Jeg elsker Sofia Coppola. Jeg kan ikke si det enklere enn som så. Lost in Translation er en av mine ti favorittfilmer noensinne fordi den kommuniserte med en litt banal og tilgjort fremmedgjorthet jeg dyrket et par år på videregående. Sommeren jeg var atten tror jeg kanskje jeg så filmen mellom tyve og tredve ganger -- alltid akkompagnert av et hotellbarlingende glass med whiskey eller gin og en påfølgende snikrøyk på verandaen. Et par år etter så jeg Marie Antoinette fem ganger på kino og syntes det var den suverent beste filmen i 2007. Så der har du meg og mitt emofanatiske forhold til Gudfarens vakre datter. Og da er det vel nokså opplagt at jeg vil finne store ting i den svært etterlengtede traileren til Somewhere.
Filmen som forteller om relasjonen (eller rettere sagt gjenforeningen) mellom en kjent skuespiller (Stephen Dorff) og hans elleve år gamle datter (Elle Fanning) på det berømte Chateu Marmont Hotel i Los Angeles. På klassisk Coppola-manér gir traileren først og fremst en forsmak på hvilken stemning som venter oss -- og den er velkjent. Sober melankoli, ispedd søtlig, men knusktørr humor, mennesker som er fanget i sine egne små øyeblikk, dekadanse -- kort sagt all den vidunderlige navlebeskuelsen som gjør Coppolas filmer til kjeledyr for mange. Jeg gleder meg intenst, men kan se for meg at noen vil reagere på at Sofia Coppola er i ferd med å bli hakket for selvdyrkende til at det blir svelgelig. Vel, for meg er hun en av vår tids definitive auteurer.
Traileren -- og den nydelige posteren -- kan du se her: