Varg Veum: Skriften som burde vært bedre

Et sedvanlig regnvått Bergen formelig velter seg over en barskt frakkekledd Varg Veum, som i panikk oppdager at en jente han kjenner ligger død på asfalten. Kameraet bykser etter privatetterforskeren, som styrter opp i en leilighet og banker den antatte morderen til blods, før vedkommende kastes ut av vinduet. Regissør Stefan Faldbakkens anslag til Varg Veum: Skriften på veggen er effektivt suggererende, og for en gangs skyld ser vi en filmskaper som faktisk vil noe med denne serien (Morten Tyldum er det andre unntaket).

Faldbakken har sikkert fått blemmer på hendene; man merker virkelig at noen har gjort et stykke arbeid her. Den første Varg Veum-syklusen var mildt sagt av varierende kvalitet. Etter et hårreisende startskudd med Ulrik Imtiaz Rolfsens Bitre Blomster, trakk jeg tilbake dødsdommen etter å ha sett Erik Richter Strands nokså vellykede Tornerose. Din til Døden var derimot direkte flau, mens Tyldums Falne Engler bør tilhøre – den riktignok radmagre – kanon av norske thrillere. Den hadde rytme og driv, en kledelig visualitet og et virkelig spennende plott med en god tvist. Aleksander Eik (Kalde føtter) sine filmer valgte jeg aldri å bruke tid på.

I en pressemelding mandag, etter filmens åpningshelg, skriver distributør SF Norge følgende:

Dette lover godt for den norske filmhøsten. Flere anmeldere har skrevet at dette er den beste Varg Veum filmen så langt. Regissør Stefan Faldbakken har laget en veldig god film og dette viser at det norske kinopublikummet vil se mer til den norske krimhelten vår, sier produsent Silje Hopland Eik om åpningstallene.

Vel, de fleste anmelderne har vel strengt tatt bare ansett filmen som en av få vellykkede i serien, og at den peker i en positiv retning for den nye syklusen med seks filmer. Men Falne Engler fikk i sin tid langt bedre mottagelse og er også en klart bedre film. Men om Skriften på veggen ikke er veldig god, slik filmselskapet ønsker, er den i alle fall respektabel.

Gjennom Faldbakkens øyne blir høsten i Bergen både vakker og truende på en gang. Han svartlegger aldri hele filmen, men gir snarere inntrykk av et slags overhengende tordenvær. Alt det sorte er fryktelig sort og det duse, vakre høstlyset som alltid ligger i bakgrunnen bare forsterker disse helvetesdypene. Teksturen er ofte kornete, men aldri et kjedsommelig forsøk på skittenrealisme; snarere gir dette filmen en nesten malerisk kvalitet. I det hele tatt er Marik Wiesers fotoarbeide filmens største og mest overraskende ess i ermet. Ginges musikk må også nevnes; tydelig inspirert av The Dark Knight, ispedd elementer av norsk folkemusikk, blir soundracket et slags møte mellom Hans Zimmer og Alexander Rybak. Mildt sagt en merkelig og spennende blanding, som er veldig fengende og gir filmen driv, men som likevel blir altfor overveldende – spesielt i de mer intime scenene.

Klipperytmen er stram og tillater aldri de store rasteplassekvensene jeg er helt overbevist om at fantes i manuskriptet. For det går fort i svingene her og mot slutten kollapser det dessverre litt. Når de skal nøste opp plottet og servere oss fruktfatet med krimgåtens løsninger fremstår plutselig den frem til da engasjerende historien som altfor konstruert. Når hele huset er bygget på en grunnmur av usannsynlige tilfeldigheter forsvinner det emosjonelle engasjementet filmen faktisk har klart å bygge opp, og i så måte forlater man salen med smaken av antiklimaks.

Disse problemene ligger i Thomas Moldestads manuskript, som er veldig dårlig. Riktignok er både Trond Espen Seim og Bjørn Floberg så eksentriske i røst og fremtoning at enhver replikk vil fortone seg merkelig, men det må da være mulig å luke bort replikker som oser lunkent teater. Især Petronella Barkers karakter er fryktelig skrevet, og Barker svarer også med en prestasjon som burde gjort henne arbeidsløs. Resten av skuespillerne klarer seg enten greit eller bra; nykomlingen Martine Johansen er overbevisende og uttrykksfull som filmens purunge femme fatale, Nicolaj Lie Kaas er karismatisk og faktisk ganske morsom i skurkerollen og Lene Nystrøm overrasker med en veldig balansert, nøktern og likandes tilstedeværelse som Vargs kjæreste. Helt klart å foretrekke fremfor fryktelige Kathrine Fagerland som skarret «Værgk» i hver annenhver setning.

Når Skriften på veggen på tross av alle innvendingene fortsatt blir forholdsvis vellykket, er det fordi den lukter av en type hardtslående filmform vi sjeldent lager i Norge. På tross av det haltende manuskriptet, har regissøren skulpturert et veldig suggererende univers, som trekker seg inn i tilskueren og holder på oppmerksomheten hele veien. Om Skriften på veggen ikke er en fullgod sjangerfilm, evner den i alle fall å by på et skikkelig stykke underholdning, tydelig laget for det store lerretet.

Men Varg Veum: Skriften på veggen bekrefter også det jeg mener er det største problemet med norsk film. Vi har et knippe talentfulle regissører og ofte fremragende fotografer. Det håndverksmessige er stort sett på plass og vel så dét. Men å skrive gode manuskripter, det klarer vi bare unntaksvis. Jeg tror mange av de som skriver norske filmmanus ofte er som snekkere eller rørleggere; de ser for seg helheten og setter sammen brosteinene slik at veien når frem til målet. Men resultatet blir ofte fragmentarisk og uforløst, uten flyt eller originalitet. Vi trenger flere skrivekunstnere – flere som kan leke seg med pennen for å skape minneverdig tekst.

For med en god tekst i bunnen, tror jeg Varg Veum kan bli skikkelig bra. I alle fall om Stefan Faldbakken står bak kameraet.