Den kinesiske forfatteren og filmregissøren Xiaolu Guo gjester Film fra sør med to filmer, She, a Chinese og Once Upon a Time Proletarian (begge 2009). For henne utgjør disse to filmene, den første en spillefilm, og den andre en dokumentar, et filmpar. Montages møtte Xiaolu Guo til en kort liten samtale om Once Upon a Time Proletarian på en av de siste festivaldagene.
Once Upon a Time Proletarian er sammensatt av tolv kapitler, hvor regissøren lar mennesker fra ulike sosiale sjikt i Kina fortelle sine historier. Hvert kapittel introduseres av vignetter hvor barn leser vitsefortellinger for kameraet, som ikke står i noen direkte relasjon til de øvrige fortellingene. Til sammen skaper de ulike sekvensene et fragmentert og nyansert bilde av det post-kommunistiske Kina, fortalt av personer i svært ulike yrkes- og livssituasjoner.
Montages: Du viser to filmer på årets Film fra sør-festival. En dokumentar, Once Upon a Time Proletarian, og en spillefilm, She, a Chinese. Hva er relasjonen mellom disse to filmene?
Xiaolu Guo: Begge disse filmene utforsker samme tema, det kinesiske samfunnet i dag, hvordan det påvirker ulike mennesker. She, a Chinese er en mye mer narrativ film, Once Upon a Time Proletarian er en mosaikkaktig politisk film.
M: Hva er forskjellen mellom dokumentarfilm og spillefilm? Har de ulike potensialer?
XG: For meg er det ingen forskjell. Dokumentarfilm har blitt til noe kjedelig, noe statisk, den er ødelagt av tv. Når jeg lager dokumentarfilm vil jeg den skal være like kunstnerisk som en spillefilm. Jeg liker ikke tradisjonelle dokumentarer, de blir autoritative og tørre.
M: På hvilken måte angriper du dokumentarformen? Hva er fremgangsmåten din?
XG: Det er veldig enkelt. Jeg tar med kameraet mitt og setter det på et bord. De menneskene jeg snakker med i Once Upon a Time Proletarian er ikke redd meg, de ser at jeg er som dem, jeg kler meg som dem. Jeg er selv fra en liten landsby. Når jeg møter folk har jeg kameraet mitt med, og så snakker vi sammen. Hvis det ikke er noe å filme, lar jeg kameraet bare filme ut vinduet, eller hva som helst. «Fortell meg en historie» pleier jeg å spørre, og så kan folk fortelle det de vil. Det er dette du ser. I motsetning til andre dokumentarer og spillefilmer, følger jeg mange mennesker her, ikke bare en hovedperson. Flere kommer til orde, og ofte motsier menneskene i filmen hverandre, de har forskjellig oppfatning av livet de lever.
M: Once Upon a Time handler om motsetningspar, og et samfunn i forandring. Bygd versus by, tradisjon versus modernitet, ung versus gammel, rik versus fattig, kommunisme versus kapitalisme. Men det som overrasket meg mest er at du kontrasterer lyd og bilde. Matt Scott har komponert musikken, og til dels motarbeider lyden bildene vi ser. For eksempel skjer dette i en samtale mellom to menn som diskuterer aksjer. Her fades samtalen ut, til fordel for musikk, selv om bildene viser mennene i samtale.
XG: Riktig. Det er en del av min kunstneriske visjon, og min måte å bryte ned dokumentarformen på. Jeg liker å gi publikum motstand. Jeg ville aldri i livet laget en tradisjonell film, hvor vi følger en person, en historie, for eksempel gjennom at jeg intervjuer noen. Det er ikke interessant. Det som er interessant er å utfordre publikum. Du ser temaene mine, og dette er måten jeg vil bearbeide dem på.
M: Til hvilken grad er du opptatt av andre filmskapere i Kina, og det som kalles den nye dokumentarbevegelsen?
XG: For meg er det først og fremst viktig å ha et nettverk av filmskapere, kamerater som støtter deg.
M: Er det noen kinesiske filmskapere som har større innflytelse på deg enn andre? Jeg tenker for eksempel på Jia Zhang-ke som ofte lager dokumentarer og spillefilmer som utgjør «filmpar».
XG: Ja, det er en parallell der. Men jeg er mye mer influert av 60-tallet, den franske nybølgen med Jean-Luc Godard, og den italienske neo-realismen. Jeg tror man i vesten har mer behov for å operere med distinkte kategorier slik som spillefilm og dokumentar. For oss i Kina er dette to sider av samme sak. Det er økonomiske omstendigheter som bestemmer hva vi kan lage også. Det finnes lite statlig støtte til å produsere film. Dokumentarfilm er mye billigere. Mens man venter på å få finansiering til spillefilm, lager mange dokumentarer. Once Upon a Time Proletarian kostet ingenting å lage. Men den er like mye et kunstnerisk uttrykk, slik spillefilmene mine er det.
*