Denne uka har den danske dokumentarfilmen Armadillo kinopremiere i Norge, etter først å ha gjort furore i Cannes – og deretter i Danmark. Her på Montages har vi fulgt filmen med spenning, og vil nedenfor se på hvilken mottakelse den fikk i Danmark og hvordan debatten som fulgte utartet seg.

Etter festivalsuksess og medieoppmerksomhet knyttet til deltagelsen i Cannes, bestemte den danske produsenten og distributøren for å fremskynde premieren fra juli til sent i mai. Grepet var vellykket: Armadillo har slått nesten alle publikumsrekorder i hjemlandet. Per dags dato har rundt 115.000 besøkende sett filmen på danske kinoer siden premieren. For en nordisk dokumentar er dette særdeles gode tall. Filmen tar for seg det daglige livet på den danske militærbasen Armadillo i Afghanistan, og vi følger en gruppe danske soldater ut på oppdrag og i hverdagen på basen. Ut fra diverse hendelser dokumentarfilmskaperne velger å vise i filmen, startet diskusjonene nesten med en gang i Danmark. I all hovedsak kan man dele Armadillo-debatten inn i to: den ene handler dokumentarens etiske utfordringer, og den andre handler om innholdet filmen tar opp.

Etiske utfordringer

Spørsmålet om dokumentaretikk stammer fra én spesiell scene i filmen. Regissør Janus Metz rekonstruerte en stripper-scene, og kritikerne mener Metz er uærlig mot tilskuerne ved at han får det til å se ut som om scenen skjedde før soldatene ble sendt ut i krig, og de hevder dermed at dette setter hele filmens sannhetsverdi under tvil. Man kan forstå kritikken. Hvordan kan man unngå å tro at andre hendelser i filmen ikke er ekte? Lyver Metz? Hvilke andre fiksjonelle friheter har han tatt seg?

Hvor kommer motorcyklerne fra, som giver fede aftenbilleder og easy rider-stemning i ”Armadillo”? Lejren er meget lille. Omgivelserne uden for lejren er mineret og følgelig dødsensfarlige at bevæge sig ud i. Ingen af de dusinvis af still fotografer, der har besøgt danske soldater i Afghanistan har taget billeder af soldater på motorcykler.

Slik ser i hvert fall Mats Kastrup på det i sin blogg hos Berlingske Tidende. Det knyttes mye opp mot dokumentarens sannhetsverdi, og den som et dokument på at det man ser på lerretet faktisk utspilte seg slik. Kastrup trekker samtidig inn begreper som «manusforfatter» og «regissør», og forsøker å si noe om hvor merkelig det er at slike fiksjonsfilmsbegreper kan brukes til dokumentaren. Dette blir en naiv tanke hvis man trekker inn hvordan dokumentarfilmen gjennom nesten hele dens historie har belaget seg på rekonstruksjoner av faktiske hendelser (det som kalles «creative treatment of actuality»). Og dette finner man også innenfor journalistikken selv, hvortil nesten alle kritikerne av filmen sogner. De fleste saker er skrevet ut fra at journalisten er vitne til en hendelse, eller at denne gjenskaper hendelsen ut fra hva en tredjeperson forteller til ham eller henne.

Hvis Armadillo havde været en bog, vil den aldrig være blevet kritiseret.

Dette sier forfatteren Kim Hundevadt til Informations Charlotte Aagaard. Det som slår meg ved denne kritikken av dokumentarfilmens etiske prosjekt er at den som oftest er basert på direkte kunnskapsløshet, eller en feiloppfatning av dokumentaren som et rent journalistisk (og objektivt) prosjekt. Samtidig er kritikken nesten en fornærmelse mot publikums forståelse av genren, og deres evne til å kunne tolke filmens estetiske uttrykk opp mot dens innhold. De fleste i dag er godt bekjent med at dokumentarfilm får en sterk stemme gjennom regissøren, og det blir enda mer klart når man tar i betraktning hvor stor grad Armadillo likner på en spillefilm (Referanser til Apocalypse Now dukket raskt opp hos meg, i hvert fall).

Nesten alle danske kritikere av filmen følger denne sannhetstråden. Blant annet kan Steffen Boesen i Politiken melde at:

Soldaterne hæfter sig blandt ved, at der er ‘rykket rundt’ med lyden, så udtalelser bliver bragt i nye
sammenhænge.

Selv om denne type kritikk er den samme fra gang til gang, bringer den noe godt med seg likevel. Folks forståelse og erfaring bygges opp, og man blir i større grad mer kritisk og skeptisk enn før. Dette er hele poenget med dokumentarfilmer. De skal være som et innlegg i en offentlig debatt, og de skal skape reaksjoner både rundt egen form og den tematikken de tar opp. Dokumentarfilmgenren er en av de mest flytende og foranderlige, og nesten enhver film som lages er med på å definere genren ytterligere.

Kritikere setter sannhets-verdien til «Armadillo» under tvil etter at det ble oppdaget at Metz rekonstruerte enkelte scener.

Debatt om krigerkulturen

Selv om dokumentarfilmens etiske prinsipper har vært en het potet, har filmens skildring av krigerkulturen og Danmarks deltakelse i Afghanistan vært den største debattskaperen. De fleste aviser og magasiner kjører i forbindelse med Armadillo en hel serie med artikler om Danmarks nesten tiårige engasjement i krigen, og tar man for seg den generelle tonen i disse artiklene ser man fort at pessimismen råder.

