Noen ganger kommer det en film som er så tight i historien, som får frem poengene sine så tydelig og umaskert (uten å bli moraliserende) og som bærer sin symbolikk så lett på ermet at du bare er nødt til å like den. Soul Boy er tittelen, co-produsert av selveste Tom Tykwer, og også et forhåpentlig vitnesbyrd om afrikansk film i vekst.
Mens nord- og sørafrikansk film har fostret frem flere interessante navn, har mellom-Afrika og i dette tilfellet Kenya vært et relativt begredelig kapittel i filmsammenheng. Det lille som har blitt produsert innenfor landets grenser har vært preget av ikke-eksisterende produksjonsverdier, nærmest som TV-såper fra helvete. De senere årene har man imidlertid iverksatt ulike tiltak både for å kvalitetssikre, utdanne og inspirere unge filmskapere – deriblant opprettelsen av Kenya Film Commision i 2005. Soul Boy er resultatet av en filmworkshop i Nairobi i 2008, initiert av Tykwer og hans selskap One Fine Day Films i samarbeid med blant andre Goethe-instituttet, og var dermed en unik mulighet for de lokale filmskaperne og den kvinnelige regissøren Hawa Essuman til å motbevise mytene om afrikansk film.
Historien utspiller seg i og rundt det voldelige slumområdet Kibera, hjem til millioner av mennesker som må kjempe for sitt daglige brød. 14 år gamle Abila oppdager plutselig sin far i svært dårlig forfatning, og blir fortalt at årsaken ligger i en forbannelse kastet over ham av den mytiske kvinneskikkelsen Nyawawa. For å redde sin far, må Abila gjennomgå og bestå syv prøvelser. Det er en enkel fantasi i rekken av variasjoner over Askepott-temaet, men iscenesettelsen er så konsis og upretensiøs – og karakterene så troverdige – at fascinasjonen blir større enn eventuelle innsigelser mot originalitet.
Essuman makter å hente ut overbevisende rolletolkninger fra sine unge amatørskuespillere, så da spiller det liten rolle at statistene rundt ser nysgjerrig inn i kameraet ved flere anledninger. En av de mest bemerkelsesverdige sekvensene utspiller seg i hjemmet til en velstående britisk familie, hvor ferden etterhvert bringer Abila. Her hadde det vært svært enkelt å karikere familien som bortskjemte koloniherrer for å skape en overtydelig kontrast til de lutfattige slumhjemmene, men Essuman trår i stedet en fin linje mellom klassesatire og nyansert menneskeportrett. Man mister aldri tråden, rister aldri på hodet over bombastisk retorikk, veldig mye nettopp på grunn av de ektefølte skuespillerprestasjonene.
Det er en stram historie, ikke bare på grunn av filmens relativt korte varighet, men også fordi den flyter avgårde på komprimerende grep. Xaver von Treyers musikk, for eksempel, baserer seg på variasjoner over en groove med kenyanske perkusjonsinstrumenter, ikke ulikt Tykwers minimalistiske elektronika i Løp Lola Løp (1998). Mens Abila løper rundt for å løse sine oppgaver, gir den filmen en følelse av sammenhengende intensitet. Noen ganger trenger man ikke mer enn en drøy time for å si det man skal si.
Argentinske Fernando Solanas og Octavio Gentino lanserte en gang uttrykket Third Cinema som en beskrivelse av et alternativt filmparadigme basert på kollektive, radikale løsninger – en politisk engasjert opposisjon mot både Hollywood-film og europeisk kunstfilm. Jeg vegrer meg litt for å putte Soul Boy i denne kategorien, selv om man sagtens kan finne samfunnskritisk subtekst hvis man går aktivt inn for det. Kanskje er det på tide å redefinere begrepet til også å inkludere fortellinger som er mye enklere i struktur, som engasjerer mer gjennom joie-de-vivre enn dystopisk pessimisme og som bærer sin symbolikk helt på overflaten. Solen, for eksempel, som dukker opp i en eller annen form (t-skjorter, vindmålere, pappesker) hver gang Abila har fullført en oppgave. Enkelt, men effektivt. Vi trenger flere slike solskinnshistorier fra afrikansk film.