Siste kapittel av fantasy-fenomenet utspiller seg i disse dager, så da kan det være verdt å titte tilbake på musikken som har formet vår opplevelse av det magiske universet. Fra John Williams til Alexandre Desplat via Patrick Doyle og Nicholas Hooper. Kvalitetsmessig har det variert fra det sublime til det skandaløse.
Chris Columbus hadde samarbeidet med John Williams ved flere anledninger, blant annet de to første Hjemme alene-filmene. Det var derfor naturlig at han dro med seg komponistkongen da han omsider fikk grønt lys for filmatiseringen av J.K. Rowlings første bok Harry Potter og de vises stein (2001). Filmen er, som Columbus’ tidligere filmer, gjennomvåt av søtladenhet, solrik optimisme og amerikansk overlast, men det gjør ikke så mye når filmen i all hovedsak handler om oppdagelsen av en ny verden og undringen knyttet til det. Williams legger ikke bare det stilistiske grunnlaget for serien med sitt neoromantiske tonespråk, men tegner også opp flere av hovedtemaene som påfølgende komponister har måttet forholde seg til – i ulik grad.
Det tydeligste, og det som etterhvert har blitt filmenes musikalske signatur, er Hedwig’s Theme, temaet for den hvite uglen som har fulgt vår helt gjennom alle filmene. Det ligger et litt artig paradoks der. Temaet er ment som et ledemotiv for uglen – en i utgangspunktet marginal karakter i fortellingen, men utvides og brukes etterhvert som motiv for hele universet. Dette er forsåvidt ikke et uvanlig aspekt ved ledemotiv-teknikken, men her brukes den særdeles inkonsekvent. Noen ganger knyttet til Hedwig, noen ganger til Hogwarts, noen ganger som en påminnelse om hvor vi befinner oss – arrangert etter stemningsvalør. Kanskje kan man tolke det dithen at uglen er publikums årvåkne øyne i fortellingen; vårt medium inn i magien? Tolk det som du vil:
Andre musikalske høydepunkt fra første film inkluderer det melankolske temaet for Harrys ettertenksomhet og savn etter sine foreldre (det jeg har kalt lengte-temaet), den ”julete” musikken for sekvenser knyttet til snø og høytid – på mange måter en naturlig forlengelse av Williams’ Hjemme alene-musikk med sine bjeller, celeste og klokkespill – og den miltaristiske spenningsmusikken for det klimaktiske sjakkspillet. Selv om det er eventyrlig og tematisk i de fleste ledd, er det tydelig at Williams på dette tidspunktet skriver på en litt annen måte enn han gjorde før vannskille-partituret Schindlers Liste (1993). Action-musikken er mer kompleks og folder seg aldri ut i den sylskarpe konsonansen som preget komponistens sjangermusikk på 70- og 80-tallet. Det er med andre ord en variert lytteopplevelse som fanger essensen av Columbus’ estetikk, men uten å engasjere voldsomt.
Oppfølgerfilmen Harry Potter og Mysteriekammeret (2002)har heller ikke noe optimalt partitur, mye fordi en svært travel Williams ble nødt til å forlate prosjektet tidlig. Orkestrator og komponist William Ross ble dermed hyret inn for å tilpasse musikken fra den første filmen til den endelige klippen. Men Williams rakk heldigvis å skrive ferdig alle nye temaer. Det mest markante er Fawkes the Phoenix – et ærverdig, nesten pastoralt tema som understreker fuglens evige liv:
Her er også det ubehagelig sildrende temaet for edderkoppene (som vokser i intensitet med araknidene selv)og det gotiske temaet for Tom Riddle aka Voldemort, men i det store og det hele er mye av musikken for frenetisk, ufokusert og slapp. Litt som om den er skrevet på auto-pilot, som kanskje også er tilfelle.
