Jeg var halvparten så gammel som jeg er nå, den gangen Buzz, Woody, Mr. Potatohead, Bo Peep, Slinky Dog, Hamm og Rex første gangen våknet til live på gulvet hos Andy. Vel vitende om at jeg skulle se et teknisk pionérarbeid, husker jeg at jeg først og fremst så for meg nettopp dét – et hint av fremtiden til et medium jeg allerede hadde et lidenskapelig forhold til. Men vel så godt minnes jeg følelsen av å ikke huske så mye av akkurat den siden av filmen etter endt visning. Isteden var jeg fra meg av begeistring over noe jeg da ikke helt greide og sette fingeren på, men som jeg nå identifiserer som rett og slett en ekstraordinær fortelling.
For revolusjonære nyvinninger til side – Toy Story er først og fremst en oppvisning i fortellerkunst, og det så fjellstøtt at det allerede i Pixars første film må ha skremt vannet av de fleste som påstod de laget god animasjon. Her fantes en karakterrikdom man vel ikke hadde sett siden Disneys glansdager, komplettert av et håndlag med dramaturgi som kanskje for første gang tettet igjen skottet mellom målgruppene barn og voksne. Viktigst av alt allikevel – manuset turte å presentere sitt animerte univers som et følelsesladet og emosjonelt engasjerende sted, milevis fra det den amerikanske animasjonsfilmen frem til da hadde vært. Med Toy Story ble det ikke lenger slik at foreldre tok barna sine med på animasjonsfilm, etter dette ble barna bare unnskyldningen for å se filmer de selv virkelig ønsket å se.
Det stoppet da selvsagt heller ikke med Toy Story, Pixars bølge av filmer i årene etter skulle vise seg akkurat like involverende. Og når oppfølgeren fikk sin premiere i 1999, var selskapet allerede etablert som Hollywoods nye drømmefabrikk. The second happiest place on earth kalte de seg, og jammen greide de ikke å overgå seg selv med en oppfølger som for alvor demonstrerte hvordan Pixar hadde plassert manuset i høysetet. For meg er Toy Story 2 Pixars soleklart beste film, ene og alene på grunn av det bunnsolide arbeidet manusforfatterne har begått med historien. Her videreutvikles karakterene og universet på en måte som gjør at dette blir mer en fortsettelse enn en oppfølger, en bragd som få toere greier. Fraværet av resirkulerte ideer fra en suksessfull førstefilm, og det grunnleggende ønsket om å fortsette historien, gjør at vår emosjonelle investering i disse karakterene ivaretas og respekteres. Dette har da også skapt grunnlaget for det unike tillitsforholdet mellom Pixar og publikum, noe jeg skrev mer om i min artikkel om fjorårets Se opp.
Så jeg hadde en sterk tilstedeværelse av sommerfugler i magen da jeg satte meg i kinosetet for å se Toy Story 3. Som du sikkert har forstått, setter jeg de foregående filmene høyere enn det meste annet jeg har sett i mitt cinefile liv. Det handler ikke en gang om forventninger, men om gleden og nervøsiteten rundt det å enda en gang skulle få returnere til Andys rom. Film på sitt beste byr på altoppslukende reiser, og nettopp dét er den beste beskrivelsen av hva jeg forventet.
