^[1]

Skisse fra Petter Næss' «Comrade»

A prerequisite for our films is that they be high quality, artistic endeavours. That they have meaningful and engaging stories while being entertaining and have audience appeal.

Slik beskriver Zentropa Norge ^[2] sin målsetning, og ser man på listen over prosjekter de har under utvikling, er det da også en imponerende bredde de ønsker å by oss på. Unni Straume, Petter Næss, Jens Lien, Magne Pettersen, Morten Tyldum og Anita Killi er alle invitert til selskapet. Flere av dem jobber nå med potensielle spillefilmer hos Zentropa, og jeg må si jeg lar meg fascinere av prosjektene. Mest kostnadskrevende er nok Næss’ sitt prosjekt Comrade ^[3], som på selskapets hjemmesider ^[3] presenteres på følgende måte: «Comrade is an anti-war movie. High above the harsh Norwegian wilderness, English and German pilots shoot each other to the ground after a violent chance encounter. Isolated, they must fight to survive the brutal winter. Though war has made them enemies, antagonism is hard to maintain as days go by. Through mutual need, unlikely friendships bloom. Somehow, they become comrades. War, after all, is absurd.»

^[4]Etter suksessen med Max Manus og fadesen med Svik, har den norske krigsfilmen allerede fått sine to ytterpunkter. Næss’ prosjekt høres ut som noe fjernt fra dem begge -- en produksjon av det mer intime slaget, selv om pitchen inkluderer mulighetene for en real kampscene høyt der oppe. Regissøren er utvilsomt en dyktig skuespillerinstruktør, noe han vil trenge om han skal lage det som høres ut som et tydelig karakterdrevet relasjonsdrama. Manuset er kreditert skrevet av David Mango, en fyr jeg må innrømme jeg ikke kjenner til. Valdís Óskarsdóttir ^[5] og Daniel Voldheim har vel derimot flere lesere kjennskap til, førstnevnte har gjort blant annet Eternal Sunshine of a Spotless Mind og Festen, sistnevnte Fritt Vilt og Næss’ kommende Maskeblomstfamilien ^[6]. Comrade er forøvrig bare i utvikling, og har ikke produksjonsstøtte fra hverken NFI eller utenlandske aktører per i dag.

Næss har videre et annet krigsprosjekt under utvikling -- en filmatisering av Helle Aarnes‘ Tyskerjentene ^[7]:  «Tyskerjentene chronicles the lives of five different Norwegian women, each of whom had a relationship with a German soldier during World War II, and endured shameful treatment from the Norwegian government as a result. Criticized, neglected and ostracized from society, these Norwegian women were forever punished for falling in love.» Boka fikk massiv oppmerksomhet ved utgivelsen i fjor, og fikk mye ros av både anmeldere og krigshistorikere. Her er utdrag fra NRKs anmeldelse ^[8]:

Det groveste overgrepet fra Norge mot de norske tyskerjentene var imidlertid at de ble fratatt sitt norske statsborgerskap når de ble deportert til Tyskland. Norske myndigheter ordnet dette gjennom et grunnlovsstridig grep, forteller Aarnes. De endret loven med tilbakevirkende kraft. Ingen annen gruppe enn tyskerjentene har mistet sitt statsborgerskap i Norges historie.

Unni Straume er også hentet inn i varmen hos Zentropa, og har tatt med seg et manus fra legendariske Krzysztof Piesiewicz ^[9]. Mannen er mest kjent som Krzysztof Kieslowski ^[10]s mangeårige manusforfatter, og var blant annet Oscar-nominert for Rød ^[11] fra Kieslowskis Tre farger-trilogi. At manuset er skrevet av han, gjør selvsagt prosjektet interessant også internasjonalt. Det bør bety muligheter for co-produksjonsmidler for Zentropas produsent Valerie E. Saunders, som trenger 31 millioner norske kroner for å virkeliggjøre historien om jenta som drar på leting etter faren sin på Vestlandet. Et ambisiøst prosjekt, med en egen presentasjonsvideo du kan se ved å klikke deg hit ^[12]. Historien er sammenfattet som følger, inkludert det som må være en drøss av spoilere:

