Midtveis i bakomfilmen til The Lovely Bones ser vi en følelsesladet dialogscene mellom Michael Imperioli og Rachel Weisz, hvorpå Peter Jackson påpeker den sterke temperaturen i scenen og at han umiddelbart tenkte «hva kan jeg tilføye for å gjøre scenen enda bedre?» Resultatet er at kameraet beveger seg rundt karakterene.
På en måte synes jeg dette er oppsummerende for Peter Jackson som regissør. Han lager ekstremt «filmete» filmer – han er sjeldent en nøktern iscenesetter. Heavenly Creatures har en vidunderlig filmisk virilitet, mens hans ubestridelige hovedverk, Ringenes Herre-trilogien, ble det perfekte møtepunktet mellom en regissør som faktisk ønsker å løfte sidene fra bokverket til lerretet og en villmann som tilføyer en enorm filmatisk kraft til det som enkelt kunne blitt en flat filmatisering av en elsket kultroman. Med King Kong klarte Jackson det ingen trodde, nemlig å gjøre aperomansen genuint bevegende på denne siden av 00-tallet. Men han rotet seg bort i digresjoner og endeløse actionscener som vitnet om et barn med litt for mange penger i godtebutikken.
The Lovely Bones har måttet tåle mye juling fra både kritikere og fans (deriblant oss på Montages), og på én måte er det enkelt å forstå. Som film er The Lovely Bones så overregissert og kompromissløs at den automatisk vil frastøte seg «den gode smak». Fremgangsmåten virker innfallsbasert og stemningene skifter i et tempo som ofte kan være vanskelig å henge seg med på – ikke ulikt Oliver Stones mest usvelgelige, men ikke nødvendigvis dårlige filmer. Historien forteller om fjorten år gamle Susie Salmon som blir drept av naboen og etterlater familien i sorg og desperasjon etter å finne morderen. Før hun får slippe inn i himmelen vokter hun over familien som en hjelpeløs skytsengel, i håp om at faren skal finne ut av George Harveys skyld og få sin forløsning på marerittet.
Fans av Alice Sebolds roman vil nok hevde at filmen ikke klarer å fange dens kompleksitet, men i ærlighetens navn må jeg si at de omlag åtti sidene jeg rakk å lese av boka ikke akkurat virket avgrunnsdype. Snarere som en litt naivistisk tankerekke over livet og døden, men naiv på en autentisk og fin måte. De fleste av oss fabler vel om et etterliv og hvordan dette eventuelt vil fortone seg? Historien setter aldri som mål å beskrive noe himmelrike utover det Susie Salmon opplever, hvilket best lar seg beskrive som en fjortisdrøm med syttitallskoloritt. Det fine er at Peter Jackson ikke har forsøkt å blåse opp dette litt enkle premisset med noe «lekrere» og mer avansert; her danser Susie rundt på diskovinyler i platåsko, løper rundt i sommerfuglkostymer i en eng med pesende småhunder og kjører slede i et land av isfigurer. Jeg kan godt forstå at disse scenene fortoner seg som altfor cheesy for mange, men da går man samtidig glipp av et helt essensielt poeng: dette er skulpturert for å speile en fjorten år gammel jentes ønskedrømmer. Og Jackson sparer virkelig ikke på kruttet når han presenterer det ene tablået etter det andre; det er vågalt gjennomført og mer utpreget visjonært enn det meste jeg har sett på kino i år. På sitt mest patosfylte kan Jacksons himmel riktignok ligne mistenkelig på dem man ser i brosjyrene fra Jehovas Vitner, men av en eller annen grunn synes jeg denne nesten hinsides banale estetikken er litt flott.
