En ung gutt boikotter familiens julefeiring for å se på stjernene med en afrikansk jente som ikke feirer jul fordi hun er muslim. To balkanske flytninger føder et Jesus-barn i en hytte, før de stopper opp for å se på nordlyset til tonene av Maria Mena. Legen som tar imot barnet har ikke tid til å bli far selv, men innser endelig at det viktigste i livet er å lage familie. En kvinne (som forresten har mistet dialektmelodien) ønsker at hennes svenske elsker omsider skal gjennomføre skilsmisse. En pappa må kle seg ut som nisse for å se barna sine på julaften. En gammel mann må løfte sin syke kone ned en bratt trapp. En alkis treffer en gammel kjent, spiser middag og sovner på vei hjem til jul.

Dette skulle bli Bent Hamers vennskapelige møte med mainstream-kulturen. Etter å ha gjort seg bemerket på den internasjonale filmscenen med snodige fortellinger om gamle menn, var det dags å forlate komfortsonen. En populær bok av Levi Henriksen ble grunnlaget for å nå ut til det store publikummet med en flettverksfortelling i det vanskelige grenselandet mellom humor og melodrama. Hjem til jul skulle sementere Hamers status som Norges mest bejublede filmskaper.

Jeg burde kanskje ha jekket ned forventningene når jeg med skrekk så kinoplakaten og trodde at «Coca Cola – The Movie» omsider var et faktum, men jeg ankom faktisk kinolokalet i god tro. For Bent Hamer er vel flink, tenkte jeg, og romantiserte hans status som vår mest stabile og særegne filmstemme. O’Horten var riktignok en liten skuffelse, men det handlet vel mest om at Salmer fra kjøkkenet var så perfekt – og den står fortsatt som en av de sterkeste prestasjonene i norsk film. Etter å ha sett Hjem til jul må jeg spørre meg om han burde holde seg til mikrouniverset han mestrer – som en norsk Aki Kaurismäki eller Jim Jarmusch. For Hjem til jul er ikke en gang i nærheten av å være en god film og avslører at Hamer har betydelige begrensninger som filmskaper.

Fortellergodset er intet mindre enn jumboburgeren med små historier jeg skisserte opp innledningsvis. Disse utspiller seg i en film som rommer magre én time og tjuefem minutter inkludert rulletekst, hvilket innebærer at man får omlag åtte minutter med hver av dem. I tillegg knyter Hamer en sløyfe rundt alle sammen med en rammefortelling fra Balkan om et barns vilje til å feire jul på tross av krig. Det burde ikke komme som en overraskelse at samtlige av disse historiene bare skummer sin egen overflate. Karakterene blir knapt nok sjablonger og pyntes med klamme klisjeer som filmen aldri får tid til å leke med eller utforske på en spennende måte. Da blir det også vanskelig å engasjere seg – spesielt når man skjønner at dette strengt tatt ikke bærer noen steds hen. Helheten blir like forutsigbar som den blir uforløst og kan best beskrives som små riss i et veldig uvirkelig univers med like uvirkelige mennesker. Faktisk tok jeg meg i å trekke assosiasjoner til NRKs julekalendere og da især Jul i Svingen. Noen som husker den? Et mer politisk korrekt produkt har sjelden blitt vist på statskanalen, og jeg minnes min grenseløse irritasjon over hvordan alle karakterene bare var flate eksposisjoner – hvordan samtlige manglet et indre liv.