Da var det befriende at Williams var tilbake med spisset toppform i Harry Potter og fangen fra Azkaban (2004), som forlater Columbus’ barnlige uskyldighet til fordel for Alfonso Cuarons dystrere perspektiv på magisk tenåringsproblematikk; en innfallsvinkel som også skulle bli toneangivende for alle de påfølgende filmene. Williams’ partitur er på sin side det helt suverent beste som har blitt skrevet i sagaen. Det er rett og slett det ene orgasmiske høydepunktet etter det andre. Delvis er dette fordi filmen tilbyr en rekke show off-sekvenser der musikken alene kan bære den emosjonelle resonansen, delvis fordi komponisten åpenbart har tid, inspirasjon og erfaring til å endelig fange Harry Potters musikalske essens. Her er fuger, scherzi, middelaldermusikk, pastorale treblåsere, et jazznummer à la Bernstein på syre, vektløs flyvemusikk, nydelig kormusikk, atonal skrekkmusikk og lekne valser. Det er bare å velge og vrake. For å illustrere bredden, har jeg lagt ved klipp fra henholdsvis The Knight Bus og Window to the Past:
I 1998 ble Patrick Doyle nødt til å trekke seg fra Chris Columbus’ Stepmom på grunn av alvorlig sykdom, og John Williams steppet inn som erstatter. Da er det kanskje skjebnens ironi at Doyle nå steppet inn for en utilgjengelig Williams i Mike Newells Harry Potter og Ildbegeret (2005). Det er absolutt ingen dårlig erstatter. Doyle er kjent for sin klassiske stil og melodiske eleganse, særlig tydelig i Kenneth Brannaghs Shakespeare-filmatiseringer. Her blomstrer den i muskuløse, åpne tutti partier for Quidditch-matcher og TriWizard-konkurranser, en artig Hogwarts-marsj og høydepunktet Harry in Winter – en nydelig grasiøs vals som understreker Harrys følsomhet såvel som årstidens melankoli:
På den andre siden kan noe av den mørke dissonansen for Voldemort og hans krigere bli litt intens. Doyle har en forkjærlighet for å bygge opp en akkord, så stoppe, så starte på nytt i en annen toneart – dette kan fort bli litt slitsomt i et allerede stappfullt lydbilde. Men ikke verre enn at dette er det beste Potter-partituret som ikke er komponert av Williams selv. Kanskje til og med hakket mer engasjerende og strukturert enn De vises stein og Mysteriekammeret.
Nicholas Hooper var et uskrevet blad for mange, men hadde et langt samarbeid med regissør David Yates, så det var ikke overraskende at han ble bedt om å skrive musikken til Harry Potter og Føniksordenen (2007). Jeg ønsker ikke å svartmale Hooper som komponist – det er godt mulig samarbeidet med Yates har vært fortreffelig, men her virker han totalt ute av sitt element. Føniksordenen er kanskje den beste filmen i sagaen, har den tøffeste finalen og et utall tablåer som bare skriker etter et sprudlende musikalsk adrenalin-kick, men istedet injiseres vi et bedøvelsesmiddel i form av et über-simplistisk, repetitativt tonespråk som oftere irriterer enn det tilfører. Beklager. Det er i hovedsak to musikalske idéer som egentlig befinner seg på samme side av samme mynt: Det lettbente, komiske temaet for den sadistiske Mrs. Umbridge og det hoppende, like lettbente temaet med en nedadgående fløytefigur for Dumbledores hær og vår lille gruppe helter. Mrs. Umbridges tema:
Begge disse er nesten barnslige i sin enkelhet, og tilbyr lite. Helt på trynet er det imidlertid ikke. Noen av de dystre dronene for dementorene er effektive og i de mer intime stundene fungerer den nedstrippede, sparsomme harmoniseringen greit. Men dette burde vært så mye, mye mer.
