Susanne Bier tar meg i nakkeskinnet, smører meg utover, lar meg føle på det laveste og mørkeste i mennesket.
Jeg lar meg enkelt berøre og forstyrre av film, men bare en sjelden gang får jeg så mye juling at jeg virkelig kjenner behovet for å gråte. Denne helvetes Susanne Bier har plukket ut de vondeste tangentene på keyboardet, trykket på dem samtidig og skapt en to timer knivskarp tone som skjærer i kroppen.
Som i Etter bryllupet og Brødre er mange av grepene nesten sjokkerende smakløse. Man kan og bør stille spørsmålstegn ved Biers metode. Hun bruker grusomme konflikter fra andre land til å speile følelsene hos den øvre middel- og overklassen i hjemlandet Danmark; dialogen er til tider så brutal at den er til å bli dårlig av; skuespillerne presses opp i ansiktene våre på en måte som gjør det fysisk umulig å flykte unna berøringene. Symbolbruken er så tydelig at den nesten blir forvirrende. Barn fra den tredje verden som løper i sakte film etter biler med lasteplan er hinsides klisjéfullt – det er nesten ikke til å tro at Bier kan tillate seg slike plumpheter.
Så ulike filmskapere som Steven Spielberg og Lars von Trier blir ofte anklaget for å være manipulerende, men ingen av dem går så kontinuerlig til verks for å vri ut følelsene våre som Susanne Bier. For henne er publikum en fuktig vaskeklut som tappes med makt. Trier selv synes filmene hennes er verdiløst søppel – at hun mangler kunstneriske ambisjoner utover å underholde publikum (evt. holde publikum under). Det har han til dels rett i, samtidig som han fraskriver verdien av en glimrende historieforteller med røttene i Hollywood.
Den innsåpede historien i Etter bryllupet var hentet fra kiosken. Selve filmskapingen var til tider amatørmessig plump; de utstoppede dyrene som varsler en tragedie i herskapshuset og blomstene utenfor som uttrykker forsoning og håp er noe av det minst subtile jeg har sett i nyere skandinavisk film. Likevel ender jeg opp med sterk beundring for Biers fortellervilje. Selv om hun ikke alltid vet hvordan hun skal formulere seg, merker man en enorm formidlingstrang. Og om Etter bryllupet fra tid til annen går litt i stå som filmkunst, glemmer hun aldri karakterene som utgjør dramaets kropp. Hennes faste samarbeidspartner Anders Thomas Jensen skriver fremragende dialog, der karakterenes følelser kommuniseres nært og troverdig, og Biers sjeldne talent som skuespillerinstruktør makter å løfte dette fra papiret på en suggererende måte.
Biers avgjørende begavelse er evnen til å la grunnvannet av følelser flyte opp til overflaten slik at de blir synlige for oss. Hun vrenger innsiden ut og vi blir konfrontert med situasjoner vi ellers skånes for (Rolf Lassgårds sammenbrudd mot slutten av Etter bryllupet er et tydelig eksempel). Biers fortellinger er såpass konstruerte at de oppleves som tydelig fiksjon, men samtidig er filmene så voldsomme i uttrykket at de trer ut av lerettet og formelig setter seg oppå tilskueren.
Hævnen får meg til å skjelve på stolkanten, gispe etter pusten. Filmen har fått den norske tittelen I en bedre verden (oppkalt etter den amerikanske), og jeg ser hvorfor denne kan fungere i en overført betydning. Likevel skulle distributøren ha beholdt originaltittelen Hævnen, fordi den helt konkret sier hva filmen sirkler rundt (akkurat som de like bokstavelige titlene Brødre og Efter brylluppet). For Bier har kanskje laget den ultimate filmen om hevn; ikke bare som handling, men som vesen. Og den er virkelig et ufyselig beist – det aller verste i oss.
