- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Jurassic Park (1993)

Av Thor Joachim Haga , 6. september 2010 i Coup de Cœur

Jeg var 16 år sommeren 1993, midt mellom ungdomsskole og videregående. Kanskje litt for gammel til å leke med blå plysj-dinosaurer, men perfekt målgruppe for en eksotisk eventyrfortelling med engasjerende action-tablåer. 17 år senere finner vi Steven Spielberg [1]s kassasuksess i historiebøkene nesten utelukkende på grunn av de revolusjonerende data-animasjonene, men filmen har en rekke kvaliteter som ikke bare har med effekter og nostalgi å gjøre.

Allerede fra første bilde setter Spielberg tonen for tilskuer-leken han vil bedrive de neste to timene. Heftig subtropisk uvær, brølende lyder og vegetasjon som brytes brutalt til side vitner om en gammaldags creature feature a la Ray Harryhausen [2],  1967. Man forventer nesten at King Kong skal titte frem bak tretoppene. Men det skjer ikke. Lydene og bevegelsene i vegetasjonen viser seg å stamme fra menneskeskapt maskineri, et slags frenetisk forsøk på å bure inn et uidentifisert, voldelig vesen (som senere viser seg å være en velociraptor). Det er Alfred Hitchcock til fingerspissene – både i form av å lure tilskueren og i form av å underbygge tankegangen ”frykten er større for det du ikke ser”.

Vel så mye som Spielbergs typiske lurendreieri og fortelleteknikk er det imidlertid to hovedelementer som gjør dette til en skjellsettende filmopplevelse i mitt liv: stemning og action-tablåer.

Et av de mest stemningsfulle øyeblikkene oppstår i rundturen med de skinneløpende bilene. Det varer ikke så veldig lenge, sånn omtrent fra det begynner å blåse opp til bilene stopper utenfor T-Rex-innhegningen. Det blålige duskmørket utenfor, det trommende regnet på biltaket, den litt nervøse passiaren inne i bilene. Det er akkurat da, før de berømte ringene i vannglasset, at du virkelig føler du er der – i et eksotisk miljø hvor tilstedeværelsen av utdødde dyrearter virker som den mest naturlige ting i verden. Det er både koselig og ubehagelig på en gang.

[3]

Malcolm (Jeff Goldblum) og Grant (Sam Neill) med velkjent Indiana Jones-hatt venter spent i bilen.

Så har du de berømte action-tablåene på den andre siden – T-Rex-angrepet ved innhegningen, bilen i treet, raptorene på kjøkkenet, strømgjerde-sekvensen, Dennis’ fluktforsøk, deus ex machina-finalen og så videre. Alle innehar en fantastisk nerve og kinetisk energi som jeg på det tidspunktet knapt hadde sett maken til, kanskje med unntak av Spielbergs egne Indiana Jones-filmer. Det er nettopp i vekslingen mellom de dvelende stemningstablåene og de hyperkinetiske actionsekvensene at filmen får sin enorme drivkraft. Oppfølgerfilmen The Lost World: Jurassic Park (1997) opprettholdt mange av action-tablåene, ja gikk sågar enda et skritt lenger i ekstravagant utførelse, men viet ikke mye tid  til undring, og ble dermed ikke fullt så involverende.

Et fjerde element som gjør filmen til noe mer enn bare en gjennomsnittlig dinosaur-film, spesielt for oss hardbarkede Spielberg-fans, er naturligvis de gjennomgående auteur-trekkene som jeg allerede berørte i min CdC om A.I. – Artificial Intelligence [4]. Her er den sviktende farsfiguren i form av en egoistisk forretningsmann som forlater barna i bilen når de trenger ham som mest – og betaler prisen for det deretter. Her er skeptikeren i form av arkeologen Grant som først tror når han får se, ikke ulikt Indiana Jones (det er nok ikke tilfeldig av Grant bærer omtrent samme hatt som den mer berømte filmarkeologen). Her er de sterke kvinneskikkelsene, både i form av tenåringsjenta Lex (Ariana Richards) og Grants kjærestekollega Ellie (Laura Dern). Steven Spielberg har på alle måter gjort Michael Chrichton [5]s kildemateriale til sitt eget.

[6]

Et av flere stemningstablåer i Jurassic Park

Sist, men definitivt ikke minst: John Williams [7]! Dette er fremdeles mitt favoritt-soundtrack gjennom alle tider – fra det majestetiske, kvasi-religiøse hovedtemaet (både den poetiske første delen og den muskuløse andre delen) til den eksplosive action-musikken til den neglebitende dissonansen i raptor-angrepet til den nennsomme valthornsoloen for de mer intime scenene (overnattingen i tretoppene, Hammonds mimring). Jeg tror jeg må ha spilt soundtracket over 200 ganger og er nå så kjent med det at jeg alltid ligger en note foran. Som Spielberg selv sier i CD-heftet: ”Sixty-five million years ago, dinosaurs roamed the earth. Now, through the miracle of DNA cloning and John Williams’ talent, we’re back in the Jurassic Era, listening to a score which I can only call classic, vintage Williams.”

Etter min mening revolusjonerte ikke Spielberg bare effektmakeriet med Jurassic Park. Han la også grunnlaget for en narrativ dynamikk som kom til å prege action- og eventyrestetikken helt frem til og med dagens Avatar. Mulig jeg er et evig barn i huet, men jeg kan aldri få nok av fiksjonsuniverset han tegnet opp i 1993 og delvis gjennom de to oppfølgerne (Joe Johnstons treer var konsis, men litt for kort). Jeg vil tilbringe mer tid der. Jeg vil ha Jurassic Park IV. Nå!


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2010/09/jurassic-park-1993/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Steven Spielberg: http://montages.no/filmfolk/steven-spielberg

[2] Ray Harryhausen: http://en.wikipedia.org/wiki/Ray_Harryhausen

[3] Image: http://montages.no/2010/09/jurassic-park-1993/jp/

[4] CdC om A.I. – Artificial Intelligence: http://montages.no/2010/01/a-i-artificial-intelligence-2001/

[5] Michael Chrichton: http://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Chrichton

[6] Image: http://montages.no/2010/09/jurassic-park-1993/jp2/

[7] John Williams: http://montages.no/filmfolk/john-williams

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.