Det er nøyaktig det samme problemet i David Yates’ Harry Potter og Halvblodsprinsen (2008). Hooper pøser på med pauker og dype stryker-riff og returnerer altfor ofte til de to hovedtemaene han komponerte for forgjengeren. Det er intetsigende fyll uten særlig retningssans og uten særlig mange knagger å hekte seg ved – hverken tematiske eller teksturelle. Allikevel er det et lite skritt i riktig retning. Her finnes småinteressant musikk for kor, som In Noctem, et artig jazznummer og den overhengende sørgmodigheten som knytter seg til filmens uunngåelige klimaks:
Det var knyttet store forventninger til første del av Harry Potter og Dødstalismanene, Del 1 (2010), mye fordi Yates nå gikk bort fra sin faste komponist Hooper til fordel for samtidens filmmusikkyndling Alexandre Desplat. Desplat uttalte den gang til Musikkredaksjonen i NRK P2 at:
You have to listen to the [previous scores] when you are a composer /…/ especially when John Williams is in charge. You learn so much from him, so you wait for the next one to come out to listen to what he has written. It was an impressive world of magic and fantasy and [an] extraordinary world for a composer to have a voice. Because the scope of the music is so large, you can explore any colour of the orchestra. Whatever you want to try, it’s an open canvas.
Dessverre følger han mer i Hoopers fotspor enn Williams’ – dundrende ostinati og lite tematisk bredde. Det er skuffende og litt merkelig at Desplat, som uttalt Williams-fan, ikke dyrker komponistlegendens lydbilde mer, men faller tilbake på de anonyme dronene han ofte har hatt for vane å benytte i kommersiell actionfilm. Det finnes et par detaljer som er verdt å hefte seg ved, som for eksempel mandolin-instrumenteringen for gnomen Dobby eller de fragmenterte bitene av Hedwig’s Theme, men de slukes raskt opp av maniskdepressive harmonier og rytmer i det lave registeret av orkesteret.
Harry Potter og Dødstalismanene, Del 2 (2011) er naturlig nok en forlengelse av dette. Ostinatene dundrer avgårde og har egentlig ingen identitet å hekte seg ved. Det er med andre ord lite utvikling å spore. Men et par steder åpner det seg opp littegrann, som i sekvensen der de flyr avgårde på en drage. Kanskje ingen sterk melodi å hekte seg ved her heller, men en harmonibruk som minner litt om Williams’ «flyvemusikk» fra filmer som E.T. (1982) og Empire of the Sun (1987). Jeg vil også trekke frem de bittersøte kor- og strykerharmoniene for de falne og for den sentrale montasje/flashback-sekvensen. Der ble jeg litt rørt, gitt. Den største positive overraskelsen var nok allikevel den mer utbredte bruken av Williams’ tematiske materiale. Hedwigs Theme er mer tilstede, særlig for scenene som sementerer Harry Potters sentrale rolle; hans gjenkomst som frelser. Endelig er det nesten 5 minutter mot slutten bestående utelukkende av Hogwarts-materiale fra den første filmen. Det starter forsiktig og hintende, men vokser i både konsonans og volum etterhvert som scenen skrider frem og ender i et kraftfullt crescendo før rulleteksten. Gåsehud.
Som ofte er tilfellet, er det ikke alltid et en-til-en forhold mellom filmens og musikkens kvalitet. Ildbegeret er et noe frenetisk stykke filmarbeide, men kan skryte av å kanskje ha den nest beste musikken i hele sagaen. Føniksordenen er muligens det sterkeste filmbidraget, men tilbyr på sin side et svært skuffende partitur. Det er egentlig bare i Fangen fra Azkaban at trylleformularen ser ut til å funke optimalt. Men slik blir det også med serier som benytter forskjellige komponister – det du eventuelt taper i tematisk og stilistisk koherens, har du mulighet til å hente inn igjen i ulike musikalske innfallsvinkler. Uavhengig av varierende kvalitet, tror jeg høydepunktene fra alle filmene vil komme til å leve sitt liv som suiter i temakonserter så lenge filmene har et publikum.