Dramaturgisk sett synes jeg filmen lykkes overraskende godt. Vekslingen mellom drama, thriller og fantasy, og den stadige forflytningen i tid og rom, vil kunne by på utfordringer for den mest erfarne filmskaper. Jeg vil heller ikke si at overgangene går knirkefritt; man føler ofte føler et behov for å stoppe opp og roe ned – forsøke å forstå karakterene og situasjonen de er i. Det gir filmen sjeldent rom for, da Jacksons heseblesende tempo til enhver tid skal bringe oss videre. Likevel blir filmen aldri en trettende informasjonsstrøm; til dét er Jackson altfor god til å skape en grunnleggende stemning som ligger i bunnen og binder alt sammen. Gjennom hele sitt merkelige vesen klarer The Lovely Bones å beskrive og gi oss følelsen av den forvirringen et slikt dødsfall innebærer – både for de pårørende og for morderen (og, i dette tilfellet, den avdøde). Mye av filmens atmosfære må dog tilskrives Brian Enos til dels elektroniske og i alle fall helt fantastisk vakre musikk. Fra første til siste bilde er tonene til enhver tid med på å trekke oss inn i dette skrudde universet.
Mark Wahlberg og Rachel Weisz får lite spillerom og er nærmest redusert til pappfigurer. Da er det heldig at både Saoirse Ronan og Stanley Tucci gjør strålende innsatser i de mest bærende rollene. Tucci fisket til seg filmens eneste Oscar-nominasjon for sin ufyselige, men også triste morder, og hans fomlete fremtreden, intense usikkerhet og ekle ytre gjør George Harvey til en hjemsøkende og interessant karakter. Ronan får på sin side bekreftet at hun er sin generasjons mest lovende skuespiller; hun geleider oss gjennom hele filmen og slipper aldri taket. Selv i de mest utilslørt melodramatiske og litt klumsete scenene har hun en troverdig oppriktighet.
Peter Jackson kan vel neppe beskrives som en subtil filmskaper, men dette med subtilitet er et tveegget sverd innenfor filmkunsten. På den ene siden handler det om å antyde, og ikke avsløre, gjennom filmens språk – på den andre siden blir det altfor subtile ofte et vitne som holder avstand og aldri tør å involvere seg i hva som faktisk foregår. Nokså mange av de filmskaperne jeg setter mest pris på er av det mindre subtile slaget. Det handler ikke nødvendigvis om å være pompøs og overtydelig i ordets mest bokstavelige forstand, men om å fråtse i filmmediets muligheter og virkemidler.
Med The Lovely Bones er det liten tvil om at Jackson ofte befinner seg på feil side av denne hårfine grensen, men han makter også å lage et univers som er så særegent og minneverdig at jeg uten problemer kan si at jeg ikke har sett maken. Derfor synes jeg også at Jacksons versjon av The Lovely Bones er langt mer spennende som film enn en traust og sikkert mer typisk «vellykket» adapsjon. Kan hende har Jacksons grenseløse og uforventede suksess gått ham til hodet, men det har i det minste skapt en stemme som føles helt uredd. The Lovely Bones representerer ofte Peter Jackson på sitt mest barnslige (en scene med Grandma Lynn er så malplassert at det føles absurd), men også på sitt skjønneste og mest formfullendte (vendepunktet der Susie oppdager hendelser fra Harveys fortid er så elegant at jeg får frysninger).
Ekstramaterialet på Blu-Ray utgivelsen er samlet i én tre timer lang dokumentar som kronologisk tar for seg innspillingen av de ulike scenene i filmen. Dette fungerer veldig godt, både fordi de fleste av oss er en anelse lei skryteintervjuer, men også fordi Peter Jackson er en av de beste i hele verden på å gjøre slikt. Han og hans faste medprodusent og -manusforfatter Philippa Boyens akkompagnerer opptakene med interessante og personlige kommentarer, uten å overkjøre bildene. Dessuten er det alltid ekstra fint å bivåne Jacksons innspillinger fordi han jobber på en helt annen måte enn de gjør i Hollywood. Det hele fortoner seg nærmest som en liten familiebedrift, snarere enn en storindustri. Jacksons personlige engasjement gjør det kanskje også vanskeligere å kritisere filmene hans med en kjølig skulder, for dette er en mann som virkelig vil og absolutt kan.
Slik jeg ser det er The Lovely Bones et merkelig prosjekt, og kanskje et feilsteg, men også beundringsverdig visjonær og utemmet filmkunst. Filmen kan kjøpes på DVD og Blu-Ray her.