Kingdom of Heaven: Director’s Cut (2006)

Kingdom of Heaven er dette årtusenets foreløpig største filmtragedie. La meg forklare nærmere: På samme måte som Sergio Leones Once Upon a Time in America i sin tid ble massakrert av filmselskapet (og senere anerkjent som en av åttitallets beste filmer i sin opprinnelige versjon), ble Ridley Scotts historiske korsfarerepos sakset ned av 20th Century Fox for å tilfredsstille publikums utålmodighet. Etter at Oliver Stones beundringsverdig visjonære Alexander, med sine tre timer, ble en kommersiell fiasko, lot det til at Fox fikk kalde føtter. Kanskje sjangeren Scott selv revitaliserte med Gladiator begynte å miste popularitet? Resultatet ble i alle fall at de sakset ned Kingdom of Heaven til et usammenhengende rot uten tyngde; en serie imponerende slagscener som manglet en engasjerende kontekst.

Scott var tydeligvis like forferdet som oss filmentusiaster, og lanserte en betydelig lengre Director’s Cut allerede året etter (2006). Resultatet har nærmest fått en legendarisk status hos de som har sett den, men filmen har ennå ikke blitt båret helt ned fra korset, ettersom relativt få har gitt den en ny sjanse. Dette har hindret filmen fra å bli kanonisert som et av de største verkene fra 00-tallet – en status Kingdom of Heaven: Director’s Cut i aller høyeste grad fortjener å bli tilskrevet. (Vi gjorde vårt i denne kåringen.)

Liam Neeson som Godfrey de Ibelin.

Noe av det mest fascinerende med Ridley Scotts filmografi er hans utrettelige interesse for detaljer. Scotts bilder er alltid malt med overveldende parfymerte strøk, men bak overflateestetikken skjuler det seg en bemerkelsesverdig rikdom og autentisitet. Et forblåst steinkors ruver på en høyde i Kingdom of Heavens åpningsscene. Snøflak virvler i vinden, blåtonede skyer kaster skygger på marken og Harry Gregson-Williams‘ overvirkelig storslåtte musikk signaliserer en drømmeverdenen. Så ser vi to hender som deler et gustent eple, hvor en mark spreller ut fra kjernehuset, og plutselig kjenner vi lukten av beinhard realisme. Vi befinner oss i en utkantbygd i Frankrike der Gud har forlatt menneskene, hvor moralsk kollaps og skittent begjær forteller oss om et samfunn på vei mot undergangen. Smeden Balian (Orlando Bloom) sørger over sin kones selvmord og hamrer løs på jernstykker i irrasjonell desperasjon og sorg. Han er klar for å dra til helvete. Når tempelridderen Godfrey de Ibelin (Liam Neeson) og hans følge gjester byen for å fortelle at Godfrey er Balians far, gir de ham tilbudet om å bli med til himmelens kongerike for å få bot for sine synder.

Menn fra hele Europa setter kursen mot Jerusalem, og Ridley Scott forsøker å vise den forvirringen de bærer med seg, og som laster dem underveis; ingen vet helt hvorfor de skal yte blod foran den hellige byen; ingen ser ut til å ha gudstroen på en trygg plass. Sverdet veives rundt uten å helt vite hvor det skal treffe. Og vi vet heller ikke hvor vi skal rette vår sympati; den mest banale tanken er den oppstilte fienden – altså muslimene. Men filmens politiske bevissthet gjør at Scott aldri faller i den mest opplagte fellen: å gi publikum et fiendebilde som speiler konteksten i filmens samtid. Snarere skaper han nyanser og skildrer den muslimske kongen Saladin (Ghassan Massoud) med stor verdighet; deres krigføring, verdige behandling av de døde, avanserte legekunst. Kulturen portretteres med en oppriktig interesse, og denne blikkontakten gjør Scotts film til noe langt mer interessant enn det gjengse historiske epos.

Imad ad-Din portrettert av Alexander Siddig.

Så skal man selvfølgelig ikke skyggelegge Scotts evner som underholder. I all sin overraskende kompleksitet er også Kingdom of Heaven et majestetisk epos som kan slå pusten ut av noen og enhver. De blålige fargetonene skaper en episk ramme rundt realismen og John Mathiesons fotoarbeid byr på noen av de vakreste bildene fra 00-tallets filmkanon. Slagscenene – især nærkampene – er koreografert som små balletter (med auteurens fetisjistiske forhold til sakte film), men krigersk og brutalt satt sammen av klipper Dody Dorn. På sitt beste løfter filmen seg opp til operaiske tablåer; den endeløse ørkenen blir en gusten horisont uten håp; palasset blir et korrupt helveteshierarki som bare venter på dommedag. Storslåttheten skyldes også Gregson-Williams’ vegg-til-vegg-teppe av filmmusikk; det er avgjort pompøst og prangende, men også suggererende og vakkert. En kroningsscene før den voldsomme slagscenen foran Jerusalems murer er til å miste besinnelsen av og blottlegger en filmskaper som bare kan konkurrere med sin egen Blade Runner.

Videre er karakterene genuint engasjerende; Orlando Bloom vil aldri bli en stor skuespiller, men Balian er også mest av alt en karakterfunksjon i historien for å binde sammen et imponerende galleri med spennende biroller. Det formelig syder av liv i borggangene og man trekkes inn i en fortelling som i befriende grad nedvurderer det heroiske til fordel for en faktisk forståelse av en tid og en tilstand som er fjernt fra vår moderne, vestlige verdensbilde. Noen år etter sin ankomst er Kingdom of Heaven: Director’s Cut noe langt mer enn en forbedret versjon av en mislykket kinofilm; det er et mesterverk som måler pulsen på en konflikt som fortsatt er vital og skremmende.