«Twenty-year-old Madelaine (20) lives with her grandmother Vera in the Norwegian town of Ålesund. She has little in common with her prostitute friend Agniezka, who tells Madelaine that having sex for money is no big deal. At home, Madelaine tells her grandmother that she is going to Bergen. Vera is a bit concerned, but Madelaine is determined. In Bergen, Madelaine rents a cheap room from shady character Magnus and his wife Maria, who are both traumatized after the recent death of their son. She then contacts real estate agent Lennart, so that she can find something better. While visiting an apartment together, Madelaine tries to seduce Lennart, who gladly begins removing her clothes. Before having sex, however, she informs him that he is her long lost father. She says she knows that he killed her mother’s lover when she was a child. Lennart insists she is wrong. Angry, he leaves. Lost and confused, Madelaine gets into a car and almost gets raped by the driver. She then visits a church and gets comfort from an Old Man. Meanwhile, Lennart receives a bunch of letters sent by Vera. Some of the letters are quite old, and all were written by Madelaine during her childhood. Moved, Lennart agrees to meet Madelaine at a beachside hotel. Lennart tells the story of how he killed her mother’s lover, but still insists that he is not her father. Undaunted, Madelaine believes they are related. Madelaine returns home and writes him one final letter.»

^[13]Buddy- og Varg Veum: Falne Engler-regissør Morten Tyldum sitt Zentropa-prosjekt må sies å være ganske så mange mil unna Straumes. Operasjon Snøhvit ^[14] er en adaptasjon av Eirik Wekres thriller fra 2008, og er tenkt som første film ut i en trilogi. Romanen fikk tildels veldig god mottakelse i de fleste aviser, inklusiv både Dagbladet ^[15] og Dagsavisen ^[16], og byr på et skrekkscenario anno Norge i dag: «While Oslo is celebrating on New Year’s Eve, two thirds of the Norwegian oil fund suddenly disappears. National Security detective Hege Tønnesen is in a race against time, but not only to retrieve the money…a far more serious matter is at stake.» Med et bakteppe av fascinerende politiske intriger, gjenkjennelige miljøer og selve oljefondet som hovedtema, er det liten tvil om at Tyldum & co har en potensiell blockbuster i hendene. Det er også ekstra moro at filmen har kvinnelig protagonist; dem er det jammen ikke mange av i vår nasjonale filmproduksjon om dagen.

^[17]Magne Pettersen er den yngste av Zentropas ervervelser, men jeg synes hans prosjekt er det opplagt mest interessante. Regissøren jobber med en adaptasjon av Joachim Førsund ^[18]s roman Jeg kunne gått hjem i blinde ^[19] fra i fjor, en bok som høstet priser og lovord i fleng. Den engelske pitchen gir hint om svart humor og mye sårhet: «When Finn’s alcoholic mother dies, he is drawn back to Tønsberg, leaving his life in Oslo behind. Wrestling with painful childhood memories, and the recognition that his career is potentially over, Finn escapes reality by immersing himself in his hometown. He even takes a job at the local funeral home.» Mange her hjemme har etterhvert blitt allergiske til bittersøte komedier om triste menn i 30-åra, og enda flere har sett seg lei på at norsk film anno 2010 later til å være begrenset til adaptasjoner av bestselgere. Dem om det. Jeg har ikke lest Førsunds roman, men fikk øyeblikkelig opp en mengde bilder på netthinnen av disse ordene.

Det er under to år siden Zentropa etablerte sitt norske produksjonskontor, men det er lov å håpe at de snart får støtte til noen av sine prosjekter. I mellomtiden kan vi se på denne lille dokumentaren om den danske storebroren, delt i to YouTube-klipp: