Det er befriende å se en indisk film som hverken er Bollywood eller kunstfilm, men som prøver seg på en mer tradisjonell road movie-fortelling slik vi kjenner den i vesten. Samtidig filosoferer Road, Movie nettopp rundt filmmediets funksjon som kunstform og populærkultur.
Regissør Dev Benegal er sønn av legendariske Shyam Benegal, en av forgrunnsfigurene for den alternative filmbølgen som satte sitt preg på indisk 70-tallsfilm. Benegal sr. var og er kjent for sin litt vindskjeve, men realistiske stil – inspirert som de fleste seriøse indiske filmskapere av Satyajit Ray. Det er tydelig at Dev har hatt mer enn én kurstime hos sin far, for Road, Movie veksler elegant mellom naturalisme, humor og selvbevisste tablåer.
Vishnu er umotivert og desillusjonert etter å ha jobbet lenge i farens konkurstruede hårolje-bedrift, og takker ja til onkelens tilbud om å kjøre en falleferdig lastebil med kinoutstyr til et museum ved kysten. På veien gjennom det golde ørkenlandskapet plukker han opp reisende med ulike mål og ambisjoner, og som i mange sjangerfrender ender man til slutt opp med en midlertidig kjernefamilie – Vishnu, en vakker sigøynerkvinne på leting etter vann, en ung gutt som ønsker å flykte fra veikaféen hvor han jobber og en omreisende, eldre mekaniker.
Med tanke på Indias enorme veistrekninger og åpne landskap, er det ganske utrolig at det ikke finnes flere road movies derfra, hvis du ser bort fra filmer à la Sholay (1975) som kun har innslag av det. Potensialet ligger der, og det er Benegal fullstendig klar over. Her er vakre vista-innstillinger og kamerakjøringer, mens hvert pitstopp – både frivillige og ufrivillige – gir anledning til å fremvise lokale skikker, natur, karakterer og for den saks skyld sosiale problemer. Vår omreisende gruppe bruker sine forskjellige forutsetninger til å takle situasjonene; her ligger filmens narrative hovedkatalysator.
Allikevel er det tematiseringen rundt filmmediet som for meg står igjen som det mest slående. Reisefølget må rett og slett vise film fra lastebilen sin for å komme seg ut av ulike kinkige situasjoner. Film blir på alle måter et spørsmål om liv og død, ikke bare metaforisk, men også helt pragmatisk. I tillegg til å kommunisere dette inne i selve fiksjonen, legger Benegal også til et par sekvenser, nesten selvbevisste tablåer, med tydelige referanser til annen underholdningskultur. Særlig spesielt er det ublide møtet med den karikerte bandittbaronen som kontrollerer distribusjonen av vann til lokalbefolkningen. På et tidspunkt skifter han karakter fra å være en ordentlig skummel, ustabil gærning til å bli en halvsjarmerende røver – en type vi kjenner svært godt fra Indias mange dacoit-filmer. Referansen tydeliggjøres også på musikksiden, Tarantino-style, med utdrag fra sjangerens melodramatiske soundtrack. Kontrasten er stor til Michael Brooks sparsomme og stemningsfulle gitarmusikk til resten av filmen. Liv imiterer kunst, kunst imiterer liv eller hvordan det nå var.
På denne måten blir ikke dette bare en fornøyelig road movie, men også en kommentar til filmmediets posisjon i India; film som et slags samfunnsklebende lim som binder klasser og folkegrupper sammen. Det er et meget prisverdig budskap som alle filmelskere kan stille seg bak, selv om gjennomføringen tidvis fører til en noe ambivalent tone (en litt umotivert slutt og et unødvendig innslag av tortur). I alle tilfelle utgjør den et betydelig internasjonalt bidrag til en av vår tids mest omtalte undersjangre, og den gjør det på sin helt egen måte.