine kjæreste filmskapere at de får lov til å lage filmer helt uavhengig av markedskravene. Joda, Zentropa har fått sin norske avdeling, men det har kommet lite ut av det sålangt. Jeg skulle likt å se Lukas Moodyssons Ett hål i mitt hjärta eller Container bli laget her hjemme. Statistikken som viser at de fleste norske filmskapere har laget én eller to filmer umuliggjør dét enhver betydelig regissør kan fortelle oss: man lærer gjennom å prøve og feile, og det tar tid før man finner sin foretrukne uttrykksform. For at denne utforskingen skal finne sted må det skapes jord der regissøren får vokse og gro. Vi må ha produsenter som Lars Jönsson og Peter Aalbæk Jensen, som står bak regissøren og ser viktigheten av et slikt kunstnerisk rom, og som forstår at det kanskje må tas ukonvensjonelle budsjettavgjørelser for å kunne skape et skikkelig filmatisk univers. Dernest må vi ha en konsulentordning som er mer vågal i forhold til valg av prosjekter på manusstadiet, men som først og fremst må bli mer visuelt orientert. For kanskje må en sterk fortelling eller to ofres på den formeksperimentelle filmens alter? Hvis ikke ser jeg ikke hvordan vi skal kunne lage en Antichrist eller De Ufrivillige.

De siste årene har det som refereres til som «den gode historien» blitt det oppleste paradigmet for norsk film; på mange måter selve grunnoppskriften på vellykkethet. Skal vi utvikle spennende formspråk i norsk film må det derimot gis rom for det – har dette fokuset frarøvet oss denne lekegrinden? Den norske filmskolen på Lillehammer har ved gjentatte anledninger forsøkt å skape en analogi mellom denne rettesnoren og suksessen i nyere norsk film. Muligens har de hatt helt rett; den gode historien vaksinerer oss mot en gjentakelse av tiårene der norsk film var et skjellsord, der man laget karakterer og univers ingen andre enn de involverte kunne hekte seg på. Når filmskolen bedyrer at man må sette fortellingen i høysetet, tror jeg nettopp de forsikrer seg om at filmproduksjonen ikke skal bli innadvendt, slik den en gang var. At budsjetter ikke skal bevilges til kunstprosjekter av såpass privat karakter at høstutstillingen blir en mer egnet arena enn kinosalen. Men er ikke en slik kompromissløs film en fruktbar og nødvendig bestanddel av filmkulturen? Når Moodysson fikk lage Ett hål i mitt hjärta hadde dette også en rent symbolsk verdi: etter å ha skapt tre kritikerroste publikumssuksesser, ble han tildelt fullstendig kunstnerisk frihet innenfor filmindustriens rammeverk.

«Ett hål i mitt hjärta»

At slike filmer ikke lages i Norge er synd, men langt mer problematisk er det jeg opplever som et kategorisk skille mellom sterk historiefortelling og tydelig visualitet der den gode historiens «kvalitetssikring» ofte blir synonymt med konvensjonalitet. For hver gang jeg har hørt snakk om viktigheten av den gode fortellingen, antydes det at de filmatiske virkemidlene bare skal være til stede for å løfte frem denne. Dét er ikke nødvendigvis en uting. Filmskapere som skaper et språk der formen ikke skriker om oppmerksomhet, men istedet er subtilt tilstede og forsterker karakterer og fortelling, begår ofte glitrende filmkunst. Men filmen er hovedsakelig en visuell kunstart, og det ekspressive potensialet som opplagt befinner seg i et slående bilde kan fortsatt si mer enn tusen ord. Ja, faktisk kan det også overskygge en såkalt god historie. Eller rettere sagt: man kan også fortelle gjennom visualitet.

Selv er jeg nemlig mektig lei disse gode fortellingene i norsk film, ettersom de nesten utelukkende blir svært konvensjonelle, både hva gjelder narrasjon og stil. Jeg kan riktignok la meg berøre av og anerkjenne flere av dem. Men jeg synes ikke at filmer som Vinterkyss, Sønner eller Vegas bidrar til å heise norsk film opp på et nivå der man kan begynne å snakke om stor filmskaping. Jeg er klar over at det finnes en rekke eksempler på særnorske filmer, men hovedårsaken til at eksempelvis Nord får oppmerksomhet på festivaler er eksotismen som ligger i snøfnugg, fjellandskap og isfiskende samer. Som filmskapning er den på alle måter anonym. Etter min mening er det når regissørene har latt sin egen originalitet og «norskhet» få være i samkvem med filmhistoriske inspirasjonskilder at vi har oppnådd noe virkelig interessant. Når Jens Lien åpent låner fra Roy Andersson og Jacques Tati, eller Joachim Trier hemningsløst boltrer seg i den franske nybølgen med selvsikker arroganse. Begge har nye fortellinger å komme med, som besitter en sterk norsk mentalitet, men de ser fruktbarheten i å finne et visuelt formspråk som kan tilføye gjær til deigen. Avleggerne fra den norske filmskolen har, med visse unntak, vært preget av et fravær av sterk visualitet. De besnærende bildene, det hjemsøkende produksjonsdesignet, den suggererende montasjen eller den imponerende lange tagningen har uteblitt. Dette ser man også i eksamensfilmene, som ofte hemmes av illusjonen om å fortelle en hel historie på tyve minutter, istedenfor å skape et distinkt univers – som jo er kortfilmformatets mest innlysende evne. Resultatet blir da veldig ofte beklagelig uforløste novellefilmer.

