FFS’10: Montages har fått i oppdrag å sette sammen et eget asiatisk sjangerprogram for Film fra sør. Dette har blitt et utvalg basert på filmer vi har lest om, fulgt på festivaler eller på andre måter blitt interessert i. I artikkelen under, tar Trond for seg sin utvalgte film, indonesiske The Forbidden Door.

Den indonesiske filmskaperen Joko Anwar er nok allerede et kjent navn på leppene til det festivalreisende filmpublikum som er mer enn middels opptatt av ny sjangerfilm spesielt, eller ferske asiatiske «snakkis-filmer» generelt. Anwar entret filmscenen med komedien Joni’s Promise til positiv mottakelse og festivalbuzz i 2005, før han to år senere kastet seg over den populære bølgen av asiatiske grøssere med Dead Time: Kala; et visuelt blinkskudd av en sjangerøvelse som på mange måter signaliserte en auteur i emning. Regissørnavnet ble således plantet et sted i bakhodet, som et lovende, men ufullendt bekjentskap. Deretter hopper vi ytterligere to år frem i tid, og samme regissør presenterer sitt nye verk som nå også avdukes under Film fra sør: The Forbidden Door (Pintu terlarang).

Bare tittelen fungerer, med sin eventyriske mystikk, forlokkende på de fleste av oss. At filmen på et tidlig tidspunkt også ble gjenstand for en «hype» som antydet et virkelig gjennombrudd for Joko Anwar, har nok også hatt en mild form for pirrende effekt på oss som stadig jakter etter skjulte filmskatter. Det var nok likevel med mer nysgjerrighet enn store forventninger jeg satte meg ned for å se The Forbidden Door. Jeg har tross alt erfart og innsett at det internasjonale filmhavet skjuler flere rustne spikere enn skinnende skatter.

I filmens uhåndgripelige, nesten drømmeaktige anslag, skåles det i champagneglass over en galleriåpning i hovedpersonens suksessfulle kunstnerliv. Gambir (Fachry Albar) er skulptør med ekspertise i utstilling av gravide kvinner, og opplever endelig suksess for sin smale kunstnergjerning. Privat fornemmes en skjør og forsiktig personlighet, med en understrømmende melankoli som omgivelsene ikke fanger opp. Dette gjør ham også ekstra sårbar idet livet tar uventede vendinger, og tryggheten rundt ham kollapser. Overflateidyllen bedrar oss, men lar vi oss virkelig villede?

The Forbidden Door leker med seeren like mye som den bringer egen protagonist ut i en farlig lek av mørk galskap. Filmen fortoner seg et stykke på vei som en streit thriller med forholdsvis slapp spenningskurve, inntil mysteriet på et visst tidspunkt tar oss inn i et mørkere og absolutt mer forstyrret territorium. Mens filmens begynnelse introduserer oss for Gambirs ytre karrieresuksess, men samtidige indre uro som en angstfull kunstnersjel i en dysfunksjonell hverdag, tas vi etter hvert over i klassisk thrillerlandskap. Gambir begynner plutselig å se ordene «hjelp meg» overalt han befinner seg, men trass den foruroligende undertonen, forløper dette også med en viss hang til sjangerkonvensjoner. Vi har sett det før. Ikke før Gambirs jakt etter sannheten trekker ham mot en privat klubb, og denne viser seg å inneholde dunkle hemmeligheter bak løste dører, springer filmen over i et univers som rettferdiggjør referanser til navn som David Lynch og David Cronenberg. Herfra og ut dynker Joko Anwar egen fortelling med langt sterkere virkemidler; både av visuell og åndelig avskyelighet, ispedd en mørk og foruroligende surrealisme. Og ennå har ikke Gambir åpnet den hemmelige døren som står i hans eget hjem. Hva skjuler seg bak den, og hvorfor får han ikke lov av kona å åpne den?

Selv om Joko Anwar trekker filmens stemning til et filmatisk landskap som helst besøkes av kultfilmentusiaster, bør den med sin opplagte underholdningsverdi også havne i fanget til et langt bredere publikum. For samtidig som Anwar åpenlyst ønsker å slekte på nevnte Lynch – uten å være i nærhet av vår amerikanske venns smartness eller filmkunstneriske fingerspissfølelse – skjuler det seg også en veldig tydelig fortellerstemme bak den visuelle verdenen. Sannsynligvis spiller Anwar bevisst på den lenge klassiske historiepresentasjonen, hvor hovedpersonen gradvis oppnår ny kunnskap samtidig med publikum, ikke ulikt metodene i sin tid perfeksjonert av Alfred Hitchcock. Riktignok kan man hevde at The Forbidden Door lider av en smått ufokusert håndtering av både karakterer og handlingsmønster, hvor de løse trådene heller ikke blir spesielt elegant sammensydd. Men å se forbi logiske brister og sløv karaktertegning, blir ikke veldig vanskelig målt opp mot filmens formidable styrke: en merkverdig og pirrende stemning skapt av foto og regi, der man virkelig sitter med følelsen at alt kan skje.

Blandingen av en ekstrem voldelig estetikk, av den type som er akseptert i østasiatisk mainstream-film, og en dristig undergrunnsatmosfære hvor spor krysses med Lynchs gåtefulle mørkhet og Cronenbergs forskrudde morbiditet, bør bidra til betydelig nisjesuksess for Joko Anwars The Forbidden Door. Ujevnt levert, men høyinteressant og alltid underholdende.