Det begynner i det uskyldige, da overklassegutten Christian (William Jøhnk Nielsen), som har mistet moren sin i kreft, flytter tilbake til Danmark og må begynne på en ny skole. Allerede første skoledag får han en på trynet, da han går til forsvar for mobbeofferet Elias (Markus Rygaard). Neste dag slår Christian mobberen til blods med en sykkelpumpe for å markere at han ikke er til å spøke med. For bøllefrøet vil vel aldri våge å ta hevn hvis han slår hardt nok første gang? Christian representerer barnets naturlige, gammeltestamentlige forventning om rettferdighet, og dette er utgangspunktet som filmen spinner urovekkende tråder fra. Elias’ far Anton (Mikael Persbrandt) jobber som grenseløs lege for en nødhjelpsorganisasjon i Afrika og må til daglig handskes med død, da Big Man voldtar og flerrer opp gravide kvinner for å se hva som skjuler seg i magene deres. Men Anton er en moralens vokter, som blir skremt over hva hvilke tanker Christian har vekket opp i hans uskyldsrene sønn. Når han havner i bråk med en alkoholisert mekaniker på lekeplassen, blir Elias besatt av å redde farens ære, hvorpå Anton tar dem med til verkstedet for å demonstrere voldens meningsløshet.
Men han blir ydmyket, og guttene velger å gå hevnens søte vei så snart han drar tilbake til flyktningeleiren. Der konfronteres også Anton med sin egen etikk når den grusomme krigsforbryteren selv ankommer legeteltet hans med et larvespist bein. Først på dette tidspunktet forstår vi hvordan Afrika-historien blir en parallell linje til det danske melodramaet, og selv om dette fortoner seg påklistret, er utførelsen så insisterende og intens at det bare blir kjedelig å krysse av i feilskjemaet.
I all den utstuderte elendigheten finnes også en veldig skjønnhet. Da Bier dro til USA og laget det undervurderte familiedramaet The Things We Lost in the Fire la hun den håndholdte danske kameraestetikken på hylla, til fordel for en mer poetisk tilnærming i samarbeid med Clint Eastwood-fotograf Tom Stern. Denne erfaringen var tydeligvis lærerik, for hun har bragt med seg et lignende uttrykk tilbake til Danmark. Morten Søborgs fotoarbeide i Hævnen er slående; storslagent og uttrykksfullt, men samtidig intimt. Stemningene ligger som et tykt lag over hele fortellingen – ytterligere forsterket av Johan Söderqvists hjemsøkende musikk (i et arbeid som nesten tangerer La den rette komme inn).
Filmen er ikke helt problemfri. Et skilsmissedrama mellom Anton og hans kone (Trine Dyrholm) blir en unødvendig åre som aldri når inn til filmens hjertekammer. Og på Biersk manér er filmen like endimensjonal som et gammelt kobberstikk, men for meg er dette en så bevisst del av hennes fortellerteknikk at det aldri blir et ankepunkt som tynger opplevelsen. For det er imponerende hvor mye hun faktisk får til på én og samme gang her; relasjonen mellom Christian og faren (Ulrich Thomsen) kunne også ha blitt en blindvei, men ulmer effektivt i bakgrunnen. Når den uunngåelige konfrontasjonene rundt morens død omsider utfolder seg, blir det nesten beklemmende intenst å være tilskuer.
Ulrich Thomsen er fremragende, så også Trine Dyrholm og især Mikael Persbrandt, som evner å by på nyanser der dramaet blir som aller tydeligst. Likevel er det de to unge debutantene som bærer filmen. William Jøhnk Nielsen er karismatisk og skummel som filmens veslevoksne joker, og Markus Rygaard blir med sine uttrykksfulle øyne og ydmyke fremtoning den perfekte kontrast, og vår følgesvenn gjennom fortellingen.
Man kan elske eller hate Susanne Bier med like god grunn, og jeg er ikke sikker på om Hævnen er stor kunst eller bare et voldsomt medrivende melodrama, som jeg blindt kjøper fordi jeg blir så berørt. Uansett er det ofte i slike lysbrytninger at de mest betydningsfulle filmene oppstår.