«Reprise»

Jeg tror deler av problemet ligger i at mange norske filmskapere, da i motsetning til Lien, Trier og et fåtall andre, i altfor stor grad retter blikket inn mot seg selv og et ønske om å skape noe eget. Denne navlebeskuelsen kan ved første øyekast høres romantisk ut – er det ikke nettopp originaliteten som skaper den store filmkunsten? Men vokser Narcissus seg for feit, mister man både kunnskap og ydmykhet på veien, og i Norge later det til at man er redd for å erkjenne sine inspirasjonskilder. Å ta i bruk motiver fra andre filmskapere handler slettes ikke om å kopiere eksisterende verk, men å omsette andre filmkunstnernes oppdagelser i en ny kontekst og ikke minst diskutere uttrykket gjennom selve filmen. Kanskje er det rett og slett slik at norske filmskapere generelt ser for lite film og derfor mangler filmhistoriske referanser? Lars von Trier har aldri lagt skjul på at han parafraserer Tarkovskij, Bergman eller Dreyer, men han makter allikevel å skape et av moderne filmhistories mest distinkte og omtalte karrierer. I møtet med norsk film opplever man så altfor sjeldent å være i hendene til en filmkyndig, en som virkelig kan sitt fag og sin historie.

Man kan få inntrykk av at mange norske filmskapere ikke helt vet hvorfor de vil lage film. Det eksisterer få ambisjoner i forhold til å forvalte filmen som visuell kunstform eller et eget språk, og de «gode historiene» mangler ofte brodd, originalitet og ikke minst iøyenfallende manuskripter (men dét er en annen diskusjon). Skal man velge filmen som uttrykksform i Norge bør man samtidig ta på seg en viktig utfordring. For her hjemme har vi bare unntaksvis brukt mediet til å skape egenartede uttrykk, og i heller liten grad bidratt til å markere oss i det internajonale filmlandskapet eller vært med på å definere en samtidig diskurs. Selv om norsk film strengt tatt opplever større suksess i utlandet enn tidligere, er dette på premisser som har lite eller ingenting å gjøre med det riktignok elitistiske, men like fullt gjeldende begrepet filmkunst. Tommy Wirkola har erigert kultnerdene med sine nazizombier og den nokså pregløst regisserte Trolljegeren slår seg i disse dager på brystet over å ha solgt filmen til x antall land. Dét er selvfølgelig plausibelt og morsomt for bransjen, men til syvende og sist vil disse bare bemerke seg som eksotiske artigheter og lite annet. Den norske filmen må adaptere og videreutvikle eller finne nye, spennende formspråk og heve ambisjonsnivået til å konsentrere seg om film som kunstform. Den må helt enkelt intellektualiseres og fungere uavhengig av lokale så vel som internasjonale kommersielle hensyn.

«Død snø»

Jeg vil tro at behovet for en mer konkret ønskeliste melder seg, så la meg gjøre det enkelt, og skissere en opplagt sammenligning. Alt dette er en konsekvens av vår manglende filmkultur her til lands. Når det skrives eller samtales om litteratur er det forventet og helt naturlig å snakke om forfatterens mestring av språket – også uavhengig av om han eller hun har prestert å servere oss en aldri så fengende fortelling. For vi vet at den virkelig gode litteraturen ikke kan være foruten en eller annen form for språklig finesse. Hvis ikke kaller vi det for kiosklitteratur eller flyplassromaner og sier at forfatteren «ikke kan skrive, men historien var spennende.» Hvis man anerkjenner filmen som et eget kunstnerisk uttrykk med et eget språk, som ikke bare er et amalgam av alskens andre kunstarter, vil dette innebære at det finnes bestemte normer for hvordan man setter sammen bokstaver og bygger opp setninger. Og dermed også klisjeer og slappe konvensjoner, i kontrast til originalitet og eleganse.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at kongeriket Norge lager forbausende mye kioskfilm, der det kunstnerisk egenartede, utfordrende – det som kan være med å videreutvikle og diskutere filmmediet, i stor grad uteblir.