Jeg har følt meg hjemme i køen av filmnerder som har avvist Ridley Scotts Robin Hood med et skuldertrekk. Selv ikke da regissøren fortalte at han ønsket å lage en slags forløper til historien alle de andre hadde fortalt, vokste interessen. Myten har aldri fanget meg, og tidligere filmversjoner har ikke gjort mye for å bedre det. Når så den første traileren til filmen ble sluppet, var jeg kanskje ikke den eneste som langt på vei fikk bekreftet fordommene. Visuelt så det direkte tamt ut, men verre var det at Scott i sin iver etter å neglisjere alle de kjente elementene, så ut til å ha omgjort Robin Hood til hvilken som helst superhelt. Klisjéfylt, tenkte jeg, men jammen ser det ikke ut til at jeg har tatt riv ruskende feil. Ihvertfall om vi skal tro de første anmeldelsene, sluppet i forkant av filmens verdenspremiere som åpningsfilm for Cannes-festivalen neste uke.
When was the last time you saw a big, action-packed movie that felt like it belonged in its summer-release slot yet didn’t treat you like a 13 year-old boy? That had a coherent story, a zinging script, a confident edit, restrained use of visual effects and didn’t stink like an extended advert for its own merchandise?
De første setningene i Empires anmeldelse fikk meg til å smile. For om Robin Hood virkelig skulle treffe, måtte det vel være som god gammeldags action? Langt bortenfor effekt-mastodontene vi vanligvis får servert i sommerhalvåret. Det lover veldig godt i en sesong som ellers preges av slitsomt mange filmer utelukkende drevet frem av effekter. Når det er sagt mener anmelderen det tekniske sitter som støpt, uten at det bør ikke overraske noen – Scott er og blir en av Hollywoods beste iscenesettere. Mer interessant er det at skuespillerne ser ut til å være filmens virkelige trumfkort, og spesielt birollene med Oscar Isaac og Eileen Atkins i front. Her er anmelderens oppsummering av filmen han gir 4 av 5 stjerner:
Grown-up but not too serious; action-packed but not juvenile… Not only is this the mullet-free Robin Hood movie we’ve been waiting decades for, it’s also Ridley Scott and Russell Crowe at their most entertaining since Gladiator.
At både Empire og Variety drar paralleller til Christopher Nolans Batman Begins i sine anmeldelser, greier alene å sette fart i forventningene mine. Sistnevnte refererer mest til hvordan Scott og manusforfatter Brian Helgeland har satt den gamle helten til siden, og isteden fokusert på å bygge grunnlaget for en ny. Manuset ser ut til å fokusere på dødbringende replikker like mye som piler, og det ser ut til at filmen endelig lar Robin Hood boltre seg i det politisk betente og dystre middelalder-landskapet tidligere filmatiseringer har utelatt.
To that end, there are tricky political allegiances and family ties to be sorted out; characters are as likely to be assaulted by speeches as by arrows; the French, though clearly perceived here as the enemy, are at least allowed to speak their native tongue; and every castle and forest must be painstakingly identified, to the point that «Robin Hood» comes to resemble a medieval «Bourne» movie as it darts hither and yon from Nottingham to the northern coast of France.
At filmen videre tillater seg å sparke litt til disse tidligere nokså dvaske produksjonene, understreker kanskje også produsent-team Brian Grazer, Scott og Crowes intensjoner om å først og fremst lage en seriøs produksjon. Og selv om alle anmeldere jeg har lest reaksjonene til virkelig lot seg underholde, er det deilig at vi nå ser ut til å få noe mer enn bare romantisk action i strømpebuksa. Ja, Cate Blanchetts Lady Marion har sågar blitt omskapt til en slags feminist, og deltar i full utrustning. Allikevel må Blanchett og Crowe også i Varietys anmeldelse gi store deler av oppmerksomheten til birollene:
Among supporting players, Isaac channels Gladiator‘s Joaquin Phoenix as a fey yet ruthless tyrant; Eileen Atkins serves up a formidable Eleanor of Aquitaine; William Hurt brings subtle shadings to the role of a chancellor in whom Robin finds a shrewd ally; and Matthew Macfadyen sneers his way through a few scenes as the Sheriff of Nottingham. But it’s von Sydow who gives the film’s most heartrending turn as a man trying to smother his grief with a boisterous fighting spirit.
Hollywood Reporter er like positiv som bransjekollegaen, og spår Universal vil få en global hit med filmen. Også her roses skuespillere og teknikk, mens manusets ambisjoner om å sjonglere flest mulig målgrupper, resulterer i at det blir for enkelt som helhet. Negative kan de allikevel ikke sies å være, og trekker spesielt frem Scotts håndlag med det storslagne:
Yet Scott has an eye — and it’s a very good one – for sieges of castles, charging horsemen, hand-to-hand combat, glistening swords arcing through the air and deadly arrows whistling toward helpless targets. Streitenfeld’s full-bore, multi-theme score beautifully enhances the visual splendors in John Mathieson’s graceful cinematography while the stunt work, CGI and visual effects are all first class.
Kan vi faktisk begynne å glede oss ganske mye?