Fanboyen i meg kan ikke nekte seg for at han gleder seg enormt til å se Sofia Coppolas nye film Somewhere. Venezia-premieren er like om hjørnet og filmen er tiltenkt å ha norgespremiere 2. juledag, så det er god grunn til å begynne forventningsvorspielet.
Dét igangsatte vi riktignok allerede i forbindelse med filmens lovende trailer, men alle som har et nært forhold til Coppolas filmer vet at noe av det mest spennende er hvilken musikk som skal få lov til å dundre gjennom kinohøyttalerne og ikke minst vårt private stereoanlegg i lang tid fremover. Samtlige av filmene hennes får mye av sin distinkte atmosfære gjennom musikken, og soundtrackets sammensetning vil automatisk si oss mye om filmens tone. Når The Playlist nylig avslørte Somewheres soundtrackliste klikket jeg meg øyeblikkelig inn på Spotify, satt meg tilbake og forsøkte å danne meg et inntrykk.
Fra før av vet vi at Coppolas kjæreste og Phoenix-vokalist Thomas Mars skulle bidra, og det ser altså ut til at filmen begynner med Love Like a Sunset Part I fra bandets siste utgivelse Wolfgang Amadeus Phoenix (). Et nydelig, synthslipt spor som setter den typiske sorgmuntre stemningen regissøren er blitt kjent for. Love Like a Sunset Part II, som vi hørte i filmens trailer, får avslutte kalaset og sammen med søsterlåten skaper den en fin, myk ramme rundt et overraskende hardt Coppola-soundtrack. For med unntak av Sebastian Telliers avhengighetsskapende pornoelektronika (Look) påminner dette mer om Marie Antoinette enn Lost in Translations melankoliteppe. Som i førstnevnte er kontrastene store mellom det silkemyke og det harde. T-Rex (20th Century Boy), Kiss (Love Theme From Kiss) og Gwen Stefani (Cool – i både original og remikset versjon) får meg til å tenke på scener der Stephen Dorff ganske sikkert kommer til å vandre rundt fra den ene überdekadente kjendisfesten til den andre på Hotel Marmont. I den andre enden av skalaen finner vi de allerede nevnte Phoenix-låtene, og ganske sikkert bidragene fra komponist William Storkson, som også komponerte musikk til Lost in Translation.
Effekten av at soundtracket har en slik kontrastfylt «dramaturgi» er at konteksten påvirker hver enkelt låt. Love Theme From Kiss blir plutselig mer sår enn tøff og Smoke Gets In Your Eyes av Bryan Ferry kan ikke lenger avfeies som en småharry radiolåt. Og det er dette som er så fint med Coppolas soundtrack; de løfter frem kjente og mindre kjente låter i en blanding som alltid oppleves som en helhet, og samtlige spor får en helt ny dimensjon i følge med resten. Nå er det fortsatt et åpent spørsmål om dette vil fungere optimalt i selve filmen, og dessuten blir det umulig å vurdere et slikt soundtrack uten å ha Coppolas sedvanlig poetiske bilder i bakhodet – det er jo kombinasjonen av film og musikk som skaper den spesielle effekten.
I alle tilfeller kan du søke opp flere av sangene på Spotify og gjøre deg opp en foreløpig mening. Her er listen:
1. Love Like a Sunset Part I – Phoenix
2. Ghandi Fix – William Storkson
3. My Hero – Foo Fighters
4. So Lonely – The Police
5.
1 Thing – Amerie
6. 20th Century Boy – T.Rex
7. Cool – Gwen Stefani
8. Che si fa – Paolo Jannacci
9. Cool – Gwen Stefani
10. Teddy Bear – Romulo
11.
Love Theme From Kiss – Kiss
12.
I’ll Try Anything Once – The Strokes
13. Look – Sebastian Tellier
14. Smoke Gets In Your Eyes – Bryan Ferry
15. Massage Music – William Storkson
16.
Love Like A Sunset Part II – Phoenix
Til slutt kan vi også by på det første klippet fra filmen, som viser en fotoshoot med karakterene til Stephen Dorff og Michelle Monaghan. Å velge denne scenen som en forsmak er kanskje uheldig, ettersom det forsterker de negative ytringene om Somewheres opplagte slektskap med Lost in Translation; på mange måter er scenen en variasjon over Bill Murrays nå legendariske møte med japanske reklamefotografer og et whiskeyglass med iste. Selv velger jeg å anerkjenne slektskapet; Coppola har selv uttalt at dette er hennes aller mest personlige film sålangt, og selv om både rammen og grunnfortellingen er svært lik Oscar-vinneren fra 2003, er ikke dét nødvendigvis noe dumt. Hva om hun faktisk har mer å fortelle om dette miljøet? Kanskje bærer Coppola på flere fortellinger fra sitt eget liv som er verdt å fortelle, og at innbyrdes likheter kan bidra til en utvidet forståelse av hva hun ønsker å si oss?
Det blir i alle fall spennende å se hvilken mottagelse filmen får i Venezia, og med tanke på at juryleder Quentin Tarantino og Coppola etter sigende hadde en romanse for noen år siden, er det vel heller ikke utenkelig at filmen kan få en pris eller to. Tarantino har jo åpent gitt uttrykk for at Lost in Translation er en av hans personlige favoritter fra 00-tallet, og han fikk bakt inn en morsom referanse til Marie Antoinette i Death Proof.
Jeg krysser fingerene for at Sofia Coppola opprettholder gullrekka.