Det er alltid fælt å se på barn som ikke får skikkelig instruksjon – man ønsker dem alt det beste og krysser fingrene under kinosetet i håp om at neste replikk ikke leses opp som en kakeoppskrift. Hjem til jul har noen av de grelleste eksemplene jeg har sett på stivt barneskuespill. Den spede, flerkulturelle tenåringsromansen er allerede beklemmende med sin banale intensjon om å fortelle folk at det er helt fint å være muslim og ikke feire jul. Men vondt blir verre når replikkene fremføres med samme innlevelse som den man finner hos umotiverte unger som øver til julespillet i skolegymsalen. De voksne skuespillerne lider også under Hamer; for første gang må han skape dramatikk og store følelser, og dette håndteres med maktesløs klønethet. Trond Fausa Aurvåg besitter kanskje ikke et enormt register, men den resignerte og nevrotiske mannsskikkelsen som har blitt hans varemerke, gjør Aurvåg bedre enn noen annen. I så måte er selve castingen som frustrert far vellykket, men han virker for utilpass til å overbevise skikkelig. Nina Andresen-Borud prøver hardt, men overdriver det sentimentale og skaper en karakter som rett og slett blir litt dum; den forvirrede dialekten hennes er dessuten distraherende når den aldri forklares nærmere. Det er så mange skuespillere her at det blir kjedelig å gå inn på hver enkelt prestasjon, men jevnt over gjør de fleste en pregløs innsats. Det gjør derimot ikke forfatter Levi Henriksen, som skaper årets verste enkeltscene i en umotivert cameo-rolle.

Selv om Hamer blottlegger manglende evner som skuespillerinstruktør, tror jeg selveste Kong Midas måtte ha bidratt med magi for å løfte dette manuskriptet til å bli en levende organisme. For maken til dårlig tekst skal man lete lenge etter. De uinteressante fortellingene rammes ekstra hardt av å bli så amatørmessig formulert; dialogene føles uhyre skrevet, men fungerer beklageligvis ikke på et stilistisk nivå. De sparsommelige replikkvekslingene i Eggs var ikke akkurat naturalisme, men der var karakterene formfullendte og helt i tråd med universets logikk. I Hjem til jul har Hamer dessverre også mistet grep om dette, og serverer en verden som mest av alt påminner om en reklame for Fjordland juletallerken.

Her rendyrkes en amerikansk og glorete juleestetikk som kolliderer skarpt med den ettertenksomme tonen Hamer forsøker å treffe med fortellingene. Hele produksjonsdesignet preges av oppstilthet – rommene bærer ikke på noen minner. Se for eksempel på legekontoret til Fridtjov Såheims karakter. Skal jeg være riktig stygg vil jeg nesten si at enkelte settinger her er utsmykkede versjoner av Tore Ryens sofakrokinfernoer. Riktignok blir det ofte vakkert i John Christian Rosenlunds erfarne linse, men den stringente nøkternheten som har hevet Hamers tidligere filmer ersattes med et langt bløtere og i sum mer pregløst uttrykk.

Påklistret sentimentalitet drypper usunt ribbefett over brorparten av filmens scener, og bare forsterkes av John Erik Kaadas svulstige vegg-til-vegg teppe av musikk. Men det merkeligste av alt er i grunn fraværet av julestemning. Selv er jeg en desemberromantiker som ser Love Actually med et smil om munnen og hjertet i brann hver eneste romjul uten å skamme meg. Men Hjem til jul nådde ikke engang frem til meg med litt god gammeldags hygge. Til dét er filmen for kjølig, for humørløst kalkulert og irriterende fragmentert. Bare når Hamer en sjelden gang stopper opp og hviler i et bilde eller en stemning nærmer han seg. Det er dypt skuffende, ja nesten vondt å se på at filmskaperen vi har regnet med fremfor noen rammes av kunstnerisk kollaps når han vil kommunisere med et bredere publikum. Fremkaller dette dystre spådommer om en karriere som kanskje har forbipassert sin gullalder?

Å bygge pepperkakehus er en presisjonskunst. Man må bake solide plater, sørge for at melislimet holder dem godt nok sammen og dessuten være særdeles stø på hånden når de skal monteres. Hjem til jul er en klissete ruin av en konstruksjon, en nedbrent kirke av et kakehus som stiller seg i rekken av de siste årenes aller svakeste norske kinofilmer.