Det har ligget en eim av julaftens formiddag over Montages i det siste. Enkelte ellers voksne, avbalanserte redaksjonsmedlemmer har sitret av forventninger og slitt med å få sove om nettene. Trailere har sirkulert på nettet, man har diskutert plakatene og gått Christopher Nolans filmografi etter i sømmene. Selv har jeg desperat forsøkt å stappe fingrene i ørene, og mentalt si lalala kjempehøyt for å være minst mulig forutintatt. Likevel var jeg ikke helt blottet for skyhøye forventninger idet jeg satte meg ned i kinosetet. Jeg var faktisk en smule nervøs på Nolans vegne. Så utrolig tåpelig av meg.

Med Inception har Nolan prestert et stykke usedvanlig fengslende underholdning. Dét er faktisk det viktigste, etter min mening. Han har ikke funnet opp hjulet, og han har ikke sagt noe som kommer til å forandre mitt syn på havet, døden eller kjærligheten. Men han har definitivt fått meg til å le, til å bite negler og til å hoppe i kinosetet. Faktisk vil jeg betegne Inception som befriende lite pretensiøs til tross for at den forsøksvis tilfører actionsjangeren noe nytt ved å bokstavelig talt dykke ned i drømmeland. På den ene siden har den en rekke sjangerklassiske elementer fra bankran- og spionfilmer, på den andre siden lekes det med rammene for disse ved at handlingen foregår inne i hodet på drømmende mennesker.

Inception er en perfekt videreføring av Nolans prosjekt – hans interesse for det mørke i menneskesinnet, og viljen til å gi seg i kast med krevende konsepter der virkelighetsoppfatningen snus på hodet og publikum tidvis ledes ut i forvirring. Ingen lett oppgave å mestre uten at andre sider ved filmen blir skadelidende, og særlig ikke når man opererer innenfor Hollywoods rammer og sikter seg inn mot et bredt publikum. Det kreves kløkt og finesse for å formidle en fengende historie på en uortodoks måte. I de fleste tilfeller ender slike filmer opp med å bære preg av en fiks grunnidé uten at man sitter igjen med så mye mer etterpå. Mange er uenige med meg i dette, men jeg synes Memento er en slik film. Jeg er ikke overbegeistret, men jeg synes samtidig den er original nok til å være interessant, og ikke minst synliggjorde den Nolans talent. Den markerte en retning og en teft som har pustet friskt liv inn i blockbusteren, en type film som ellers i stor grad preges av stiv og lite nyskapende masseunderholdning.

Inception er i mine øyne Nolans beste film så langt. The Dark Knight er glimrende, den har rå galskap og mørke i seg, noe man jo må like. Inception er intens på en helt annen måte. Den er fengslende fra første bilde, og suger blikket fast til lerretet. Drømmeuniversene er i utgangspunktet slett ikke spesielt abstrakte, men grensene for hva som er mulig; og ikke minst for hva som er virkelig, tøyes. Naturlovene får en helt ny vår idet en drøm foregår inne i en annen drøm og tiden strekkes, noe som er en kilde til visuelle godbiter og intens spenning. Nye problemstillinger oppstår kontinuerlig, jo dypere ned i drømmenivåene karakterene går. Jeg vet det høres ut som en ulidelig klisjé, men “tempoet er halsbrekkende og det spares ikke på kruttet.” Når man aner at noe ligger bak og trekker i trådene, blir det med ett mye mer spennende. Det føles forfriskende at man faktisk får lov til å tenke mens man ser en actionfilm. Alt må ikke dyttes inn med teskje, eller basere seg på det unyanserte motsetningsforholdet helt/skurk. Samtidig er det godt å slippe kvasifilosofiske pretensjoner. Det er et kunststykke i seg selv å gjøre en film spennende på en så smart og samtidig så enkel måte.

Det menneskelige dramaet i Inception er akkurat passe tilstede. Antydningens kunst dreier seg om balansegang og godt skuespill. Jeg er imponert over hvordan det såpass lite utspilte dramaet mellom Cobb (Leonardo DiCaprio) og hans kone Mal (Marion Cotillard) likevel er engasjerende. Og selv om man får bortimot null innsikt i livene til bikarakterene, er de markante og høyst sympatiske skikkelser uten å på noen måte virke flate. Mye skyldes en glitrende rolleliste med skuespillere som ved sin blotte tilstedeværelse tilfører filmen dybde. Joseph Gordon-Levitt, Ellen Page, Tom Hardy og Cillian Murphy er langt mer enn bare pene ansikter, og de gamle ringrevene Pete Postlethwaite og Michael Caine gir solide, stødige rolleprestasjoner.

Ved å elegant balansere en tilsynelatende enkel fortelling med et komplekst drømmeunivers har regissør Nolan begått en fascinerende, fengslende og ikke minst smart spenningsfilm som markerer høydepunktet i hans karriere så langt. Godt skuespill, tett dramaturgi, fabelaktig foto og akkurat nok å tygge på for de små grå, løfter Inception opp langt over krattskogen av middelmådige actionfilmer. Ikke et draumkved, men sommerens stiligste stykke eskapisme.

• Les også vår artikkel om Nolans karriere og veien frem til «Inception».