Etter å ha gjort seg bemerket med Den andre siden ^[1] og Mot veggen ^[2], fremstår tysk-tyrkiske Fatih Akin ^[3] som en av de mest spennende, unge regissørene i Europa for tiden. Disse to filmene heller mot den alvorstunge siden, og det har derfor ligget en viss spenning knyttet til Soul Kitchen ^[4]. Vil Akin mestre å engasjere like mye med en komedie, som attpåtil markedsføres som en feelgood-film?

Mot veggen og Den andre siden er de to første delene i det som skal bli en trilogi om døden, kjærligheten og ondskapen. Selv om Soul Kitchen inneholder gode doser av alle disse elementene, er den likevel ikke film nummer tre i rekken. Fatih Akin har valgt å gå helt andre veier med Soul Kitchen. Han har selv uttalt at den var vanskeligere å gjennomføre enn de foregående, mer seriøse filmene, men at han ikke ønsket å bli en slave av sin egen suksess.

I likhet med Den andre siden er Soul Kitchen et flettverk ^[5] av menneskeskjebner. Og nettopp denne formen mestrer Akin usedvanlig godt. Han har et øye for gode karakter og en kjærlighet til dem, noe som gjennomsyrer filmen og forblir hans tydeligste regigrep. De aller fleste menneskene han beskriver er troverdige og komplekse. De sliter med sitt, tar valg som ikke alltid er like smarte, og forelsker seg på tvers av sosiale lag. Og restauranten Soul Kitchen er deres arena. Den er et møtepunkt i en bydel hvor markedstilpassede utsteder ikke ennå har gjort sitt inntog. Her ligger også mye av kilden til dramatikken i filmen. Restauranten går gjennom flere faser hvor den får sitt eget liv, som også trues, og den blir formet både av det mildest talt sammensatte klientellet og den minst like brokede staben. Danseskoleelever, gamle sjøulker, greske småbanditter og groupies utfolder seg ved siden av, og innimellom oppå, hverandre. Slik minner restauranten mer om et samfunnshus på bygda enn et trendy spisested. Ideen har utspring i Akins eget liv:

I always had to think about my old friend Adam Bousdoukos and his Taverna in the Ottesen quarter of Hamburg. This was more than a restaurant for us: it was a playground for adventure, a collecting tank, a place to celebrate, a home.

Filmen omtales som en moderne, skitten vri på femtitallets Heimatfilm ^[6], en tysk sjanger hvor livet i et landsbylignende samfunn, med sine intriger, vennskap og kjærlighetsdrama, skildres. Universelt, men likevel nært. Akin beskriver en virkelighet han kjenner godt, og filmen er tilegnet hjembyen Hamburg.

“I felt that I owed this city a film,” sier han. Han har også valgt å la den utspille seg i deler av byen som kommer til å forsvinne, på samme måte som restauranten i filmen trues av utbyggingskåte boligmeklere. I dette dramaet omkring restaurantens skjebne ligger mange av filmens sterke sider, men også noen av de svakere. Kanskje springer de gode karakterene ut av kjærlighet og de dårlige ut av hat? I alle fall dukker det opp en del bikarakterer som er en smule flate. Velnok er verden full av drittsekker, men i dette tilfellet synes jeg de blir litt vel karikerte. Det hele kan ha rot i at farsesjangeren aldri har falt spesielt i smak hos undertegnede, nettopp fordi handlingen i denne sjangeren ofte drives fremover ved hjelp av dustete karakterer som foretar teite valg, misforståelser og tilfeldigheter. Så også i Soul Kitchen. Det gledelige er at jeg tok meg i å le av noen av de rareste tilfeldighetene som dukket opp. Blir det absurd nok, funker det av en eller annen grunn.

Soul Kitchen er helt klart feelgood-filmen den gir seg ut for å være, og den beskriver både en by og menneskene i den med en ektefølt varme. Likevel er ikke alle karakterene like ekte, og dette er nok ikke filmen som kommer til å forandre livet ditt, med mindre du blir inspirert til å starte en lignende restaurant. Noe jeg helt klart ville være tilhenger av. Våre små liv trenger et godt måltid og en fuktig tur på byen. Forglemmelig, ja, men deilig mens det står på.