Den store begivenheten i filmmusikk-land forrige uke var Varese Sarabandes utvidede utgivelse av Alex Norths klassiske partitur til Stanley Kubricks sandal-epos Spartacus (1960) med Kirk Douglas i tittelrollen.
Tidligere kun tilgjengelig i en presis 40-minutters presentasjon fra MCA, men nå altså i komplett og filmkronologisk format spredd ut over fire CDer pluss en dobbelt-CD med 22 versjoner av kjærlighetstemaet arrangert av en rekke kjente artister pluss en DVD full av intervjusnutter med komponister som John Williams og Alexandre Desplat pluss en 168-siders bok om alle aspekter ved produksjonen og musikken. Som produsent Robert Townson selv sier – aldri før har det har vært lansert et mer ambisiøst soundtrack for en enkeltfilm. Spørsmålet er rett og slett om det blir for mye.
Med en total prislapp på nesten 1000,- NOK sier det seg selv at dette ikke er for alle. Som vi skrev i artikkelen om soundtrackets gullalder for et stykke tid tilbake, er det symptomatisk for en trend som hovedsakelig verdsetter filmsamleren fremfor musikkelskeren som bare vil ha en god lytteopplevelse i et godt arrangert format. Derfor er det heller ikke en utgivelse som utelukkende kan hylles, selv om den selvsagt er imponerende i størrelse og dedikasjon.
Filmmusikk fungerer sjelden bra på CD når den bare overføres direkte fra filmmediet i såkalt ’komplett og kronologisk’ (K&K) rekkefølge. Den vil som regel oppleves som schizofren, ustrukturert og frustrerende fordi den følger logikken fra et annet medium. Men det er enkelt å gjøre noe med. En god albumprodusent eller komponisten selv kan plukke ut de beste musikalske bitene fra partituret, kanskje stokke om rekkefølgen på et par spor for at det skal gi mer musikalsk (fremfor filmatisk) verdi, og vips har du et konsept-album som fungerer like bra som en klassisk symfoni eller annen type instrumentalmusikk. Dette er heldigvis fremdeles den dominerende praksisen for kommersielle soundtrack-utgivelser, men de senere årene har nisjeselskaper insistert på å presentere musikken K&K. Som om det er viktigere å ha en souvenir fra filmen eller å konservere all musikken utenfor sitt opphavsmedium fremfor å la den leve sitt eget fruktbare liv som lytteopplevelse.
Spartacus er på mange måter kulminasjonen av denne tenkningen. Det ultimate samleobjektet. Den ultimate hyllesten til musikken og produksjonen som en ”ting”. Men den gjør det vanskelig for oss vanlig dødelige med lav inntekt som bare vil en ålreit representasjon av musikken på CD uten å selge kone og bil. Oss som ikke er super-fan av objektet.
Norths musikk er ganske brutal og overveldende som lyttepartitur – en armada av dissonans og messingfanfarer, skarpe perkusjonsutbrudd, melodramatiske akkorder og ukonvensjonelle tidssignaturer. Sjekk for eksempel tittelsporet:
Men her finnes også utsøkt skjønnhet, kanskje mest tydelig gjennom det velkjente kjærlighetstemaet for Spartacus’ tilnærmelser til Jean Simmons‘ Varinia-karakter. Men trenger vi virkelig 22 esoteriske coverversjoner fra Carlos Santana til Lalo Schifrin? Jeg vet ikke; jeg hadde klart meg med et par:
Jeg mener musikken hadde egnet seg meget bra i en reorganisert og forkortet albumpresentasjon på en drøy time (altså 20 minutter mer enn den gamle MCA-utgivelsen), kanskje med intervjufilmen som en ekstra liten DVD-bonus for kuriositetens skyld. 20-30 døde presidenter skulle jeg klart å skaffe til veie for en sånn pakke, og det tror jeg mange andre hadde gjort også. Ikke for det – jeg tror Vareses gigapresentasjon lett kommer til å selge ut sitt begrensede opplag på 5000. Såpass populær er filmen og musikken. Men jeg tror ikke nødvendigvis slike hyperspesialiserte og overdimensjonerte utgivelser er et godt tegn for filmmusikk-markedet på lengre sikt.