For en som følte seg fortapt etter feil valg av studier, kom filmen Gunnar Goes Comfortable til nøyaktig rett tid. Det er sikkert noe alle unge mennesker må gjennom før de finner ut hva de skal gjøre med sitt liv (noe som ofte er utgangspunkt for mange fiksjonsfilmer), og det å se hvordan andre i samme situasjon jobbet seg gjennom situasjonen satte ting i perspektiv. Fra å studere informatikk, som jeg følte var en blindgate og ga meg en del frustrasjon, fant jeg filmen; filmvitenskapen ble så mitt rette valg (i hvert fall per dags dato), til tross for at mange i min familie mente at informatikken var mer sikkert og trygt siden det mest sannsynlig ville gi meg en godt betalt jobb. Jeg tok en sjanse, jeg søkte å bli comfortable.
Filmens Gunnar fant seg i en situasjon der han følte at livet ikke strakk til, og at han hele tiden var konstant ulykkelig og ubekvem. Han likte ikke seg selv, eller sin «fucked up personality». Dette førte til at han gjorde en del valg som ikke var helt sunne, og han befant seg ofte i situasjoner der skillet mellom liv og død var tynt. Nesten hele tiden hadde han enten et video- eller et Super 8-kamera med seg, noe som ble utgangspunktet for filmen der han går dypt inn i seg selv for å finne ut hva som førte til denne følelsen han nå slet med. Filmen ble svært utleverende og personlig, nesten så personlig at man som tilskuer må gi mye av seg selv for å kunne ta del i Gunnars univers: man må dypt inn i seg selv og hente ut det man selv har slitt med gjennom livet, man må kunne føle empati med Gunnar og alle andre i hans situasjon, og, ikke minst, man må, som Gunnar, ta et kritisk og distansert blikk av seg selv.
Filmen er poetisk og kunstnerisk, bilder av Gunnar og de rundt ham er som oftest filmet med et Super 8-kamera som gir et gammeldags og uklart slør over det hele. Bildene er som oftest fulgt av Gunnars stemme der han forteller, på engelsk, hvordan den personen på lerretet følte seg og oppførte seg. Som Gunnar sier, forteller han dette på engelsk fordi han føler at det blir litt mindre personlig. Valget gjorde kanskje at han kunne ha en sunn distanse til seg selv, og bli en nøytral kommentator for noe som var så personlig. Når ikke Gunnars stemme fyller lydsiden, følges bildene opp med musikk for å underbygge og fremme de følelsene og stemningene Gunnar sitter med. Og bildene er alt annet enn flatterende. Han viser oss hvordan hans personlighet gjorde at han ikke hadde noe særlig forhold til de rundt seg, hvordan han løy til sine kjærester om sine følelser og hvordan han brukte sex som selvmedisinering.
For meg har Gunnar Goes Comfortable en spesiell betydning. Filmen innbyr til å se på seg selv i et kritisk lys. Analysere seg selv for å finne ut hvordan ting kan bli bedre, og faktisk hva burde bli bedre. I dag ser jeg kanskje hele hendelsen som en oppskriftsmessig greie alle unge menn ser ut til å måtte gjennomgå, men det er likevel ikke så enkelt som man tror X antall år etter. Gunnar tok denne hendelsen til det ekstreme ved å dokumentere i minste detalj hva han gjorde og hvordan han gjorde det. Man burde utvikle et bevisst forhold til seg selv for å hele tiden kunne forbedre og utvikle seg som et intelligent menneske, noe man forhåpentligvis lærer i løpet av utviklingen fra tenåring til tyveårene, fra tyveårene til resten av livet. Og en del av den prosessen er å kunne ta del i andres metoder og problemer for å lære av disse og innhente erfaring som ikke er din egen. Det er ikke spekulativ og «ekte» reality, men et inderlig ønske om å kunne bidra til andre som kanskje sitter i samme situasjon og har de samme problemene. Det er den eneste måten man kan sørge for at erfaring og kunnskap blir overført til nye mennesker.
Som norsk dokumentarfilm er Gunnar Goes Comfortable unik. Sjeldent har en filmskaper utlevert seg på en slik måte, med en slik personlig estetikk som er uløselig knyttet til hans egen psyke og følelsesliv, og det er merkelig hvordan filmen kunne slå an blant det lille publikumet den fikk på norske kinoer. Alle har vel en følelse av urolighet og ubekvemhet som man undertrykker, eller som ikke er så stor at den har betydning i hverdagen. Og det er kanskje dette som gjorde at jeg likte filmen og synes den fortsatt er en av tidenes største og viktigste norske dokumentarfilmer. Men ble Gunnar comfortable slik som filmen til slutt ga inntrykk av? Vel, det kommer jo en oppfølger om ikke så lenge…