Ben Stiller i «Greenberg» (2010)

Hva skal til for at en film gjør seg fortjent til kinolansering i Norge? Et reginavn, en festivalpris, gode anmeldelser eller bare en kjent skuespiller? Har kanskje kriteriene sakte blitt vannet ut og laget rom for tilfeldigheter? I denne saken ser vi på tilfellet Greenberg.

Den gjennomsnittlige amerikanske independent-film har siden 90-tallet ofte vært en repeterende klisjé på seg selv. På sitt verste er filmene like konvensjonelle som Hollywood-systemet de mener seg uavhengige av, hvor kompliserte kjærlighetshistorier og dysfunksjonelle familiefortellinger hever definisjonen av pretensiøsitet til et nytt nivå. Men inniblant mange av disse selvhøytidelige filmskaperne, finner vi enkeltstemmer som har trengt gjennom og steget opp som regissører verdige ekstra oppmerksomhet. En av disse, som her i Montages-redaksjonen har en høy stjerne, er Noah Baumbach ^[1].

Han regidebuterte med dramakomedien Kicking and Screaming ^[2] allerede i 1995, men fikk sitt gjennombrudd først ti år senere da han som manusforfatter skrev The Life Aquatic with Steve Zissou ^[3] (2004) i samarbeid med Wes Anderson og som regissør lagde kritikersuksessen The Squid and the Whale ^[4] (2005). Begge filmene handler om problematiske familieforhold, og særlig sistnevnte passer tilsynelatende den ovennevnte klisjeen. Men med sin kompromissløse tilnærming til innholdet overstiger filmen lett de hundre andre med samme tema. The Squid and the Whale ble da også omfavnet av både kritikere og publikum. Baumbach fulgte opp suksessen med Margot at the Wedding ^[5] (2007), en film som kritikerne ikke umiddelbart trykket til sitt bryst, men som i løpet av de tre årene etterpå har fått en sterk posisjon som nok et nakent portrett av misligholdte familiebånd.

Noah Baumbach

Filmene har posisjonert Baumbach som en betydelig amerikansk auteur, så det var ingen overraskelse i vinter da hans nyeste film, Greenberg ^[6] (2010), ble tatt ut til i hovedkonkurransen ved årets filmfestival i Berlin. Mer overraskende er det at filmens norske distributør, SF Norge, har valgt å ikke gi filmen kinolansering her til lands. SFs leder for kinodistribusjon, Åge Hoffart, skriver i en epost til Montages at de «ikke tror at filmen vil dekke inn lanseringsskostnadene på kino. Rett og slett.» Beslutningen er skuffende, og vi mener at en ny film fra en filmskaper av Noah Baumbachs kaliber bør være argument nok for å settes opp på kino i Norge, all den tid man anser film også som et kunstnerisk uttrykk. Når Greenberg i tillegg har vært i prestisjetung festivaldeltagelse og fått gode anmeldelser i USA, er det enda vanskeligere å forstå. Digital distribusjon har dessuten gitt smalere filmer muligheten for å nå flere kinoer, og alternativ markedsføring er billigere enn før. Med Ben Stiller ^[7] i hovedrollen har filmen til og med et gjenkjennelig kinofjes å dytte foran seg, og til slutt: Kinosommermenyen i år er sørgelig fattig på intelligente attraksjoner. Greenberg ville vært et godt alternativ i disse ellers ganske magre sommermånedene. (SFs svenske avdeling lanserte filmen på kino i mai!)

Lanseringen av Greenberg på kino i USA denne våren har vært overraskende vellykket publikumsmessig, og filmen hadde et langt liv på amerikanske kinoer. Den solgte billetter ^[8] for firedobbelt av hva Margot and the Wedding gjorde i sin tid. Likevel er den langt unna Ben Stillers normale billettsalg, men av natur er dette en ganske annen film. Som vi ser på bildet nedenfor av kontrasten mellom den amerikanske kinoplakaten og DVD-omslaget, har den amerikanske distributøren valgt å selge filmen som en romantisk komedie til hjemmevideopublikummet. Greenberg slippes på Sone 1 DVD til sommeren (13. juli) og SF Norge lanserer den på DVD til høsten.

^[9]

Kinplakaten (til venstre) og DVD-omslaget (høyre) går i forskjellige retninger. (Via Hollywood-Elsewhere)

Så hvorfor mer stoff i denne artikkelen? Jo, siden en rett-på-DVD-lansering her i Norge vil gi filmen langt mindre omtale, ønsker vi å løfte frem noe av det interessante som kom frem da filmen ble lansert i USA. Både kritikerne og de mer analytiske filmjournalistene i USA fant mye å diskutere ved Greenberg, og få stilte seg likegyldige til Noah Baumbachs film. Vi har samlet fem relevante Kortklipt-linker til Greenberg-lesestoff av merverdi:

*

1. Vi begynner med en link til oss selv! For allerede på Berlinalen i februar publiserte vi vår omtale ^[10] av Greenberg her på Montages. Lars Ole begynner sin tekst med et blikk på Baumbachs identitet som regissør, før han går inn på det som kanskje er den store oppdagelsen ^[10] i filmen:

Når vi til slutt ser på [Roger Greenberg] med en viss sympati er det fordi vi har sett ham gjennom øynene til Florence. Og hennes karakter er alene god nok grunn til å se filmen. Greta Gerwig ^[11] – kjent for sin mumlende, impresjonistiske spillestil (såkalt “mumblecore”) gjennom et knippe lavbudsjettsfilmer – begår en av årets første virkelig bemerkelsesverdige prestasjoner som den distré, impulsive, ufattelig godlynte og nydelige jenta som merkelig nok sliter med å fange Roger tvilende hjerte. Det hun utvilsomt makter er å få en hel kinosal til å bli stormforelsket.