Og selvsagt funker det. Det tok meg maks syv sekunder før jeg var fullstendig innkapslet i Pixar-magi, og ytterligere tre før jeg glemte at jeg befant meg i en kinosal. Etter en åpningssekvens som rivaliserer mesterligheten som var anslaget til 2ern, tror jeg det kunne gått av en bombe i kinosalen uten at jeg hadde snudd hodet. Dels fordi det totale sanseapparatet mitt så til de grader lot seg oppsluke av handlingen, dels fordi Toy Story 3 har en visualitet som overgår alle tidligere Pixar-filmer. Her finnes en detaljrikdom som i starten av filmen føles direkte overveldende. Andys rom er ikke lenger bare en boltreplass for den nå 17-årige gutten, men også publikum får muligheten til å gå seg vill. Å snakke om scenografi i animasjonsfilm blir rett og slett en nødvendighet når det legges så mye arbeid i det som her. Det gjelder forøvrig også i resten av filmen, med en kløktig og ambisiøs bruk av location få andre sjangerfilmer kan måle seg med. Sunnyside Daycare er det mest opplagte eksemplet, der hver eneste leke får en gjenkjennelseseffekt som alene gjør dette til en melankolsk reise tilbake til barndommen. Iscenesettelse har på mange måter blitt et stikkord for den sterke visualiteten som preger de fleste av Pixars filmer, kanskje sterkest benyttet i Rottatouilles vandring langs kloakkrør og i dunkelt belyste Paris-bakgater. Men Toy Story 3 er meget mulig enda mer fiffig, der filmskaperne plasserer oss i alt fra neonbelyste sjokoladeautomater til regntunge landeveier i forurensede grå- og gultoner.
Den teknologiske revolusjonen Pixar har gått i bresjen for, fortsetter også sin radikale utvikling. Du kan formelig kjenne teksturen, plastisiteten, mykheten i lekene, noe som ikke minst understreker nevnte følelse av gjenkjennelighet. Og selv om majoriteten av karakterene er befolket av amerikanske leker, dukker det også opp figurer vi her hjemme lekte med i barndommen. Fascinerende er det mildt sagt da å formelig føle teksturen på lekene man selv hadde som barn, gjenkjenne lyden de lagde og mest av alt – oppleve at deres bevegelser er gjort slik de vel ville vært om disse lekene faktisk skulle beveget seg, prisgitt sine stoffarmer, leddløse bein eller stive nakker. Ken og Barbie er kanskje kroneksemplet, ikke minst i sekvensen der Ken viser frem garderoben sin til sin nye flamme. Jeg er ingen Mattel-kjenner, men noe sier meg at samtlige plagg referer til en ekte Ken-model. Det understreker isåfall veldig det geniale og ambisiøse i Toy Story-trilogiens forankring i vår egen barndom.
Men visualitet og teknisk vidunderlighet til side, det er historien som gjør Toy Story 3 til kanskje årets sålangt beste film. Igjen bæres det hele fremover av en vilje til å fortelle mer fremfor å repetere, med årene mellom 2ern og 3ern sin premiere som et vakuum filmen levner lite tid til. Det er smart på mange måter. Salen jeg så filmen i var nesten utelukkende befolket av billettløsere på min alder, +/- 5 år. Riktignok er Andy bare 17 år i filmen, men vi får allikevel følelsen av at historien har utviklet seg side om side med oss som var kjernemålgruppen for den første filmen tilbake i 1995. Filmens grunnleggende konflikt – Andy skal på college, hva vil skje med lekene – er også en kreativ og logisk videreutvikling av historien. Det drar til siden det helt nødvendige retrospektive bakteppet med lekenes vennskap og relasjonene til Andy, og åpner for at nye seere også får et innblikk i forhistorien. Best er allikevel håndteringen av den tydelige konflikten. Med underholdende og lekne krumspring langs med den ellers stringente dramaturgien, logiske og samtidig overraskende årsak/virkning-forhold og nevnte kreative iscenesettelse, føles dette som en Steven Spielberg-film på 80-tallet. Fortellerglede kan man kalle det, men da med et overskudd som gjør at jeg fryder meg!
Den emosjonelle reisen tas da også helt ut, og sisteakten byr på tårer, klump i halsen, gåsehud og nervepirrende spenning. Filmskaperne tar vår investering i disse karakterene fullstendig på alvor, og behandler dem på en fintfølende måte få andre animasjonsfilmer tar seg bryet med. Resultatet er at Toy Story 3 ikke bare lever opp til sine forgjengere, men også at Pixar lykkes i å fullføre det hele på mest fullendte vis. Trilogien har blitt en oppvekstskildring sett med sprell levende plastikkøyne, en melankolsk fabel om det å gi slipp på fortiden, men aller mest en kjærlighetserklæring til verdien som ligger i vennskap. Etter min mening kunne det rett og slett ikke vært bedre.