James Schamus er noe av en moderne legende. Han er americana-taiwaneseren Ang Lees faste manusforfatter, sjef for prestisjetunge Focus Features, doktor ved Columbia University filmvitenskaplige fakultet – med andre ord en kilde til stor innsikt på begge sider av kunstens skillevegg. Han er både i og utenfor. Men lite visste jeg om Schamus’ storslåtte begavelse som entertainer. Hans innslag under mandagens Liv Ullmann-symposium var ikke bare det mest sylskarpt analytiske og treffende, men også – i all enkelhet – vidunderlig morsomt. Etter Helen Jaceys i og for seg velargumenterte, men også tørrskodde og usensasjonelle analyse av Liv Ullmanns kvinneroller (både som skuespiller og regissør), gikk det et lettelsens sukk gjennom Cinematekets elitesal når Schamus proklamerte at hans planlagte, akademiske forelesning måtte ofres for en fragmentarisk salat av det han egentlig hadde tenkt til å fortelle oss. Liv Ullmann’s Anti-Persona (Fragments) var tittelen, og han advarte oss om at dette foredraget ikke nødvendigvis ville skape en glassklar sammenheng. Nysgjerrigheten spredte seg umiddelbart.
Når jeg var så heldig å få hatt en samtale med Mr. Schamus under den påfølgende resepsjonsmiddagen, erklerte jeg min begeistring og beskrev tilnærmingen hans som en DJ. En som finner frem glemte og velkjente beats for å sette dem sammen på nye måter til dundrende, flørtende discomusikk. Den særdeles vennlige og sprudlende mannen reagerte med latter og tilfredshet over dette bildet, og ut i fra hva jeg kunne forstå var det nettopp noe slikt han hadde forsøkt seg på. Det Schamus gjorde var – kort sagt – å velge ut en rekke sitater fra Ingmar Bergman og Ullmanns uuttømmelige kilde av personlige erindringer, for så å peke på innbyrdes og til tider lattervekkende motsetninger. De ideologiske flaggskipene ble kastet på et bølgende hav av syrlig (men ofte søt) og alltid kostelig ironi. Mye dreide seg om kunstens og kunstnerens forpliktelser og plutselige brudd med disse konvensjonene. Jeg skal, skal aldri, skal, skal aldri. Alt dette snirklet han videre til en festlig diskusjon om skuespillerens kompliserte posisjon mellom sin egen persona og hva som forestilles på lerretet.
Liv Ullmann har selv hevdet (blant annet i et intervju som er inkludert på den britiske utgivelsen av Trolösa) at hun ofte opplevde at hennes roller for Bergman var femininiserte fostre av Bergman selv, og at Max von Sydow egentlig skulle ha spilt den ordløse, forstummede kunstneren i Persona. Ullmann har ved en rekke anledninger bedyret at Bergman selv, bak sin maskuline fremtreden, rommet en kvinnelig sensibilitet; at han ble såret og ydmyket som en kvinne. En svært holdbar påstand, med et selvfølgelig bevismateriale: hans rekke med innsiktsfulle kvinneportretteringer. Men er de hans? Bergman avviker aldri fra manus og fornekter seg enhver improvisasjon. Likevel instruerte han Ullmann med et fetisjistisk forhold til det kvinnelige og især Ullmanns berømte sensuelle lepper; han ville kanalisere ut tekst gjennom kropp – gjennom konkrete kraftfelt.
Videre trakk Schamus inn The Asshole; en kjent kritiker og kollega han ikke ville nevne med navn, som aktivt motsatte seg Ullmanns (og Bergmans) metode. The Asshole mente at Ullmanns nærvær ble så voldsomt at hun forlot skjermen og heller ble en ekstrem iscenesettelse av sin egen persona – at selve rolletolkningen ble forlatt i forsøket på å å kroppsliggjøre teksten. Schamus var opplagt uenig i kritikken (er det ikke nettopp dette som gjør Ullmanns prestasjoner så historiske, så uforglemmelige?), men problemstillingen er likefullt spennende å snuse på.
Det interessante med Schamus’ forelesning var evnen til å påpeke, men samtidig anerkjenne paradokser. Når man blindes – som jeg selv – over et kunstnerskap, er det en fruktbar øvelse å ta et par skritt tilbake, dekonstruere det man har sett og forsøksvis sette bitene sammen til et nytt puslespill. Schamus lot seg ikke friste til å komme med en forløsende, eventuelt forlammende, konklusjon, slik at man forlot salen med store doser nysgjerrighet og oppdagelseslyst. Men ett ess i ermet hadde han: Vi fikk se et forstørret bilde av Personas siste innstilling. Her ser vi to kameraoperatører som fører et kamera mot oss, men det Schamus påpekte var bildet som reflekteres i denne linsen. Mens en deilig frost spredte seg utover salen, så man helt tydelig at bildet viser en tom regissørstol med et nesten usynlig navnetrekk. Baklengs kan man tyde følgende: Ingmar Bergman. Hva skal så dette bety? At vi må se filmen. Nok en gang.