*

2. Og Lars Ole har ikke vært alene om å legge merke til Greta Gerwig ^[12], og hennes enestående evner som skuespiller. I en analytisk feature-artikkel hos The New York Times ^[13] kikket filmkritiker A. O. Scott på Gerwigs karriere og kunstneriske uttrykk, som først gjorde henne populær i et lite, DIY-inspirert miljø i den amerikanske indie-bransjen, før hun med Greenberg har fått innpass i mer etablerte sirkler. Scott skriver ^[13] blant annet:

Ms. Gerwig, most likely without intending to be anything of the kind, may well be the definitive screen actress of her generation, a judgment I offer with all sincerity and a measure of ambivalence. She seems to be embarked on a project, however piecemeal and modestly scaled, of redefining just what it is we talk about when we talk about acting.

*

3. Som nevnt tidligere har Greenberg fremprovosert en rekke interessante debatter blant amerikanske kritikere ^[14], og det meste har gått på selve innholdet. Hvordan kan filmen overleve sin egen usympatiske tittelkarakter?, og Hva sier filmen om sin generasjon? Magasinet The New Yorker ^[15]s eksemplariske blogger og filmredaktør Richard Brody ^[15] gjorde seg opp noen tanker om filmen i en bloggsak der han også ser på hvordan romantiske komedier har beveget seg vekk fra konsept og over i realisme. Om hovedpersonen skriver han ^[15]:

Unlike many of his generation, [Roger Greenberg]’s un-ironic; the intensely moral sincerity of his commitment—whether to the meaning of movies or pop music or to the many principles he upholds in his fanatical letter-writing—puts him quite as far outside the mainstream of his generation (at least, as depicted in the movie) as outside that of his juniors.

*

^[16]

3. Og man kan sannsynligvis ikke snakke om Greenberg uten å se på det skuespiller Ben Stiller har puttet inn i karakteren. Stiller befinner seg i møtepunktet mellom det ekstreme Hollywood, synlig i hans roller i høykonsept-komedier som Night at the Museum, og en mer skapende arena – der han som regissør også fungerer som en slags artikulert satirist (Zoolander ^[17] (2001) og Tropic Thunder ^[18] (2008) befinner seg begge på min egen liste over dypt undervurderte komedier). Finnes det også litt av ham selv i Roger Greenberg? Journalist Dennis Lim gjorde et lengre portrettintervju ^[16] med Stiller for The New York Times ^[16], og vi kommer nærme et svar:

At first glance “Greenberg” seems like a departure for Mr. Stiller. But it doesn’t take long to realize that Roger is the most extreme and most finely honed variation yet on Mr. Stiller’s patented character type: the aggrieved, put-upon man-child. Mr. Baumbach’s brand of humor is more analytical than Mr. Stiller’s, but both men specialize in a comedy of discomfort and mortification. You can imagine the short-fused Roger carrying the psychic burden of Mr. Stiller’s other roles as a perennial punching bag.

*

5. Til slutt vil jeg anbefale et langt, innsiktsfullt intervju med Harris Savides ^[19], som vært Baumbachs fotograf på både Margot at the Wedding og Greenberg. Skribent David Schwartz hos Moving Image Source ^[20], det glimrende nettmagasinet til Museum of the Moving Image ^[21], har gjennomført en dyptpløyende samtale med Savides der de går grundig inn på arbeidet med å finne Baumbachs ønskede visuelle tone for både Margot og Greenberg. Samtidig reflekterer skribenten og Savides ^[20] rundt den filmfotografiske arven som har influert hans arbeid:

Savides’s success as a director of photography on music videos and commercials has afforded him the luxury of only working with directors he wants to work with. So far, that includes James Gray, Gus Van Sant, Noah Baumbach, David Fincher, and Sofia Coppola (for whom he has shot the upcoming Somewhere). […] Savides’s artistry is a bit hard to define; he doesn’t have a trademark device (although he is remarkably adept at fluid long takes). As seen below, his images reflect a nuanced, organic understanding of a wide range of influences, from cinema and photography to painting. But the basic pleasure of a Savides film is simple: his images are pure, not flamboyant. Serving the rhythms and personalities of the performers, he is an actor’s best friend. He is also a filmgoer’s best friend: he creates compositions that breathe, that give us the time and the space to see the world in a new light.

Greenberg skal altså ikke på kino i Norge, og mer enn noe annet signaliserer dette at også det vanligvis rikholdige norske kinotilbudet preges av bransjens økte fokus på profitt, og reduserte ambisjon for filmer av særegen, kunstnerisk kvalitet.