Debattinnlegg etter debattinnlegg ser ut til å sette i tvil inntrykket av Danmark som en fredsbevarende styrke i Afghanistan, og soldatenes oppførsel i Armadillo virker å bygge opp under denne følelsen. Petter Hummelgård Thomsen skriver i Politiken om stemningen rett etter premieren:

Efter de første visninger af filmen stod ellers både de radikale, Enhedslisten og SF i kø for at fordømme
soldaternes sprog og barske hverdag på basen ’Armadillo’.

Den omtalte «likvideringsscenen», som den ofte blir kalt i Danmark, og den harde språkbruken og humoren soldatene seg i mellom kom tydeligvis som et sjokk på enkelte. Uten å røpe for mye av innholdet i filmen, er det mye snakk mellom soldatene om at de ønsker å se «action» og de gratulerer hverandre når de dreper en eller flere av fienden. På fritiden ser de mye porno og trener hardt for å bygge opp kroppen mest mulig. I tillegg ser man hvor kald hverdagen er, og man ser at de har lav terskel for å drepe folk som bedriver med det de tror er mistenkelig aktivitet (graving i jorda og samlinger rundt eller ved kjente angripsposisjoner). De fleste kritikerne ser ikke hvordan oppførselen til soldatene er en naturlig reaksjon på en uvirkelig og livstruende situasjon. Politikens Torben Benner rapporterer om språkbruken til de danske soldatene i Armadillo.

Bagefter bruger en af de danske soldater ordet likvidering, da han skal fortælle om, hvordan han var med til at skyde på de sårede talebanere, der endnu var i live efter håndgranaten.

Kritikken preges av at man ikke tar hensyn til hvilken situasjon soldatene befinner seg i. Fokuset er i all hovedsak på hvor rå og brutale soldatene er samtidig som de deretter ler det hele vekk og bruker negativt ladede ord som «likvidering» mens de gratulerer hverandre. Det de fleste kritikere ikke klarer å se er at dette er mentale forsvarsmekanismer soldatene benytter for å distansere seg fra hva de faktisk har gjort og hva de opplever. De befinner seg i en svært utsatt posisjon der livsfarlige situasjoner kan oppstå uten forvarsel, når som helst. Galgenhumor og machokultur er et kjent fenomen i slike situasjoner og er kanskje med på å hjelpe soldatene gjennom den vanskelige perioden. Om det er uheldig eller ikke, er en annen sak. Hummelgård Thomsen hos Politiken er en av de få som klarer å se begge sider i debatten:

Scenerne i ’Armadillo’ med de danske soldater, der jubler over at have slået fjenderne ihjel, er efter min mening på ingen måde kontroversiel.

En positiv ting det danske forsvaret har fått høre er at de har vært overraskende åpne og latt et dokumentarfilmteam være hos soldatene i tykt og tynt. Armadillo kan dermed føyes til den svært så korte listen over dokumentarer som har fått nesten full adgang til å dekke hendelser som potensielt kan skade omdømmet og ryktet til et lands militære styrker.

Krigerkulturen debatteres heftig i Danmark etter at «Armadillo» viser hvordan soldatene oppfører seg før og etter oppdrag utenfor basen.

Mottakelsen i Norge

Hvordan Armadillo vil bli mottatt i Norge er vanskelig å si, men man kan tenke seg til at debatten blir like stor her. Kanskje ikke på det rent dokumentarfilmetiske planet, men Norges rolle i Afghanistan har også lenge vært en het potet i media. Arthaus er filmens distributør i Norge, og de valgte å ta inn filmen nettopp fordi den kan fortelle noe om den norske rollen i Afghanistan. Til Montages begrunner Unnur Sande i Arthaus hvorfor de kjøpte inn filmen:

Fordi vi synes Armadillo er dokumentarfilm på sitt ypperste, innsiktsfull, rå og ærlig og en kunstnerisk bragd. Vi opplever at filmens tema også er svært viktig og aktuelt i Norge ettersom vi er tilstedeværende i samme land/borgerkrig.

Videre utdyper Sande at:

Armadillo gir en unik anledning til å oppleve en såkalt fredsbevarende stryke på nært hold. Den gir viktig innsikt om landet vi sender norske soldater til. Norske soldater befinner seg så vidt jeg skjønner i roligere områder enn Helmand-provinsen, men dette dreier seg om tilstedeværelse i et land herjet av en umulig borgerkrig, ikke om antall trefninger eller sårede. Vi har hatt en rekke av forsvarets personell inne på visning og jeg har hørt flere si at det er svært mange aspekter av filmen som er gjenkjennelige for norske soldater i Afghanistan.

Arthaus og Film fra sør arrangerer nettopp en slik debatt kl 18.00 i kveld på Vika Kino i Oslo.  Det kan virke som om debatten i Danmark videreføres til Norge, men vil den få like stor viktighet her på berget? Norges rolle i Afghanistan er litt mindre enn Danmark, men ifølge media øker trykket på de norske soldatene og konfrontasjonene med fienden blir hardere og hardere. Men mye avhenger av besøkstallene. Dokumentarfilm har gått dårlig på kino siden midten av 2000-tallet (av forskjellige årsaker), men man kan håpe på at omtalen av filmen i media sammen med Afghanistan-debatten gjør at publikum strømmer til. Arthaus har et håp om 25.000 besøkende, noe som er et relativt høyt tall for en dokumentarfilm.